Dyrebar

– Jeg trodde ærlig talt ikke du kom til å takke ja til et portrettintervju. Du vet du må snakke om personlige ting, ikke bare sak?

– Null problem, mener Siri Martinsen, som for anledningen, eller sannsynligvis alltid, er kledd i svart T-skjorte med Noah-logoen på brystet.

– Poenget med et portrettintervju med meg er jo nettopp å snakke om dyrs rettigheter. Å ha engasjement for dyr er en viktig del av min personlighet. Det er jo det jeg bruker livet mitt på.

Hun ser på meg med store, brune, usminkede øyne. Et slags uskyldig dådyrblikk under den svarte skyggelua. Stemmen er lavmælt, samtidig skarp. Hun smiler ikke.

– Du trenger egentlig ikke stille spørsmål, jeg kan godt bare begynne å snakke.

Dagen i forveien. Siri Martinsen ringer for å avlyse avtalen vår i Oslo. Hun er egentlig bare en snartur innom hovedstaden for å forsvare noen dyr. Det handler om utsetting av fasan og rapphøns. Dyrevernsorganisasjonen Noah har trukket fuglehundklubbene for retten. («De bruker levende dyr som leketøy for å trene hunder til jakt.») Det ble en lang dag i tinghuset. Og nå er katten hennes, en av seks, alle omplasserte, blitt syk. Hun må rett hjem til den pjuske katta. Dagsavisen må bare vente.

– Men vi kan møtes ved grensen i morgen.

– Grensen? Det er jo ikke så idyllisk … bor ikke du på et småbruk i Sverige?

– Jeg tar ikke imot pressen hjemme. Men ved grensen har jeg gjort intervjuer før. Det fungerer kjempebra. Det er en skog der også, der kan vi ta bilder. Den er ikke så fin, da. Det er industriskog.

Man kan nærmest høre Siri Martinsen grøsse gjennom telefonlinja fra de svenske skoger.

– Vi møtes på kroa på Magnormoen. Jeg sender deg veibeskrivelsen.

Hun legger på.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Det er derfor jeg denne onsdags morgenen kjører E6 nordover, før jeg svinger av til høyre og følger trafikken innover i landet. Riksvei 2 over Skotterud, det er den samme strekningen som hundretusenvis av kjøttsultne nordmenn har kjørt før meg. Straka vegen mot Charlottenberg og kjøtthallene som reklamerer med at de är best på kött og selger jättebilligt fläskfilé til 99 kroner kiloen. Der Turid skriver på internett at det er den beste kjøttdisken i Sverige. «Nydelig kjøttdisk og flotte kjøttvarer.»

Der veganer, pelsmotstander, dyrevernsaktivist og leder av dyrevernsorganisasjonen Noah, Siri Martinsen, aldri har satt sine bein.

– Nei, herregud, hva skulle jeg der å gjøre? Det er ingen hemmelighet at jeg synes at alle burde gå over til et plantebasert kosthold. Det er absurd hvordan vi forholder oss til kjøttindustrien. Selv når vi har så god tilgang på informasjon.

– Jeg lå faktisk bak en slaktebil deler av veien ut av Oslo.

– Det var nok ikke så hyggelig.

Dyrenes lidelser på vei til de norske middagstallerkenene skal vi høre mer om. Mye mer.

---

Siri Anjuna Martinsen (49)

• Født 13. mai 1973 i Stockholm
• Vokste opp i Sverige og i Oslo, sammen med mor og mormor.
• Bosatt på et småbruk i Sverige, med samboer og seks katter.
• Norges første veterinær som tok sin utdanning uten bruk av dyreforsøk.
• Har arbeidet for dyrs rettigheter store deler av sitt liv.
• Talsperson i dyrevernsorganisasjonen Noah siden 1993, leder siden 1998.
• Styremedlem i InterNICHE, styremedlem i Djurens Rätt, konsulent i hval- og selspørsmål for International Fund for Animal Welfare og World Society for Protection of Animals og dyrevernrepresentant i Forsøksdyrutvalget.
• Har publisert en rekke fagartikler, artikler, kronikker, samt skrevet boka «Katteblikk».

Kilde: Store norske leksikon

---

Men først. Direkte ankommet fra de dype svenske skoger står hun der. Sped og svartkledd, på parkeringsplassen utenfor G-kroa. Den høyreiste mannen ved siden av henne er Siris samboer gjennom tjue år og kollega i Noah – nei, hun kunne selvsagt ikke vært sammen med en kjøttspiser. («Hvorfor skulle jeg vært sammen med noen som ikke respekterer andre skapninger?») I tillegg fungerer han som privatsjåfør, for selv om Siri Martinsen fyller femti neste vår, har hun ikke funnet tid til å ta lappen.

