Raymond er ferdig. Nå er det han andre sin tur

– Jeg har en avtale med byrådsleder Raymond Johansen, hører Dagsavisen seg selv si til sikkerhetsfolkene i døra på Oslo rådhus.

Den idiotiske glippen innses i det sekundet ordene er sagt høyt.

– Nei, nei! Jeg mener selvfølgelig …

– Du mener nok at du skal til han andre, smiler en av sikkerhetsvaktene godmodig.

Ja da. Dagsavisen skal selvsagt inn til «han andre», det vil si Oslos nye byrådsleder Eirik Lae Solberg (52). Og for å ta glippen først: Nei, vi er ikke helt på bærtur i Dagsavisen. Også vi har fått med oss at Oslos forrige byrådsleder, Arbeiderpartiets Raymond Johansen, tapte kommune- og fylkestingsvalget 11. september.

Vi var også til stede på Høyres Hus da Eirik Lae Solberg samme dag jublet lykkelig for valgseieren sammen med sin faste makker på alle valgplakatene rundt om i hovedstaden, Høyres nye ordfører Anne Lindboe. Siden fulgte vi de påfølgende sonderingene og byrådsforhandlingene mellom Høyre, Venstre, KrF og Frp, og noterte oss at Høyre 25. oktober formelt startet sitt nye byråd med Venstre, hvori opptatt en samarbeidsavtale med KrF og Frp.

Den nye byrådslederen har nå styrt Oslo i over to uker, og har allerede rukket ting som å vrake de rødgrønnes forslag til ny opptaksordning i videregående skole, og bedt om krisemøte med regjeringen fordi han er bekymret for trafikkveksten når Ring 1 stenger neste år. Så hvorfor driver vi da og surrer og spør etter «byrådsleder Raymond Johansen», når vi burde vite så mye bedre?

[ Jan Thomas: – Jo, du skal tro du er noe ]

Kanskje forklaringen ligger i at undertegnede tilfeldigvis en stund ble stående og betrakte Oslo rådhus den samme morgenen, og tenkte på at huset nå for første gang siden 2015 er kjemisk fritt for byrådsledere som heter Raymond Johansen. Ingenting ved bygningen røper at det nettopp har foregått et regimeskifte der inne. «Her har jeg stått støtt siden jeg ble innviet i 1950», er det som om rådhuset sier. «Jeg står nå her og er hovedstadens demokratiske høyborg, og gir egentlig f i hvem som for tiden er byrådsleder, enten han nå heter Rune Gerhardsen, Erling Lae, Raymond Johansen eller Eirik Lae Solberg. Oslo er Oslo uansett».

På vei inn til byrådslederens kontor ser vi bilder av disse tidligere byrådslederne i Oslo henge på veggen i korridoren. Alvorlige menn stirrer taust på oss når vi går forbi.

– Raymond Johansen har ikke kommet opp på veggen ennå, men han er i produksjon, sier hun fra forværelset som følger oss inn på kontoret. Der inne hilser vi på den forholdsvis ferske byrådslederen, som tar det pent når vi forteller om den vonde Raymond-glippen.

– Jeg er jo fortsatt ganske ny, og det er fortsatt med en viss ærefrykt jeg kommer inn på dette store og flotte kontoret om morgenen, sier Eirik Lae Solberg høflig, og legger til:

– Det er så stort her at jeg sa det til sønnen min: «Her inne kan vi nesten spille fotball».

[ Nyhetsintervjuet: Raymonds siste oppgjør ]

Sønnen hans er 15 år nå, allerede like høy som sin far, og omtrent så gammel som Eirik Lae Solberg var da han meldte seg inn i Drammen Unge Høyre midt på 1980-tallet og begynte sin politiske reise oppover i det lokale Høyre-hierarkiet. For Oslos nye byrådsleder kan ikke skryte på seg at han Oslo-borger i generasjoner tilbake. Eirik Lae Solberg er rett og slett en fyr fra Drammen. Hele familien hans på begge sider er opprinnelig fra Drammen, og hva kanskje verre er: Han er også en slags bergenser. Han er riktignok født i Drammen, døpt i Oslo og har noen småbarnsår bak seg på Helsfyr, i Asker og i Drammen. Men på grunn av farens jobb som sivilingeniør tilbrakte unge Eirik nesten hele barneskoletiden sin i Bergen. Han begynte i første klasse der høsten 1978, omtrent idet høyrebølgen begynte å rulle innover landet for alvor.

