Portrett

TIX om kritikken: – Nå er jeg helten til barn som ikke har venner, liksom

Dypt problematisk eller et usedvanlig godt forbilde? Historien om Andreas «TIX» Haukeland spriker i totalt ulike retninger.

Andreas Andresen Haukeland ser ut som verdens vanligste 28-åring, der han sitter i det sterile møterommet hos plateselskapet sitt. Uten den store pelskåpen, smykkene og pilotbrillene minner han om en nyklipt hund – litt naken, liksom.

For de er på en måte to: Han fete og provoserende med solbrillene og han «som griner på ‘Lindmo’», for å sitere anmelder Anders Grønneberg i Dagbladet. Han fikk senere kritikk for å spekulere i at Haukelands åpenhet om psykisk helse var et triks for å sanke sympati før Eurovision-finalen i fjor.

TIX er i alle fall strippet vekk nå, bortsett fra pannebåndet med eget navn i gull, som han aldri viser seg uten, og de runde solbrillene, som ligger på bordet – klare til han skal bli tatt bilde av. Det er ikke snakk om å stille opp på bilde uten. Fasaden slippes aldri helt, og ofte ikke i det hele tatt. Et mareritt for journalister.

Det regner sidelengs utenfor møterommet. De Universal-ansatte har sett litt oppgitt på meg og fotografen siden vi kom. Haukeland er den første som ser meg i øynene. Han smiler og sier:

– Jeg har hørt at du er veldig hyggelig.

TIX. Artist.

Karakteren TIX

Nå er vi blitt plassert i møterommet, med nøyaktig en time på oss, fordi «Andreas må videre til neste avtale klokken fire». Det er pressekontakten som sier det. Hun passer på at han ikke blir for kald etter regnet (– Han KAN ikke bli syk nå) og føler seg komfortabel (– Er det OK at jeg går ut nå, Andreas?).

Nå har hun heldigvis forlatt rommet. Haukeland har satt seg med beina i kors. Når jeg spør hva forskjellen på TIX og Andreas er, ler han litt.

– Du begynner med det store spørsmålet, ja.

Han kaster litt på hodet, så luggen flyr gjennom lufta.

– TIX er en karakter, Andreas er mennesket bak.

TIX ble først til da Haukeland startet å produsere russelåter og i 2015 ble landskjent for den svært omdiskuterte sangen «Sjeiken 2015». Ikke bare fordi folk mente det var et bidrag til en farlig russekultur. Men fordi en hel generasjon tross alt sto og skreik: «I kveld er det lov å være hore.»

---

Andreas Andresen Haukeland

  • Født 12. april 1993 i Bærum.
  • Artist og produsent. Kjent under artistnavnet TIX.
  • I 2010-årene gjorde han seg bemerket som produsent av kontroversielle russesanger.
  • I 2018 ga han ut sin første solosingel, «Shotgun».
  • Sommeren 2019 toppet han VG-lista med den selvbiografiske låten «Jeg vil ikke leve».
  • I 2020 og 2021 var han den mest strømmede artisten i Norge.
  • Ble kåret til årets spellemann under Spellemannprisen 2020.
  • I 2021 vant han Melodi Grand Prix og representerte Norge i Eurovision Song Contest 2021.
  • Haukeland ga i 2021 ut boken «TIX: den stygge andungen». Boken ble Norges mest forhåndsbestilte bok og var den nest mest solgte barne- og ungdomsboken i Norge i 2021.

---


Helt innafor

Når Haukeland blir spurt om russelåt-kritikken, blir stemmeleiet raskere og høyere. Som en som forsvarer noe han er vant til ikke å bli helt trodd på.

– «I kveld er det lov å være hore» er helt innafor å si, og det kommer til å være innafor å si det de neste hundre årene også. Det kommer jeg aldri til å unnskylde. Det var ment som en frigjørende låt.

Haukeland mener musikken har handlet om inkludering hele veien, til tross for at han har sunget om fitteprinser, luremus og horer – ord og tematikk mange mener er seksualiserende og nedsettende, spesielt mot kvinner. Og i russe-konteksten – unge kvinner.

– Fellesskap har alltid vært visjonen bak festmusikken. Alle får komme på festen til TIX, alle er inkludert.

Han flytter blikket rundt i rommet mens han snakker. Ifølge ham er det ikke han selv som har skapt TIX. Ikke plateselskapet eller et PR-byrå heller. Men publikum selv.

– Da jeg skrev russesanger om fest og folk som skulle drikkes under bordet, ble det plassert champagne på bakrommet når jeg holdt konsert. Folk forventa at artisten TIX var en type som hadde masse damer rundt seg. Ja, så ble det sånn, da. Jeg ble sånn folk så meg.