Kanskje ikke så rart. Dyrevernsaktivisten har hatt viktigere ting å drive med de siste tretti årene. Hun har knapt nok hatt tid til å jobbe som veterinær. Det er for mange dyr som skal forsvares, debattinnlegg som skal skrives, forskningsrapporter som skal leses («jeg leser heldigvis veldig fort, en gang leste jeg 250 pensumsider på noen nattetimer, men da så jeg dobbelt til slutt»), intervju som skal gjøres, rettssaker som skal vinnes og fakkeltog som må gås.

15 fakkeltog mot pels ble det, før de kunne gå seierstoget. I 2019 vedtok regjeringen et forbud mot pelsdyravl, og næringen skal avvikles innen 2025. Det var en kamp mot pels som hadde tatt nærmere tretti år.

Så er det også lenge siden at Siri Martinsen og en liten gjeng demonstranter sto i snøen utenfor livdyrutstillingene på Hamar med gule plakater i iskalde hender. «Dyr kan ikke si ifra. Du kan!» «Ikke større bur, men tomme bur» og «Pels – for folk uten samvittighet», sto det skrevet med sprittusj i versaler.

Inne i varmen hadde pelsdyrlagene samlet seg. De kom til Hamar fra alle deler av landet, og med seg hadde de levende dyr. Hvem hadde den fineste pelsen, hvem skulle avles videre på? Minkdyrene selv var presset sammen i små nettingsylindere for at pelsen skulle kunne beføles gjennom nettingen.

– Det var et forferdelig syn. Det var første gang at pelsdyroppdrett fikk et kritisk blikk på seg. Folk hadde et helt annet forhold til pels den gang, de forsto ikke problemet.

[ Kristoffer Joner om krigsseileren i storfilmen: – Han er ingen helt ]

Det var begynnelsen av 90-tallet, og Noahs spede start. De kalte seg aller først Pelsdyravslaget. Pels var fremdeles hot shit i moteshow og i blader – og du kunne fint kalle deg dyrevenn mens du spradet rundt i minkkåpe. En ung Siri Martinsen er i gang med veterinærutdannelsen i Oslo, hun skal bli den første som gjennomfører helt uten dyreforsøk, og amerikanske miljøpirater senker hvalskuter i norske farvann. Selfangstinspektøren Odd Lindberg har fremlagt en rapport til Fiskeridepartementet der han hevdet at sel blir flådd levende, og har fått så mye motstand at han har tatt med seg familien og flyttet til Sverige.

– Hvordan han ble behandlet, var jo helt forferdelig. Han avslørte dyremishandling, og så ble han selv stående i retten og måtte svare på hvorfor han avslørte dyremishandling, for Norge ble jo seende så dårlig ut for verden. Ja, det er klart vi ser dårlige ut for verden når vi gjør dårlige ting! Så får man kanskje endre seg i stedet, da.

– Hvordan var det egentlig å være dyreverner på den tiden?

– Ja, det kan jeg sikkert snakke i en time om.

Siri setter seg godt til rette i stolen.

– Dyrerettighetsorganisasjonen Noah jobbet aktivt mot sel- og hvalfangst helt fra starten. Det var en massiv politisk ensretting i samfunnet, et helt merkelig politisk engasjement for å få det norske folk til å være for hvalfangst. Man skulle mene at det var fornuftig å utnytte dyr, å ta livet av dyr. Selv om det er dyreplageri. Og at resten av verden var tullete som reagerte på dette.

Hun ser nærmest vantro på meg.

– Og vi var så godt som den eneste motstemmen.

[  Etter at de fikk de to døtrene, tenkte Gisken Armand at de kanskje burde skille seg (+) ]

Så de sto på stand, delte ut flyers og leverte underskriftskampanjer på Stortinget.

– Lederen av næringskomiteen kom ut og kalt det skammelig. Det var skammelig at vi kunne «angripe» hederlige nordmenn ved å dele ut informasjon om fangst. For hvis du var ekte nordmann, skulle du være for hvalfangst.

– Fikk dere mye hets?

– Ja, det var en stygg periode, med en aggressiv tone mot dyrevernere.

– Hva sa folk?

– Nei, det var mye usakligheter. Håndbevegelser og enstavelsesord.

Hun ler tørt.

– Og latterliggjøring?