Solberg heiet senere på Høyre-leder Kåre Willoch i 1980-tallets berømte Gro & Kåre-debatter på TV. Men de politiske figurene han husker best fra den tidlige barndommen på 1970-tallet er folk som Israels utenriksminister Moshe Dayan, Ugandas despot Idi Amin, USAs president Jimmy Carter, og Norges statsminister Odvar Nordli (Ap).

– Men angående Moshe Dayan, så er det ikke sånn at jeg husker navnet hans eller visste ordentlig hvem han var. Jeg visste bare at jeg så en rar fyr på TV med lapp over det ene øyet. Odvar Nordli husker jeg også mest av utseende. Han så hyggelig, men også trøtt og sørgmodig ut, sier Solberg, som er av dem som for tiden sitter benket foran NRK-serien «Makta», som jo handler om Odvar Nordli og hans tid.

Solberg elsker historie, og den lidenskapelige historieinteressen har vært der siden han var liten gutt. I begynnelsen var han mest opptatt av Romerriket. Han doserte gjerne om dette temaet til sin lillesøster, som ble nødt til å være publikum. Særlig innprentet han i henne at keiser Julius Cæsar, han døde faktisk den 15. mars i år 44 før Kristus.

[ Jørn Eggum: Gullgutten ]

En annen dag som har brent seg fast hos Eirik Lae Solberg, er 27. mars 1980. Dette var like før han skulle fylle 9 år, og fikk lov til reise alene med tog fra Bergen til Østlandet for å besøke besteforeldrene sine. De hadde flyttet fra Drammen via Lillesand til Brandbu på Hadeland, for farmor Bertha var utdannet farmasøyt og ble tildelt et apotek der. Men det var farfar Anton som skulle hente ham på togstasjonen. Selv om lille Eirik greide seg fint på den lange togturen, syns han det var litt skummelt å gå av på stasjonen alene. Men der kom trygge, gode farfar i sin grønne Volvo, og de to begynte å kjøre hjemover til farmor. Bilradioen sto på, og av nyhetssendingen skjønte Eirik plutselig at noe veldig, veldig alvorlig hadde skjedd i Norge. Oljeplattformen Alexander Kielland hadde kantret på Ekofisk-feltet i Nordsjøen, sa stemmene på bilradioen, og flere hundre mennesker var savnet. 123 mennesker døde i Nordsjøen den dagen.

Eirik Lae Solberg bodde i Bergen i noen år til etter dette, til han gikk siste året på barneskolen. Han snakket bergensk på skolen og drammensdialekt hjemme.

– Så eg kan snakke bergensk om eg vil, skarrer Solberg, på noe som høres ut som helt brukbart bergensk.

– Jeg flyttet fra Bergen som 12-13-åring, så dialekten sitter ikke så godt. Jeg faller nok igjennom etter en stund, og ekte bergensere vil høre at det er noe som skurrer. Men jeg er fortsatt glad i Bergen. Bergen er en veldig fin og koselig by.

– Og det tør du å si, helt åpent, du som er byrådsleder i Oslo?

– Jeg syns jo Oslo er enda finere, da! iler Solberg til.

– Hvor bergensk ble du? Heier du på Brann, liksom?

– Nei, nei. Jeg heier på Strømsgodset, ja! Mormor og bestefar bodde i klubbens kjerneområde, Gullskogen i Drammen. Altså, jeg bli glad når Oslo-klubber gjør det bra, men det er Strømsgodset som er laget mitt, sier Solberg, som selv bodde med foreldrene og søsteren på Brakerøya i Drammen.

– Men hvor har du egentlig hjertet ditt: I Drammen eller Oslo?