Hvem snakker jeg med nå?

Det er noe teatralsk over måten Haukeland forteller om seg selv på. Han snakker om TIX og Andreas som «de», og ikke «jeg» eller «vi».

– De har mye av de samme verdiene i bunn, men har ulike måter å vise det på.

Så du går ikke med pelskåpa hjemme?

– Jeg gjør ikke det, altså.

Han er klar over at imaget hans de første årene av karrieren viste en ganske ekstrem fyr. Mens vi prater, tenker jeg på en Snapchat-film jeg har sett av ham hvor han bader i penger. Bokstavelig talt: et badekar fylt opp med tusenlapper.

– Det er sikkert mange som har et bilde av meg som en klyse. Det er fordi russelåtene var så «over the top», det var ikke meninga at det skulle være noe realisme over det. De handler om hvor fet festen kan være. Ikke hvor fet den faktisk er.

Tix er overdådig, stormannsgal, sier han.

Men når vet man hvem du er? Snakker jeg med TIX eller Andreas nå?

– Det ser man kanskje på brillene og pelskåpa, sier han.

Andreas, altså?

– Ja. Selv om jeg har pannebånd. Men det har jeg alltid på, hvis jeg er ute blant folk.

Andreas Haukeland. TIX.

På toppen

Haukeland har både vært hudfletta og hylla. Men at han har hatt voldsom suksess, er det liten tvil om. I år er han den mest strømmede artisten i Norge andre året på rad. Om det har gitt ham status og respekt i norsk musikkbransje som matcher suksessen, er en annen ting.

Du har følt deg mye misforstått?

– Jeg har ikke bare følt det. Jeg har vært det. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke kan skrive under på det. Men det er naturlig når det kommer noen som raser mot suksess så fort. Det er kanskje vanskelig å forstå seg helt på det. Og det har jeg forståelse for.

På sitt første album «Dømt og berømt», som han ga ut i 2016, fikk han terningkast én av VG. De skrev: «Å kalle det en utfordring å bare lytte på de over 50 minuttene som dette vedvarer, er en mild underdrivelse.»

De lave terningkastene har fulgt ham gjennom karrieren, som gjorde at han like godt hang en i gull rundt halsen under Eurovision Song Contest-finalen.

Har dårlige terningkast og anmeldelser påvirka deg?

– Nei. Jeg er veldig trygg på mine egne evner. Jeg har jobbet med de flinkeste av de flinke. Jeg har sett toppen, og jeg vet at jeg er blant dem.

Han har omtalt seg selv som «det svarte får» og den «stygge andungen». Boka hans, en selvbiografi for barn, har fått sistnevnte som tittel.

– Er det sånn fremdeles, at du blir sett ned på i bransjen?

– Nei. Jeg føler jeg har bevist det jeg trenger å bevise, for en musikkbransje i hvert fall.

Men å gå inn i karakteren TIX har kostet ham mye. Gjort ham ensom, deprimert.

– Jeg har hatt 16 arbeidstimer i døgnet hver dag siden jeg var 19 år. Jeg har ikke hatt tid til å henge med venner, dra på byen eller danne nære relasjoner. Se for deg hvordan det må føles. At alle har feil inntrykk av deg, og at du aldri har tid til å få dem til å tenke noe annet heller, for hver gang noen starter en samtale med deg, kommer noen andre og prikker deg på ryggen.

Det gjorde ham inneslutta og isolert. Han følte at nesten ingen visste hvem han var.

– Så jeg bestemte meg for å bryte karakter, vise hva som var bak fasaden.

Ifølge ham selv var karakterens ekstreme trekk et bevisst valg. En del av den egentlige planen: å snakke om psykisk helse.

– I forkant holdt jeg showet gående, pusha grenser. Jeg ville at inntrykket skulle være «wow, hvis TIX kan åpne seg og være sårbar, da kan jeg også det». Så idet jeg ble Norges største artist, og TIX ikke hadde noe mer å vinne, takket jeg ja til å stille på «Lindmo».

«Lindmo». Det kjente intervjuet, det store skiftet i Haukelands offentlige opptreden. NRK oppsummerte det slik:

«For to år siden skrev Andreas Haukeland testamente og ville ta livet sitt. Nå vil ‘Tix’ være lydsporet til andre som er i tunge stunder.»

Haukeland påstår at det var det motsatte av et karrieretrekk.

– Jeg var sikker på at karrieren min var over.

En rørt Haukeland under intervjuet på Lindmo hos NRK i fjor.

Åpenhet og mistenkeliggjøring

Intervjuet hos NRK var ekstremt nakent. Han tar av seg solbrillene, forteller om hvordan han planla å ta sitt eget liv. Om tvangslidelsen sin, mobbingen i oppveksten.

