– Kjeft ‘a! roper en ung gutt i et forsøk på å få ørens lyd. Det varmt opplyste rommet er fylt med åtte-ti 12-15-åringer. De taster på hver sin mobil, erter hverandre og strekker seg på den røde sofaen, under de lysende bokstavene BENJAMIN.
– Var det deg som lagde boka? spør en jente. Forfatter, samfunnsgeograf og voldtektsforsker Anne Bitsch smiler og nikker.
– Hvor er boka? spør en annen
– Den er utlånt, svarer Bitsch.
Til uka kan Anne Bitsch – uttales bits, så har vi tatt det med en gang – vinne Brageprisen for boka «Brorskapet: En historie om drapet på Benjamin Hermansen». En andel av inntektene fra boka skal gå til Deichman Holmlia, som nylig åpnet Benjaminrommet: Et sted for refleksjon, aktivitet eller bare generell henging etter skoletid.
I boka har hun gransket hva som førte til at tre nynazister stakk ned og drepte 15-årige Benjamin Hermansen i 2001, ikke langt unna Deichman Holmlia, hvor vi befinner oss nå. Det går noen linjer herfra og tilbake til Bitschs oppsiktsvekkende memoarbok «Går du nå, er du ikke lenger min datter» (2017), om en oppvekst med alkoholisme og omsorgssvikt, i en venstreradikal middelklassefamilie på den danske landsbygda. Og videre til sommerens feide med ledelsen i Fremskrittspartiet, som hun karakteriserer som «skremmende på så mange nivåer» og «ordentlig ubehagelig».
---
Anne Bitsch (42)
- Forfatter og samfunnsforsker. Født i København
- Doktorgrad i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo 2019: «Voldtektens geografi: En studie av den rettslige forvaltningen av seksuelt medborgerskap i Norge»
- Nominert til Bragepris i klassen sakprosa for «Brorskapet: En historie om drapet på Benjamin Hermansen» (Gyldendal, 2021)
- Andre bøker: «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt» (2011), med Emilie Kruse
- «Går du nå, er du ikke lenger min datter» (2017) – tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok
- «Brev til en ufødt datter: Om frihet, sex og søsterskap» (2018)
---
Men nå flokker Holmlia-ungdommene seg rundt henne, og avdelingsleder for biblioteket kommer for å hilse på.
– Så fint at du kommer hit! Jeg ville ha boken din utstilt i Benjaminrommet, men alle åtte eksemplarene er utlånt, unnskylder hun.
– Det er jo bare bra, konstaterer Anne Bitsch.
En av ungguttene stryker hånda over minneplaketten for Benjamin Hermansen, som henger ved inngangen til rommet.
– Dette er vakkert, sier han.
Som 18-åring forlot Anne Bitsch restene av sin oppløste familie i Danmark og reiste til en venninne i Norge for å skape et nytt liv. Siden har hun etablert seg i norsk akademia som ledende voldtektsforsker, skarp samfunnsdebattant og kritikerrost sakprosa-forfatter. Nominasjonen til Brageprisen representerer et nytt nivå av anerkjennelse. Med sin nitide gransking av fakta er «Brorskapet» en kritikk både av hvordan politi og rettsvesen håndterte drapet på Benjamin Hermansen og det offisielle Norges forhold til høyreekstremisme.
– Et gjennomgående tema i alt jeg jobber med – voldtektsforskning, min egen historie, drapet på Benjamin Hermansen – er jo individets og samfunnets måte å leve med ondskap og sosial nød. Og i hvilken grad straff eller tilgivelse kan hjelpe oss å deale med dette, forteller Bitsch.
[ PORTRETTET: Tonje Brenna om 22. juli - trodde det var blitt krig og at Norge var okkupert (+) ]
På vei til Holmlia passerer vi Vippetangen og København-ferja. Bitsch forteller at hun nettopp har kommet tilbake fra en ukes reise i Danmark, der hun blant annet har besøkt familie. Bitsch-slekta er stor, og iallfall deler av slekta vil fortsatt ha kontakt med Anne Bitsch, selv etter at hun fortalte den opprivende familiehistorien i bokform.