Her må byrådslederen tenke seg litt om, og bestemmer seg tydelig for et diplomatisk svar.

– Jeg er glad i Drammen, det er Oslo som er byen min. Det er her hjertet mitt er.

---

Eirik Lae Solberg (52)

• Født 3. april 1971 på Drammen sykehus. Oppvokst i Oslo, Bergen og Drammen med foreldre og en lillesøster. I dag bosatt på Bislett med ektefelle og to barn på 15 og 18 år.
• Har mellomfag i økonomisk historie fra Universitetet i Oslo, en bachelorgrad i samfunnsøkonomi fra London School of Economics and Political Science (LSE) og en mastergrad i europeisk historie og politikk fra University of Cambridge.
• Lederverv i Drammen og Buskerud Unge Høyre, bystyrerepresentant i Drammen 1995-1999 og bystyrerepresentant i Oslo fra 2007. Senere gruppeleder for Oslo Høyre, heltidsverv og finansbyråd i Oslo fra 2014-2015.
• Politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe 1997-2001, politisk rådgiver i Nærings- og handelsdepartementet under Bondevik-regjeringen 2001- 2004, statssekretær i to ulike departementer i samme regjering 2004-2005, statssekretær i Solberg-regjeringen 2013-2014. Har også vært kommunikasjonsdirektør i Microsoft Norge og direktør i konsulentselskapet Deloitte.
• 25. oktober ble han valgt til Oslos nye byrådsleder for et Høyre-Venstre-byråd med støtte fra KrF og Frp.

---

[ Relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir har gått masse i terapi ]

Det er på dette tidspunktet i intervjuet vi kommer til det som allerede har blitt et ømt punkt i Solbergs korte byrådsledertid. «Vestkantbyrådet», blir de kalt. Selv har Solberg i 25 år, i hele sitt voksne liv bodd med kone og to barn på Bislett på St. Hanshaugen, et område som med litt velvilje kan kalles «sentrum» eller «indre by», og ikke Oslo vest. Ellers er alle Solbergs byråder bortsett fra en bosatt i vestkantbydeler, i tillegg til at både ordfører og varaordfører bor i vest. Men Solberg sier at hans byråder er valgt ut fra faglige og politiske kvalifikasjoner, og at de alle har bodd flere steder i byen. Og dessuten: Flere av byrådene, inkludert ham selv, er innflyttere. De kommer fra både Eidsvoll, Drammen, Porsgrunn, Røyken og Asker, forstår vi.

– Kanskje dere kan hete «innflytterbyrådet» i stedet?

Solberg lyser opp:

– Ja, kanskje det?! I likhet med mer enn halvparten av innbyggerne i Oslo.

– Men det betyr vel noe hvor byrådene bor? Oslo er fortsatt en delt by, med store forskjeller mellom øst og vest?

– Jo, det betyr noe hvis du har bodd hele livet i et bestemt miljø og ikke har opplevd andre sider av livet eller byen. Det ville vært uheldig. Men i byrådet mitt har alle bodd mange ulike steder i byen og i Norge, og tilfeldigvis er det fire av dem som bor i samme bydel akkurat nå. Det ville vært feil av meg å ikke velge dem bare på grunn av det.

Høyre fikk hele 33 prosent av stemmene i Oslo, og Høyre har altså vært Solbergs parti siden han var tenåring i Drammen på 1980-tallet. Det var Høyres skolepolitikk som gjorde utslaget, forteller han. Ser man på familiebakgrunnen hans, kunne han like godt havnet hos Høyres erkerival Ap. Hans farmasøyt-farmor stemte på Ap i stortingsvalget i 1936, kan Solberg opplyse, men senere i livet vendte hun seg til Høyre i stedet. Ellers er særlig Solbergs morsfamilie av solid arbeiderklasse, med en oldemor som var med på å stifte Strømsø Arbeiderkvinnelag, en mormor som jobbet på fabrikk og en morfar som var murer. Store deler av familien stemte på Ap i hele sitt liv. På toppen av det hele hadde den politisk konservative Solberg en grandonkel som var kommunist. Birger Pedersen var aktiv i Norges Kommunistiske Parti (NKP) siden ungdommen på 1950-tallet, og dro gjerne på studiereiser til tvilsomme kommunistiske regimer i Ungarn og Øst-Tyskland. Grandonkelen dro til og med helt til Moskva, der han beundret Lenin-mausoleet.