Han ble hyllet for åpenheten, ikke bare av folket, men også av ekspertene, av psykologer, generalsekretær i Rådet for psykisk helse. De sa at åpenhet kan redde liv.

Så kommer mistenkeliggjøringen. Utsagnet fra anmelderen i Dagbladet om å grine på Lindmo. At timingen opp mot Eurovision er suspekt. Komiker Steinar Sagen som lurte på om han «faket» ticsene sine under fremføringen av «Fallen Angel», når han viser øynene sine midt i låta og blunker. Jeg husker de stygge kommentarfeltene.

Hvordan var det å forholde seg til det?

– Det var tungt og frustrerende. Frykten for at folk skal tro at man bare prøver å søke sympati, er grunnen til at mange ikke tør å åpne seg. Det er den frykten jeg prøver å eliminere.

Ting har endret seg siden intervjuet. Han har snakket mye om psykisk helse, benyttet enhver anledning i media til å gjøre seg sårbar, vist hvem Andreas er. Effekten er at folk møter ham med et mye mer åpent sinn. At de er klar over at det finnes ting de ikke vet om ham.

– Alle har bagasje. Det er mye vi ikke er klar over når vi møter et nytt menneske, det er viktig for meg å poengtere. Før intervjuet var det mange måneder siden jeg hadde hørt noen bruke navnet mitt. Nå kaller folk meg Andreas.

Inspirasjon

Haukeland har et ungt publikum. En del av kritikken etter «Lindmo» har gått på at man ikke kan hevde å være et utelukkende godt forbilde når man har skrevet musikk med ordet «hore», som små barn har spilt på «repeat». Men Haukeland er lei av kritikken mot tidligere russemusikk og hvordan den dukker opp i hvert eneste intervju. Når jeg spør om han angrer, tenker han seg nøye om.

– Nei. Jeg angrer ikke på låtene mine. Det er noen låter jeg ser tilbake på og tenker at jeg ikke hadde trengt å slippe. Men det er ikke de låtene jeg er blitt kritisert for.

Han sier han er ferdig med å diskutere kritikk for låter han skrev for sju år siden. Han synes han har tatt sin del av det og beklaget for deler av den.

– Hvorfor vender man ikke heller fokuset mot at jeg nå vier en hel karriere til å hjelpe andre? Jeg prøver å endre samfunnet vårt, jeg prøver å endre kulturen vår. De låtene er grunnen til den stemmen jeg har nå, og det viktigste burde være hva jeg bruker den til nå.

Han gestikulerer med hendene.

– Jeg er helten til barn som ikke har venner, liksom. Folk sier jeg motiverer dem til å fortsette å leve, tenk på det.

Oslo  20190330. Spellemannsprisen rød løper-seanse i foajeen. Andreas Haukeland (TIX).

«Jeg vil ikke leve»

Alvorlig tematikk som selvmord har vært gjentakende i TIX sine låter de siste årene. Han har også sagt at det «er satt en dødsdato for TIX», som har forvirret publikum. Snakker han om karakteren eller seg selv nå?

Kritikere har ment at deler av det er romantiserende. Haukeland sier viktige endringer kan skje, hvis man tør å prate om det aller vanskeligste.

– Jeg tar mange forholdsregler når jeg skriver om vanskelige temaer. Men jeg må jo kunne formidle vanskelig tematikk. Jeg velger å tro at åpenhet kan være med på å eliminere ensomhet. Hvis jeg feiger ut og skriver låtene for milde, da driver jeg bare og hinter. Det er det som er unikt med låtene skrevet av TIX. De er veldig direkte. Det er lett å skjønne hva jeg prøver å kommunisere.

Å være så åpen, har ført til en tett kontakt med fansen.

– Da jeg først begynte å åpne meg, og slapp låten «Jeg vil ikke leve», så fikk jeg helt enormt stor tilbakemelding fra folk som sa: «Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver.» De er så åpne og forteller meg vanskelige ting de bærer på. Jeg har lurt på, hva kan jeg si til alle disse folka for å hjelpe? Men det er ikke noen magiske ord jeg kan si. Jeg kan bare være til stede for dem, og jeg kan fortsette å skrive om og beskrive sorg. Så vi kan ta den reisen sammen.

Nå kommer han snart med sitt andre album. Den er inspirert av fansen sine historier og egne opplevelser.

– Albumet er en samling av låter om en sorgprosess. Fra da alt er håpløst, til det begynner å føles OK igjen.

Handler det om kjærlighetssorg?

Nå hinter jeg til teorier jeg har lest om på sosiale medier og i Se og Hør, om en ekskjæreste. Folk hevder at mange av låtene handler om henne.