«En bok som føles tvingende nødvendig, så vel som for forfatteren som for samfunnet», skrev juryen i Kritikerlaget som kåret «Går du nå, er du ikke lenger min datter» til årets sakprosabok i 2017. I boka beskriver Bitsch en oppvekst blant tomflasker, kaos, overgrep, fysisk og psykisk vold, med en mor hun tross alt elsket. Mens omgivelsene ikke klarte å gripe inn, verken slekt, venner, naboer eller det offentlige.
Da boka kom ut i Danmark i 2019, kom historien enda tettere på de involverte fra oppveksten, og flere av dem har tatt kontakt igjen, forteller hun.
– I lokalsamfunnet der jeg vokste opp, er boka blitt mottatt som en utgave av Se og Hør. Alle snakker om den, sier hun (den danske småbyen er anonymisert i boka).
– Du vet, når det blir begått drap, er mediene ute og snakker med naboene, som sier «å nei å nei, han som var en så hyggelig fyr, ingen hadde trodd at han kunne gjøre noe så fælt». Sånn er det også med min historie. Flere sier de ble sjokkert da de hørte at det hadde pågått omsorgssvikt og overgrep i deres umiddelbare nærhet. Så kommer de og er lei seg og angrer og hadde de bare visst, sukker Bitsch.
– Spørsmålet er om folk ikke ser eller om de ikke tar alvorlig det de ser. Jeg går ikke rundt og er rasende på folk lenger. Men jeg er egentlig veldig ferdig med den boka. Jeg sier nei til intervjuer og foredrag om den nå. Det er viktig for meg å bevege meg videre. Jeg er en voksen dame, jeg lever mitt eget liv. Det har tatt lang tid å komme dit jeg er nå, sier hun, og understreker:
– Min historie er det ikke noe spesielt med. Nettopp derfor er det viktig å skrive den, fordi det angår så mange flere enn meg. Det som skjedde meg, er typisk i familier med omsorgssvikt, alkoholisme og overgrep. Boken min har også et mer akademisk tilsnitt. Det er viktig for meg å ikke bare skrive en sterk personlig historie. Der er Holmlia senter. Hvor kan vi parkere?
Det var umiddelbart etter 22. juli 2011 at Anne Bitsch begynte å tenke på en bok om høyreekstrem vold i Norge og drapet på Benjamin Hermansen i 2001. I «Brorskapet» går hun like grundig inn på de tre dømte nynazistenes bakgrunn og handlinger som historien til deres offer. Og leseren blir sittende igjen med empati også for drapsdømte nynazister.
– Det er viktig å skille mellom person og handling. Jeg synes ikke noen skal bli redusert til bare hva de har gjort, forklarer Anne Bitsch, der vi rusler langs stien ved Holmlia kirke, hvor Benjamin Hermansen ble begravet, et steinkast fra der han ble stukket i hjel.
– Som forfatter har jeg jo et annet perspektiv. Jeg er ikke en av de direkte berørte her, jeg er ikke en mor eller en søster eller en venn av Benjamin. Jeg er en fagperson, mitt oppdrag er å forstå, ikke fordømme. Jeg må forstå hva som gjør at et menneske kan gjøre noe så radikalt som å drepe et barn. Den personen som til slutt står der med kniven i hånda, har kanskje vært et barn som har savnet noe det ikke fikk. Vi har alle vært barn. Vi har alle vært sårbare. Det er et grunnvilkår mennesker deler. Også en drapsdømt nynazist.
«Dessverre, og kanskje heldigvis, har jeg en sjelden evne til alltid å måtte stikke hånda inn i vepsebol», fastslo Anne Bitsch i 2017, i boka om moren, oppveksten og overgrepene. Både før og etter har det summet konstant rundt Anne Bitsch og hennes utspill om blant annet frivillig barnløshet, rettsvesenets håndtering av voldtekt, metoo-bølgen, Trond Giske-saken, Gaute Drevdal-dommen. Og i år, 20-årsmarkeringen for Benjamin Hermansen-drapet og 10-årsmarkeringen for 22. juli-terroren.
Sikkerhetssituasjonen for Anne Bitsch er endret etter at hun ga ut «Brorskapet», hvor hun blant annet kartlegger nynazistiske miljøer i Norden. Adressen og telefonnummeret hennes er ikke lenger offentlig (det man finner i åpne registre, er tidligere adresser). Det er sikkerhetstiltak tilknyttet hjemmet hennes, men politiet anbefaler henne å ikke snakke om det. Alt dette er temmelig standard for debattanter, forskere, journalister og andre som jobber opp mot høyreekstreme miljøer i Norden.
