Sint som ei fele

– Skal jeg sende disse til deg? Det viktigste for meg er at de er fine, for jeg tror folk liker å se på gode bilder.

Maj Britt Andersen har ikke helt tro på at det ble noe brukbart resultat av fotoøkten hun nettopp har overlevd en grå og våt ettermiddag i Asker sentrum.

Selv etter en lang karriere i offentligheten og med et øvet, hjertelig smil, trives hun egentlig ikke foran kamera, sier hun. Nå vil hun gjerne sende over noen pressebilder den faste fotografen hennes har tatt, de samme hun bruker på nettsiden sin.

– For deg er det sikkert morsomt at du bruker dine, men de som ser dem tenker vel ikke på hvem som har tatt de. Hva er din mailadresse?

[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]

Andersen har bare en liten ukes pause fra sin nyeste turné som fullføres 20. november på Chat Noir. På den har hun med seg et bredt repertoar fra en over 40 år lang karriere.

– Det er morsomt å synge gamle sanger, men det er veldig viktig å vise at jeg jobber i dag også, at jeg får frem det siste jeg har gjort.

Det siste hun har gjort var et knippe coverlåter på siste sesong av TV2s Hver gang vi møtes, alt fra Hip-hop til sin ungdoms soul. Responsen hun fikk etterpå var overveldende.

– Det er litt skremmende at du kan lage den fineste plata du noen gang har laget, uten at den blir hørt eller anmeldt. Men er du på TV? Da skal jeg love deg at du får terningkast i både Dagbladet og VG, og alle du kjenner skriver hyggelig til deg på Facebook.

[ Nordmann nominert til flere Grammy-priser ]

---

Maj Britt Andersen (66)

Født 15. november 1956

Deltok i Melodi Grand Prix og ga ut sin første soloplate i 1975

Gift med komponist og makker Geir Holmsen

Har to barn, Theo og artist Daniela Reyes

Var med i Club 7s husband Chipahua fra 1984

Gitt ut 19 album som soloartist, spilt teaterforestillinger og hatt flere program på barne-tv

Vant spellemannspriser for årets barneplate i 1986 og 2015, nominert 12 ganger

---

Et stort løft

Vi har søkt ly på en bitteliten italiensk restaurant i Asker sentrum, et halvt dusin bord foran store vinduer ut mot en vanligvis travel handlegate, nå øde i det dårlige været. Andersen forsikrer seg om at det går greit for lydopptaket at det støyer fra kaffemaskinen.

– Men det er litt mange damer her inne, så det kan være mye lyd, ler hun.

Kelneren vil nødig forstyrre intervjuet og holder respektfullt avstand, men Andersen vil gjerne se menyen, selv om den står skrevet på en tavle på veggen bak henne.

– Ja, men han pleier å komme med en meny skjønner du. De har veldig mye godt her altså. Jeg pleier alltid å spørre han, jeg, hva han anbefaler meg.

Hun bestiller en suppe, og forteller om tida fremover: I januar skal hun i gang med en ny plateinnspilling og med det fullføre trilogien med Lars Saabye Christensens tekster som begynte med «Et stille sted i 2018» og fortsatte med «Et snev av evig i 2021».

– Det har virkelig vært et stort løft for meg å få jobbe med Lars, å gå inn i noe helt annet enn jeg har gjort før.

Ektemannen Geir Holmsen er som alltid komponist og arrangør, og med i bandet. Datteren deres Daniela Reyes stiller på akkordeon, ved siden av sin egen solokarriere.

[ Skrev rå TV-serie inspirert av egen ungdomstid ]

Midt i søskenflokken

Andersen vokste selv opp i en musikalsk familie på Toten.

– Mor spilte gitar, lagde egne sanger og sang veldig fint, og far ville vel egentlig ha vært musiker på heltid hvis det hadde vært mulig. Han elsket musikk over alt på denne jord og spilte hver helg med jazzbandet sitt.

Men å spille i jazzband på Toten på 50-tallet kunne ikke forsørge en familie på seks. Isteden jobbet faren i firmaet til sin far igjen, og slappet av med sang og trekkspill i stua om kveldene så Maj Britt hørte det når hun gikk og la seg.