– Vi sto langt fra hverandre politisk, men vi sto hverandre nær personlig. Vi hadde så mye å snakke om, særlig historie. Jeg lærte mye av han, sier Solberg, som til å være høyremann virker skikkelig stolt over å ha en ekte kommunist i familietreet.

[ Mari Boine: Foreldrene mine sang salmer ]

Men ved siden av foreldrene, var Solberg kanskje aller mest knyttet til sin mormor Martha i Drammen. Hun beskrives som varm og omsorgsfull, en mormor som leste mye for ham og lillesøsteren Silje. Hun er borte nå, men Solberg har kalt opp datteren sin etter henne.

Verken mormor eller resten av Ap-familien var direkte begeistret over han gikk til Høyre, men Solberg virker sikker på at mormoren og hennes venninner likevel ga ham noen ekstra slengere på Ap-stemmeseddelen sin ved kommunevalget i 1995, slik at han kom inn i bystyret i Drammen. Før det hadde han hatt lederverv i både Drammen og Buskerud Unge Høyre, og sittet i Unge Høyres sentralstyre. Samtidig var han på 1990-tallet i flere år student ved London School of Economics, og 1995 var også året ett av hans favorittband Oasis ga ut albumet «(What’s the Story) Morning Glory». Sjekker man Solbergs spilleliste på Spotify i dag, vil man se at han også musikalsk er sterkt preget av sine studieår i 1990-tallets London. Der skal det fortsatt finnes låter av melankolske britpop-band av typen Blur, Pulp og Verve. Solberg skal også ha stor sans for slepen, skarp britisk humor.

1995 var dessuten året han møtte Hanna, som han senere skulle gifte seg med.

Hun var arkeologistudent i London, og de to møttes på en fest hos en felles tysk studievenn. De begynte den første samtalen på engelsk, før det gikk opp for dem at de begge var norske. En av Solbergs «sjekkereplikker» skal ha vært: «Hvis det var valg i morgen, hva ville du stemt da?» Da Hanna svarte at hun pleide å stemme Høyre, ble det enda bedre stemning. Hun fikk en klar følelse av Solberg noterte ned noen ekstra plusspoeng.

[ Jonas Bals: Arbeidernes Jonas ]

Det var også i London-perioden at vennene oppdaget hans påfallende redsel for duer. Det var også da han for første og eneste gang i livet kom i klammeri med politiet. Foreldrene hans bodde også noen år i London, og en kveld de ikke var hjemme hadde han og et par studievenner fått låne huset deres for å lage et deilig indisk måltid. Men Solberg hadde rotet bort hovednøkkelen, og bestemte seg resolutt for å klatre over muren og inn i hagen. Da utløste han alarmen, det ble full utrykning og plutselig var de tre omringet av en gruppe alvorlige menn fra London-politiet. Solberg forklarte på sitt peneste skoleengelsk at dette var hans foreldres hus. Og, argumenterte han, det var vel ikke så vanlig at innbruddstyver bar på Tesco-poser med grønnsaker, krydder og andre ingredienser til indiske måltider? Dette fikk han medhold i.

Etter at kjæresten Hanna var ferdig med arkeologistudiene og Solberg hadde studert både økonomi og historie, etablerte de to seg sammen i Oslo. Solberg tilbrakte så noen år som politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe og som statssekretær i Arbeids- og administrasjonsdepartementet i Bondevik II-regjeringen. Men selv om Solberg stort sett var i takt med sin tid, vegret han seg lenge for å skaffe seg en slik nymotens mobiltelefon. Han bar sin personsøker med stolthet til langt ut på 2000-tallet, og ble jevnlig gjort narr av på grunn av den. For Solberg har noen særheter.