– Ja. Men det har jeg aldri brydd meg om.

Siri Martinsen er nærmest født dyreverner. Interessen for ville dyr har hun i hvert fall hatt så lenge hun kan huske. Hun var et travelt, lite barn. Fram til Siri var sju år gammel, bodde hun i en blokkleilighet utenfor Stockholm sammen med mor og mormor, og med skogen som nærmeste nabo. Der fant hun mus og ekorn, og hjemme på jenterommet satt hun og tegnet og modellerte. Dyreskulpturer, selvsagt. Så fort hun lærte seg å lese, lånte hun bøker om etologi på biblioteket. Dyrs atferd i deres naturlige miljø, ingenting interesserte den lille, mørkhåra jenta mer. Det var kanskje derfor det ble så utrolig feil da hun fikk en grønn undulat i bursdagsgave av mormoren.

– Jeg gråt da jeg fikk henne. En fugl innesperret i et nakent bur. Men jeg ville jo ikke levere henne tilbake til dyrebutikken heller. Så vi ble gode venner, vi.

Etter hvert flytter den lille familien til Nesodden, og siden til Oslo sentrum. Som tenåring vokser Siri opp midt i Storgata, et steinkast unna Oslo sentralbanestasjon. Fremdeles med mor, mormor og den grønne undulaten Pippi, det eneste kjæledyret det var forsvarlig å ha i en asfaltjungel.

– Hvordan var det å vokse opp med mor og mormor, det er ganske unikt?

– Jeg tenkte bare at det var slik det skulle være, og trivdes med det.

– Du heter Siri Anjuna?

– Ja. Anjuna er en strand i India. Mamma var på en sånn hippie-reise og gikk altså gravid med meg på denne stranda.

Hun himler med øynene.

– Men oi, betyr det at du er halvt indisk?

– Nei, jeg er halvt tysk. Men jeg har ingen kontakt med faren min.

Vi lar det ligge og spoler tilbake til 1990.

«Døden på Oslo S» har dratt alle landets ungdommer inn i kinosalene, og i oppfølgeren «De blå ulvene» får vi se pelsaktivister aksjonere i pelsbutikker i hovedstaden. På gata tagger de ned vestkantfruenes pelskåper med blåmaling.

Siri er først elev på Oslo Katedralskole, senere på IB-linja på Berg.

– Hva er det?

– International Baccalaureate. Det er en internasjonal linje, hvor det er ekstra vanskelig å komme inn.

Hun ser småflau ut.

– Ikke helt «Døden på Oslo S»-oppvekst?

– Nei. Men det var jo en Oslo-oppvekst uten så mye natur.

Mens andre ungdommer drømte seg bort i byen, lengtet Siri etter somrene på landet. Moren hadde en journalistkollega med gård på Årnes, og enda bedre; en golden retriever. Hun tilbringer hele sommeren der ute. Hjemme i Oslo er hun frivillig på FOD-gården, og hun har begynt sin karriere som dyreverner. 16 år gammel blir hun valgt som leder i InterNICHE, en internasjonal studentorganisasjon som er imot dyreforsøk i undervisningen.

Siri har dessuten, etter flere forsøk opp gjennom barndommen, endelig sluttet å spise dyr. Det skulle en klassevenninne til.

– Hun var vegetarianer. Og det var jo helt tåpelig at jeg, som var mye mer opptatt av og interessert i dyr enn henne, ikke var det. Det ble for dumt. Så da sluttet jeg endelig.

Hun synes det er litt skamfullt å tenke tilbake på.

– Det var jo veldig rart, at jeg som var så engasjert i dyr, ikke hadde tatt innover meg sammenhengen. At det beste man kan gjøre for dyrene, er å la være å spise dem.

[ Henriette Steenstrup: – Det er drivkraften i livet mitt, det. Skyld, skam og dårlig samvittighet (+) ]

– Hvorfor brukte du så lang tid, tror du?

– Det var ikke sånn at jeg ikke hadde tatt inn over meg dyrs lidelse tidligere. Men så fløt det tydeligvis litt bort fra bevisstheten. Sånn som jeg tror det gjør for mange folk. I hverdagen trenger andre ting seg på. Så skyves det man egentlig vet om dyrs lidelse litt bort.

– Du har sagt at alle burde ta en tur på slakteriet?

– Ja. Et slakteri er ikke et sted man ønsker å vise fram til barn. Men hvorfor gjør vi ikke det? Det er jo fordi man vet at på et slakteri lider dyr. Man vet at de føler ekstrem dødsangst. Det er panikk. Det er smerte. Det er dyr som prøver å komme seg unna, det er frykt, det er redsel. Jeg vet om mange veterinærstudenter som blir vegetarianere etter sitt første besøk der.