Andersen begynte å synge i kor som femåring og minnes hvor flink dirigenten var med barna.

– Hun så deg om du stod fremst eller bakerst, var stille eller bråkete. Alle barn skulle hatt en sånn. En gang jeg forsov meg stod hun plutselig utenfor og lurte på hvorfor jeg ikke kom.

Andersen satte stor pris på hvordan dirigenten fikk henne til å føle at koret trengte akkurat henne.

– Det er så viktig for barn, kanskje særlig hvis du er midt i en stor søskenflokk.

Etter hvert hadde storesøskene Frank og Inger Lise med seg plater med Beatles og soul-musikk fra platebutikken på Gjøvik. Men den særegent inderlige men ujålete formidlingen hun har blitt så kjent for, den lærte hun av bestemor, som sang skillingsviser med fortellinger mellom hvert av de 18 versene.

– Hun var veldig flink til å få meg til å se bilder. Hun formidlet så jeg kunne se for meg det hun sang om!

[ Han fyller snart 38. Om fire år må Silas pensjoneres ]

La karrieren på hylla

Likevel var det ingen selvfølge at Maj Britt skulle bli musiker. Egentlig flyttet hun til Oslo for å bli barnepleier, etter å allerede ha gitt ut to soloplater i tenårene. Hun hadde rett og slett mistet interessen. Å bli produsert av andre og være syngedame i kort kjole, attpåtil på pent bokmål, var ikke noe for henne.

Selv mener hun det først var senere hun ble mer bestemt. Siden har hun vært med i hele prosessen rundt innspilling og miksing av musikken hun gir ut. Det milde vesenet til tross, om de kunstneriske ambisjonene kan hun være beinhard.

– Jeg har nok blitt tøffere med årene, tror jeg. Bratt i nakken, som jeg synger i Prøysens Trass-visa hennes Tora.

Alf Prøysen ble først kjent for barnesangene sine, siden som en stor visetrubadur. På spørsmål om ikke hennes egen karriere speiler dette får hun frysninger og gjør store øyne.

– Ja, det kan du si, gud det har jeg ikke tenkt på en gang.

[ Flere artister donerer til Fretex. Selger uglemaskoten ]

Ballongvisa

Da Andersen flytta til Oslo i 1980 tok hun seg først jobb i en barnehage ved Ullevål sykehus.

– Jeg hadde lyst til å oppleve noe mer enn det jeg hadde opplevd før, og det gjør man jo kanskje i en større by.

Og hun fortsatte å synge. Andersen vanket i musikkmiljøet på Club 7 til langt på natt, først med Gjøviksbandet Bruno på 70-tallet. På 80-tallet sang hun i soulgruppa Chipahua, før hun gikk på tidligvakt og leste for ungene i halv-sjutiden neste morgen.

Storesøster Inger Lise var allerede en av Norges største stjerner, men noen rivalisering vil ikke Andersen høre snakk om. At Andersen også ble musiker på heltid og kanskje den fremste formidleren av nyskreven musikk for en generasjon av barn gjennom 80- og 90-tallet var nærmest en tilfeldighet. I barnehagen jobbet hun med kona til skuespiller og forfatter Trond Brænne.

– Grethe var et nydelig vesen som jeg ble så glad i, litt eldre enn meg, og vi begynte å gå og svømme sammen på Vestkantbadet på Solli plass. Der var det et lite basseng, en iskald kulp, og noen store, sterke damer som masserte oss!

Trond Brænne kjente til Maj Britts soloalbum fra 70-tallet og ga henne teksten til Ballongvisa. Hun tok den med til kjæresten sin Geir Holmsen som tonesatte den. Resten er historie.

– Vi fant ut at det hadde vært morsomt å gjøre noe for barn. De måtte jo kunne få noe nytt de også, ikke bare høre på det samme som jeg likte da jeg var liten.

[ Nytt album: Utsøkt sangkunst ]

Mur av taushet

Samarbeidet de tre imellom har resultert i en omfattende katalog av kritikerroste og prisvinnende cd-utgivelser, men Andersen var til å begynne med skuffet over hvor lite interesse det var for musikken de lagde for barn. Den første plata, “Har du hørt det?” fikk langt ifra samme oppmerksomhet som de tidligere soloplatene hennes.