Som at når han først har kjøpt en papirkurv i plast fra IKEA, så er det «for life». Solberg ser ingen grunn til å kjøpe nye ting til huset hvis det ikke er helt tvingende nødvendig. Han er nøysom (men ikke gjerrig, understreker en venn), og en mann som kan gå langt for å finne et rimelig stykke parmesanost. I feriene liker han seg best på familiehyttene i Lillesand eller på Dovre. Disse er arvet og har knapt nok verken vann eller strøm. Han er også en mann for skogsturer og skiturer, og er begeistret for ideen om å dra på stadion for å se fotballkamp når Strømsgodset spiller. Men strengt tatt kommer han seg sjelden dit.

Men han kom seg i alle fall hit til Oslo rådhus. Selv om han føler seg fersk her inne på byrådslederkontoret, har han hatt plass i Oslo bystyre siden 2007. Han kjenner huset godt, og har mange år som heltidspolitiker bak seg. Han var blant annet Høyres gruppeleder da de hemmelige forhandlingene med SV om Munchmuseet og Tøyen pågikk våren 2013, og ett av de første sonderingsmøtene med SV fant sted hjemme på Solbergs kjøkken på Bislett. Forhandlingene resulterte i den berømte Tøyen-Munch-avtalen.

Året etter ble Solberg finansbyråd, og da var det Høyres Stian Berger Røsland som satt her inne på kontoret og styrte Oslo. I 2015 overtok Raymond Johansens rødgrønne byråd, og i valgkampen 2019 prøvde Eirik Lae Solberg selv å bli byrådsleder. Det lyktes som ikke. Etter valget trakk han seg ut av heltidspolitikken, og fikk seg etter hvert en «sivil jobb» i konsulentselskapet Deloitte. Det vakte oppsikt at han trakk seg som gruppeleder i Høyre. Solberg fortalte det ikke da, men kona Hanna hadde på dette tidspunktet blitt rammet av den nevrologiske sykdommen MS og hadde en dårlig periode. Sønnen var 11 år gammel på den tiden, mens datteren var 14.

– For meg var det helt naturlig å stoppe opp og spørre: Skal jeg fortsette som opposisjonsleder og heltidspolitiker i fire år? Eller skal jeg, i den situasjonen familien er i, være mer til stede for ungene mine, og bidra mer hjemme?

– Men om du hadde blitt byrådsleder, så ville jo det vært en enda mer krevende jobb?

– Jo, men jeg følte en forpliktelse der, og jeg ville prøvd å få det til å fungere. Men siden vi tapte valget, sto jeg mye friere til å velge, sier Solberg, og legger til at kona i dag er i god form. Sønnen er som nevnt 15 år, mens datteren nylig fylte 18 år, og er aktiv i Unge Høyre.

[ Terje Formoe: Kaptein Sabletann frarøvet ham litt av livet ]

Solberg beholdt likevel plassen sin i bystyret etter 2019-valget, mens Oslo Høyres Øystein Sundelin ble gruppeleder. I januar 2021 trakk Sundelin seg etter interne konflikter, og høsten 2022 ble Eirik Lae Solberg klappet inn som byrådslederkandidat. Særlig den politiske kommentatoren i Dagbladet var ikke nådig i sin omtale av «en sjeldent skitten prosess» og framstilte Eirik Lae Solberg som en maktspiller og en slags Machiavelli som regisserte Sundelins avgang for selv å komme tilbake som partitopp i Oslo.

Det er tydelig at dette ikke er Solbergs yndlingstema. Han blir alvorlig.

– Var dette «en skitten prosess»? Det kan vel heller ikke ha vært så gøy å bli omtalt som en slags Machiavelli?

– Nei, og den kommentaren opplevde jeg som urettferdig og urimelig. Jeg er veldig lei meg for at dette ble en offentlig prosess. Det var et flertall i bystyregruppa, og jeg var blant dem, som mente at ting ikke fungerte og at det var nødvendig å bytte gruppeleder. Det var rett og slett et ønske om å få ny gruppeleder i bystyret.

– Hvordan er stemningen internt i Oslo Høyre nå, da?