– Men så glemmer de det?

– Ja, noen lukker ting ute igjen, fordi man ikke vil relatere til andres lidelse. Det er jo en menneskelig egenskap. Dyr har evne til opplevelser, de har evne til å føle begeistring og glede. Men det er lett å skyve det til side for bekvemmelighetshensyn. Man øver seg opp på å ikke se det. For man klarer ikke ta andres lidelse inn over seg hele tiden.

– Dessuten påvirkes vi gjennom reklamen til å spise kjøtt. Og vi lar oss lure til å tro at Norge har så fine regler. Og dere har også et ansvar.

– Å ja?

– For siden media ikke skriver noe om problemene med kjøttindustrien, så tenker mange at det sikkert ikke er noe stort problem.

Hun tar en slurk av teen sin, det eneste som fristet i menyen på kroa. ( «Ja, dette ser jo ut som en kjøledisk fra 80-tallet.») Så ser Siri Martinsen på meg med disse brune bambiøynene.

– Og det er sikkert mange journalister som synes kjøtt er godt selv.

Stillhet.

– Føler du dyrs smerte inni deg?

– Nei, det gjør jeg faktisk sjelden. Da må jeg ta tak i meg selv. Jeg har alle faktaene, all etologien og all veterinærmedisinen. Jeg vet hvordan denne avbitte halen føles for grisen. Men det er så utrolig lett å seile forbi. Man utelukker det fordi det er ubehagelig og fordi man har sett mye av det.

– Dessuten, sier hun, og hever stemmen.

– Så er det ikke noen vits i å sitte og lide. Men man er nødt til å forstå smerten. Sånn at man kan begynne å gjøre med det. Noen kan gi av tiden sin, noen kan gi penger. Og det vi alle kan, er å la være å bidra til mer lidelse.

– Hvordan?

– Det er veldig direkte og veldig enkelt. Å la være å spise dem.

– Men hvorfor skal man egentlig bry seg om dyr når det er så mye menneskelig lidelse i verden?

– Det er ganske frekt, synes jeg, å bruke andre menneskers lidelse som en brekkstang for å forsvare å utsette dyr for lidelse. For selv om man ser dyrs lidelse, så handler jo ikke det om at man ikke ser menneskers lidelse. Det handler om at man ser lidelse hos andre skapninger. Vi er også dyr. Det er derfor, fordi man gjenkjenner menneskers lidelse, at vi er i stand til å gjenkjenne dyrs lidelse. Fordi vi har de grunnleggende følelsene til felles.

Nå har Siri Martinsen fått blod på tann. Hun forteller om en verden som er fullstendig forvrengt. Sier at det er noen viktige tall jeg må få med meg.

– Mennesker utgjør 36 prosent av pattedyr-biomassen her på jorden, og 60 prosent er dyr i fangenskap, hovedsakelig kjøttindustrien. Kun fire prosent er ville dyr. Og det sier noe om maktforholdet. Vi mennesker har tatt oss så enormt med makt. Vi har skapt en verden som er vår verden. Og med den maktposisjonen så følger det et stort ansvar. Det er enorm mengder dyr som står inne i binger og bur og lider. Så ja, vi skal bry oss om dyrs lidelse, fordi vi i stor grad har skapt den lidelsen.

Telefonen til Siri avbryter alvoret. Det er advokaten fra i går, de avtaler et telefonmøte.

[ – Bloggerne og influenserne har ødelagt mye i moteverdenen ]

– Du er veldig travel, har du egentlig noe fritid?

– Jeg har litt for lite fritid. Men jeg er så heldig å bo i skogen og har ville dyr som naboer. Vi har rådyr med to kalver som er innom hver dag, en bukk er innom, og det bor seks ekorn i hagen. Og veldig mange fugler. Og så har vi ravner i skogen vår, det er veldig, veldig fint.

Siri Martinsen ser med ett helt drømmende ut.

Og rugde som flyr over tomta. Hver kveld hele sommeren. Veldig hyggelig. Jeg går i skogen hver dag og opplever gleden ved ville dyr.

Så er alvoret i stemmen tilbake.

– Men nå er det ikke så fint å gå tur fremover. Det er bare veldig trist. Jeg håper jo at rådyrene som holder til i skogen vår, klarer seg gjennom jakta.

– Jakt er jo tradisjon?