– Jeg husker jeg ringte til musikkanmelder Terje Mosnes i Dagbladet, for det var ingen som hadde skrevet om eller anmeldt plata vår. Jeg tror jeg kjente han fra Club 7, men han beklaget bare at han ikke fikk hjulpet meg med det, det var ingen i Dagbladet som skrev om musikk for barn.

Andersen blir engasjert når hun forteller om hvordan barnekultur blir nedprioritert.

– Den muren av taushet med den første plata overraska meg noe grådig, at det var så lite nysgjerrighet rundt det å lage noe for barn, som jeg tenker er noe av det mest alvorlige du gjør. Det er sånn generelt i samfunnet, at barn betyr mindre. Astrid Lindgren sa det så fint, at de er litt mindre enn oss, men betyr mye mer enn oss!

---

Fem favoritter

Musikk: Billie Holiday

Film: Gudfaren

Bok: Hundre års ensomhet, Gabriel García Márquez

Mat: Fårikål

Sted: Cartagena, Colombia

---

Med hjelp fra reklameguruen Nils Petter Nordskar ble derimot andrealbumet Folk er rare en stor suksess. I nyere tid har barna som hørte musikken den gangen kommet tilbake til Andersens konserter, med tårer i øynene og egne barn på slep.

– Jeg hadde vel aldri drømt om at det skulle bety så mye for så mange som det har gjort, og det er så fint å oppleve, og stort å få den responsen i dag.

Andersen forklarer musikkens varige appell med at både hun, Holmsen og Brænne tok publikummet på alvor, og inviterte med seg noen av tidens beste musikere i bandet, ikke minst fra det hippe jazzmiljøet de omgikk.

– Hvis ikke hadde det blitt glemt. Da er det venstrehåndsarbeid, og det er det dessverre mange som har gjort.

[ En pionér i norsk musikkjournalistikk er gått bort ]

Angrer ikke

Andersen mener musikk for barn har fått høyere status i dag enn da hun begynte, og blir anmeldt og omtalt i større grad.

– Samtidig er det jo så mange om beinet at det er vanskelig å få plass til noe som helst egentlig. Og det er popmusikken som ruver på toppen, sånn har det alltid vært.

På spørsmål om hun angrer på at hun ikke ble popstjerne ler hun hjertelig.

– Nei, det er ikke noe hinder så lenge du har gode folk rundt deg og kan holde på med det du har mest lyst til. Trond, Geir og jeg lagde et eget univers jeg likte meg veldig godt inni, og der jeg syntes det var viktig å være.

Andersen har klare tanker om hvilke verdier hun har ønsket å viderebringe til nye generasjoner, og er ikke sikker på om utviklingen alltid har vært til det bedre.

– Vi lever i et travelt samfunn hvor du skal vise til resultater hele tida. Det har blitt så mye verre enn da jeg var liten, tror jeg.

Mange av tekstene Brænne skrev var inspirert av fortellinger Andersen delte fra sitt eget liv. Når karrieren bragte Andersen til TV-ruta ville hun invitere seerne til et rom hun selv verdsatte som barn.

– Favorittida mi på døgnet var når vi skulle spise kveldsmat, og mor sang og spilte gitar. I «På kammerset» dekket vi bordet så foreldre og barn skulle kjenne igjen hvor koselig den følelsen var, og Trond Brænne og jeg snakket om et tema. Som avslutning sang jeg en godnatt-sang, med teksten på skjermen så de hjemme kunne synge med.

[ Bannlyst i hele verden i 1969, hovedattraksjon på Oslo World i 2022 ]

Valgte en smalere gate

Hos familien Andersen på Toten fikk barna etter tur fortelle hva de hadde gjort den dagen, over en skål med varm grøt.

– Det var veldig spennende for meg å høre hva Frank og Inger Lise hadde opplevd. Anders som var fem år yngre enn meg hadde ikke opplevd så mye syntes jeg, men alle fikk si noe.