– Jeg opplever at det er gode forhold og god stemning internt i Oslo Høyre.

– Det hjalp vel også å vinne et valg?

Solberg ler en kort, liten latter, og sier:

– Jeg syns at vi jobber godt sammen og at vi har gjort det i lang tid. Jeg håper og tror at dette er noe vi har lagt bak oss.

Og nå sitter han her, på et flott byrådslederkontor som han har arvet etter Aps Raymond Johansen. Men i 18 år før Raymond var jo alle byrådsledere fra Høyre. Fritz Huitfeldt, Erling Lae, Stian Berger Røsland. Vi nærmer oss forsiktig elefanten i rommet. Det er en elefant som heter: «Er det en mulighet for at Eirik Lae Solberg er Erling Lae og Erna Solbergs hemmelige kjærlighetsbarn?» Dette lurer vi på, på tross av at vi vet at Erling Lae har levd trofast med sin Jens de siste 40 årene, mens den for tiden hardt prøvede Erna Solberg har vært gift med Sindre Finnes siden 1996. En innvending mot denne spennende hypotesen er Erna bare var 10 år i 1971, da Eirik Lae Solberg ble født på Drammen sykehus. Men likevel …Vi tar sats:

– For det er ikke slik at du er Erling Lae og Erna Solbergs kjærlighetsbarn?

– Det hadde jo vært gøy hvis jeg var «kjærlighetsbarnet» deres, men nei! ler Solberg.

– Lae er et familienavn som vi har hatt lenge. Jeg tror det kommer fra gården Lae på Toten. Det gjør Erlings navn også, men vi vet ikke om vi er i familie. Om vi er det, er det snakk om slekt langt ute, tilbake på 1800-tallet. «Solberg» skal være fra en gård i Gudbrandsdalen et sted, sier Solberg, som heller ikke tror at han og Høyre-lederen er i slekt. Men han innrømmer:

– Det er jo blitt et erketypisk Høyre-navn, i alle fall. Men dette er altså litt tilfeldig.

I det minste kan det være snakk om et politisk farskap her. Solberg trekker selv fram tidligere byrådsleder Erling Lae som sitt politiske forbilde. Begge Lae-ene er dessuten glødende interesserte i historie, og omtaler gjerne seg selv som liberale, lyseblå høyremenn med sosial profil, som gjerne samarbeider med sentrumspartier. Det nye Høyre/Venstre-byrådet insisterer også på å bli kalt «blågrønt».

– Lyseblått, blågrønt … er det noe blå Høyre-farge igjen her?

– Altså, hvis du leser byrådserklæringen vår, vil du se at det er mye god Høyre-politikk der, forsikrer Solberg.

Snart skal han fortsette arbeidsdagen sin ved skrivebordet der Erling Lae en gang satt. Her satt også Raymond Johansen og grublet over om han skulle tørre å åpne Oslo igjen under pandemien. Ja, hva slags kriser og utfordringer kan være i vente for byrådsleder Eirik Lae Solberg de neste fire årene?

Nå høres Solberg plutselig litt ut som nobelprisvinner Jon Fosse:

– Jeg vet ikke hva som venter meg. Men en ting er sikkert: Noe kommer til å skje.

[ Eirik Kristoffersen: Ville ikke at sykdommen skulle definere oss ]

Fem favoritter:

• Musikk: Pulp, Manic Street Preachers, James, Oasis, Morrisey.
• Film: «Lock Stock and two smoking Barrels». En svart britisk komedie med fantastiske karakterer, den er rå, morsom og spennende med en sterk skildring av livets skyggesider i England på 1990-tallet.
• Bok: «Kaptein Correlis Mandolin» (1994). Historie om en lege, datteren hans og en italiensk soldat under andre verdenskrig. Morsom og veldig trist og handler om kjærlighet med alle odds mot seg.
• Mat: Indisk, italiensk eller tapas.
• Sted: Oslofjorden. Perfekt avkobling. Veldig deilig der om sommeren, stille og fantastisk utsikt til byen, marka og sjøen. Kort vei inn til verdens fineste by.