I TIX’ nyeste singel, synger Haukeland:

Hva er det du kommer til å huske

Hvis jeg plutselig sluttet å puste

Tenk å elske noen mer enn man elsker livet

Tar en kule for deg baby, tømmer hele magasinet

Haukeland ser i taket. Vipper på stolen.

– Albumet handler om alle mulige typer sorg. Ensomhet, tap av noen, depresjon. En av låtene handler om overgrep. De er inspirert av folk som har tatt kontakt med meg.

Hva slags sorg er det du har opplevd?

Stemmen blir lett, litt fleipete.

– Tja. Det er mye. Alle skal gjennom sorg.

Men som hva da?

Han tenker.

– Kjærlighetssorg, for eksempel. Lengsel som ikke gir seg.

Hvordan går det med den nå?

Han smiler lurt.

– Sorg er en reise.

---

Trenger du noen å snakke med?

Her kan du få hjelp:

Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no

Røde Kors: 800 33 321 eller chat korspaahalsen.rodekors.no

Mental Helse: 11 61 23 eller chat sidetmedord.no

---

Andreas Andresen Haukeland, også kjent som Tix, utsetter helgens konserter til januar neste år. Foto: Heiko Junge / NTB

Noen har sagt unnskyld

Haukeland vokste opp på Haslum i Bærum i Oslo. Media liker å kalle ham bærumsgutt.

Med ADHD, tvangslidelser og angst hadde han en til tider krevende barne- og ungdomstid.

– Jeg var forsiktig av meg. Aktiv, men likevel sjenert og stressa. Jeg hadde et sterkt behov for at ting skulle være riktig hele tida, min største frykt var å gjøre noe feil.

Haukeland har Tourettes syndrom, en tilstand hvor man får ufrivillige bevegelser som kommer og går i perioder. Han forteller at han begynte med musikk på ungdomsskolen, da han fant ut at den roet ned ticsene hans.

– Jeg kalte meg TIX fordi de ropte det etter meg i skolegården. Det var kallenavnet jeg fikk. Da tenkte jeg: «En dag skal de rope det etter meg, men fra et folkehav.»

Har du møtt noen av de som ropte etter deg på skolen i ettertid?

Han veier ordene sine, som om han vurderer om det er greit å svare på.

– Ja. Noen har følt på det og sagt unnskyld. Da har jeg vært rask til å si at det ikke er noe å tenke på. Barn er av og til slemme med hverandre. Jeg har hatt reunion med klassen min, og det er fint å se hvor glade man egentlig er i hverandre.

---

Fem favoritter

  • Mat: Grandiosa
  • Film: The Notebook
  • Musikk: Barndomsheltene mine Jonas Brothers, Justin Bieber og Hannah Montana
  • Sted: Los Angeles
  • Bok: Den holder jeg på å skrive

---

En magisk knapp

– Privatliv? Det har jeg gitt litt opp.

Vi snakker om livet etter suksessen. Hvordan hverdagen utfolder seg, når han ikke går i pelskåpe eller står på en scene.

– Jeg kan ikke ta en date på en kafé. Ikke dra ut med venner, ikke handle klær.

Hvordan treffer man noen da? En kjæreste, for eksempel?

– Nei, alt blir veldig privat da. Det er vanskelig å leve et normalt liv.

Han skjønner dem som tenker: «Men du KAN jo dra på en kafé.»

– Men det handler om ubehaget, hvor stort det kan bli. Når du drar inn et sted, men ikke kommer deg ut derfra fordi bildekøen aldri ender.

Han sliter med å holde en samtale med folk, det er en følelse av at alle skal ha en bit av deg. Han setter pris på det, men han må alltid ta stilling til at det skjer.

– Hvis jeg kunne ha byttet hele formuen min mot en knapp som gjorde at ingen visste hvem jeg var for en liten stund. Da hadde jeg gjort det, uten å nøle.

Jeg spør om hva han hadde gjort om han fikk 24 timer til å være helt ukjent. Han ler. Så blir stemmen myk av å tenke på det.

– Kanskje jeg hadde satt meg ved fontenen på Nasjonalteateret. Bare sett litt på folka som gikk forbi. Uten å ha på hette eller gjemme meg.

Han kommer på noe han vil si. Blir stille, tenker på hvordan han kan formulere det.

– Kan du se for deg hvordan det hadde vært om alle samtaler du hadde handlet om å motbevise fordommer folk hadde om deg?

Det blir stille i rommet. Fotograf og pressekontakt har satt seg i sofaen i hjørnet, blikkene er på oss.

Andreas ser på meg.

– Bare se for deg det.

Mer fra: Portrett