Å turnere landet rundt og treffe barn som sang med på totning åpnet raskt øynene hennes for hvor viktig utstillingsvinduet barne-tv var, og foreldrene fulgte gjerne ivrig med de også. Men hun skulle ønske det voksne publikummet var lettere å nå også utenfor ruta.

– Da kommer vi inn på det med popverdenen igjen, hva som får plass, for TV er jo noe som er mer kommersielt, og Geir og jeg har kanskje vært i en smalere gate.

Andersen har også laget en rekke teaterforestillinger. Allerede i 1987 ble Folk er rare til en oppsetning på Det norske teatret, og en turné med Riksteatret. Året etter stod Alf Prøysen for tur. Tolkningene av hans tekster har også vært en stor del av Andersens karriere med flere utgivelser og forestillinger.

– Han var en del av min barndom med barnetimen for de minste, før jeg gjenoppdaget ham som voksen og skjønte at det det var flere lag i tekstene hans. Han snakket arbeidernes språk.

[ Hyller Ruth Reese i ny teaterforestilling: – Mange av de kampene hun kjempet, kjemper vi fortsatt ]

Snille, rike bønder

– Er du fornøyd nå, har du nok? Eller rekker jeg en kaffe?

Andersen nynner rastløst en liten melodi, men kvikner plutselig til igjen når samtalen dreier mot politikk. Oppveksten på Toten satte flere spor enn de musikalske.

– Vi var en vanlig arbeiderfamilie og hadde veldig lite i forhold til de rike bøndene som hadde det meste av alt. Bestemor hadde nok kjent den helt inn på beinet, forskjellen på fattig og rik.

Andersen bekymrer seg også i dag for økende ulikhet og trange tider. I hjemkommunen Asker har hun engasjert seg spesielt for jordvern, med en kort karriere på grønn liste i kommunestyret. Kampen mot kapitalsterke utbyggere blir stadig tapt, bit for bit.

– Men jeg lenker meg ikke med kjetting på jordet der borte, selv om jeg sikkert burde gjort det.

Andersen har et nært forhold til kulturlandskapet, og minnes den to uker lange potetferien i barndomsårene. Det var hardt arbeid fra sju om morgenen til fem på ettermiddagen.

– Da hjalp det å være hos de snille rike bøndene. Jeg kom til en gård der vi fikk saft om morgenen og treretters middag i en lang pause midt på dagen. Men det aller beste var når vi begynte å bli kalde og slitne i tretida og de kom med varm kakao!

[ Boligdrømmen var milevis unna. Så oppdaget Ariel (26) ordet «deleie» ]

Drives av temperament

Hun takket i sin tid ja til å stå på lista til Askers Grønne Venner, og ble akkumulert inn med personstemmer. Det lot seg kombinere bedre med livet som hjemmeværende småbarnsmor enn som artist på heltid, men hun er ikke helt avvisende til å vende tilbake til politikken når hun en gang pensjonerer seg.

– Jeg synes jo Arbeiderpartiet og Høyre har blitt mer og mer like, og at det var viktig å være med på noe som prøvde å ta vare på jorda og som hadde litt andre verdier.

Enn så lenge nøyer hun og ektemannen seg med å skrive leserinnlegg i lokalavisa.

– Og når vi har skrevet et litt sånn saftig innlegg da føler jeg at jeg lever veldig!

Når dyrkbar mark først bygges ned skulle hun i det minste ønske det ble bygget flere rimelige boliger. Hun blir oppgitt av at lærere, sykepleiere og barnehageassistenter ikke skal ha råd til å bo der de jobber.

– Rike folk, det er det mye av i Asker. Så hva med å få inn litt større mangfold i en bygd hvor Høyre har sittet med makta i jeg vet ikke hvor mange år? Det er så lenge at jeg tror de har glemt det selv også, ler hun.

Engasjementet får næring av et stort temperament og et sinne mot verdens urettferdighet.

– Jeg kan bli sint som ei fele, jeg! Vi lever i en gal, gal verden. Jeg får glede meg over jordet mitt så lenge jeg har det.

[ Édouard Louis skriver rått og utleverende om sin egen klassereise ]