– Ja, det er mye som er tradisjon. Det er ikke dermed sagt at det er et godt argument for å fortsette med noe. En tradisjon som julaften er hyggelig. Presanger, jeg elsker det. Men uhyggelige tradisjoner som går ut på å utnytte andre, drepe og skade dyr, det trenger vi ikke. Jakt er å ta livet av dyr for underholdningens skyld.

– Men er det ikke bedre med jakt i stedet for kjøttindustrien?

– Det er veldig få som gjør det i stedet, de fleste som jakter kjøper også kjøtt i tillegg. Men hvis man tror at man kan opprettholde noe som helst kjøttforbruk gjennom jakt?

Nå ler Siri. Det er en ironisk latter.

– Ja, da må man vitterlig tro om igjen. Det er virkelig ingen farbar vei at et dyr, som utgjør 36 prosent av pattedyr-biomassen på jorden, skal være kjøtteter.

Ja, det er altså oss menneskene hun snakker om.

– Vi ville spist opp de stakkars fire prosentene, som ville dyr utgjør, i en jafs.

Siri fortsetter å snakke om naturkrisen, om habitatene som forsvinner, om landbruket som opptar altfor svære areal fordi vi absolutt skal spise dyr, om aper i Amazonas, om kråker som gjenkjenner individer og om ulver som blir skutt i ulvesonen. Det er naturmangfold, lover, paragrafer, lovstridige vedtak og forskningsrapporter. På inn- og utpust. Og kyllingen, som er den mest ihjelavla skapningen på jorda, den har hun snakket lenge om.

Det er bare å innrømme. Planene om å få Siri Martinsen til å snakke litt mindre om sak, har gått rett åt skogen. Argumentasjonsrekkene er skuddsikre. Det går lynkjapt rundt i hodet hennes.

Det er bare én sak vi ikke har vært innom. Freya.

[ Dette skjedde i kulissene før hvalrossen Freya ble avlivet ]

– Jeg var helt uforberedt. Det var et sjokk! Vi hadde vært i kontakt med Fiskeridirektoratet senest fredagen. De var tydelige på at dette er et rødlistet, fredet dyr som vi skal ta hensyn til. Og hvis det ble problemer, skulle de flytte henne.

– Var det ikke ille at folk ikke klarte å la henne være i fred?

– Ja, det var for dumt. Men de fleste ville jo bare se henne. Det er ikke gitt at folk ville ha oppført seg sånn hvis de virkelig visste at det ville bli brukt som argument for å skyte henne.

Hun er mildt sagt lite imponert over Norges image som naturvernland.

– Det endte som det gjør tradisjonelt. Dette ble dyrt, dette ble brysomt, dette ble ubekvemt. Dyret må dø. Så ja, det at de skjøt Freya, var et sjokk. Men det var fordi vi trodde at Freya var unntaket. At Freya var begynnelsen på noe nytt. Og bedre.

Teen er for lengst blitt kald. Siris anonyme samboer dukker opp fra ingensteds og lurer på om intervjuet har gått bra.

Vi går utenfor for å ta bilder i skogen ved siden av kroa. Jeg blir med ett oppmerksom på skinnveska mi, som jeg legger fra meg i lyngen.

– Du bruker kanskje ikke skinn, heller?

– Nei.

– Dømmer du meg?

– Mange spør meg om akkurat det - om jeg dømmer. Hvorfor gjør man det? Er det fordi man kanskje egentlig dømmer seg selv litt?

Siri Martinsen retter litt på skyggelua og myser ut i høstsola. Det glitrer gjennom bladverket.

– Men jeg tenker jo på det. Hvis det hadde det stått en lys, levende kalv foran deg her nå. Hadde du virkelig tenkt at han kunne blitt en fin veske?

---

Fem favoritter

• Mat: Det er så mye. Nøttestek på julaften. Rotgrønnsaker i ovnen. Wok. Samboeren min er veldig flink til å lage mat.
• Film: Ny favoritt er «Don’t Look Up». Uovertruffen satire.
• Bok: Alle bøkene av Tor Åge Bringsværd. Han burde hatt Nobelprisen i litteratur.
• Sted: Hjemme – hos grevlingene og ravnene. Jeg har hatt mange flotte naturopplevelser, og noen av de beste har jeg faktisk hatt hjemme.
• Musikk: Der er jeg ganske altetende. Jeg liker både popmusikk fra 80-tallet og klassisk. Arrival of the birds!

---

[  Elin Ørjasæter trengte hjelp: – Jeg ble møtt av en grenseløs forakt (+) ]