– Jeg kan ikke si noe om sikkerhetstiltak rundt meg. Før «Brorskapet» kom ut, var jeg litt bekymret, men jeg har ikke fått noen trusler. Det jeg skriver om, ligger lenger bak i tid. Journalister som dekker høyreekstreme miljøer nå, er langt mer utsatt enn meg. Det mest ubehagelige jeg har vært utsatt for i forbindelse med denne boka, er ikke kommet fra nynazister, sier Anne Bitsch.
I ukene fram mot 22. juli-markeringen i sommer, publiserte Anne Bitsch en serie på tre kronikker i Morgenbladet om høyreekstremismen i Norge og Fremskrittspartiets rolle i det høyreekstreme landskapet. Det fikk partiledelsen i Fremskrittspartiet til å reagere: «Vi ser forfatter Anne Bitsch og andre prøver å gi FrP skylden for 22. juli» skrev Sylvi Listhaug på sin Facebook-vegg og delte en kronikk fra Aftenposten som var signert hele partiledelsen: Partileder Sylvi Listhaug, 1. nestleder Ketil Solvik-Olsen og 2. nestleder Terje Søviknes.
– I Morgenbladet forsøkte jeg å gjøre noe av det samme som i boka om Benjamin-drapet, nemlig å beskrive noen historiske linjer om høyreekstremisme i Norge. Jeg fremla ny dokumentasjon om hvordan militante nasjonalister har infiltrert Fremskrittspartiet.
– Dette falt Sylvi Listhaug veldig tungt for brystet. På Facebook hang hun meg ut med fullt navn og skrev at jeg ga Frp skylden for 22. juli. Det er selvsagt vås. Det har jeg aldri gjort. I Aftenposten var formuleringen mildere, men hun fortsatte å komme med grove beskyldninger, sier Bitsch.
«Det er en uhørt stempling av Frps 444.000 velgere når forfatter Anne Bitsch, i Morgenbladet 9. juli, insinuerer en sammenheng mellom Frp og terroren på Utøya» skrev FrP-ledelsen i Aftenposten-kronikken.
– Det er noe autoritært over hvordan en samlet partiledelse i et inntil nylig regjeringsbærende parti går etter en enkeltstående forfatter. At de opptrer på denne måten, er skremmende på så mange nivåer. En ting er deres uredelige omgang med fakta – det er jo ikke sant at jeg stempler velgerne. Det står ingenting om velgerne deres i kronikkene mine. Ikke ett ord! Det handler om hvordan partiledelsen har opptrådt når militante nasjonalister eller høyreradikale har vært en del av partiet, og retorikken partiledelsen har holdt seg med.
[ PORTRETTET: Ida Jackson - «Oslo er det eneste stedet der det er mulig å være annerledes» (+) ]
– Men at de ikke forstår hvordan det er å være en enkeltstående forfatter i dette? Jeg har ikke noe lag av spinndoktorer rundt meg, eller et partiapparat i ryggen, jeg er helt alene. Når Sylvi Listhaug kaster meg til ulvene i kommentarfeltet sitt, vet hun ikke hva det kan generere av trusler mot meg. Hun vet ikke hvilke sikkerhetstiltak jeg har måttet innføre, sier Bitsch.
– Jeg syntes det var ordentlig ubehagelig. Det viser en mangel på bevissthet rundt hvilken maktposisjon de har. I verste fall gjør de livet utrygt for andre debattanter.
– Hva er det som gjør at du stadig må stikke hånda i vepsebolet?
Bitsch blir stille og tenker seg om.
– Jeg leter ikke etter vepsebolet først og tenker nå skal jeg stikke inn hånda der. Men etter en stund oppdager man at det blir konsekvensen, konstaterer hun.
– Temaene jeg bryr meg om – maktmisbruk, overgrep, voldtekt – er politisk betente. Og hvorfor bryr jeg meg om disse temaene? Det handler om hvordan et menneske kan miste seg selv så fundamentalt, at en mor kan svikte sitt eget barn, sånn som mamma gjorde. Eller at unge menn i min generasjon dreper barn for den militante nasjonalismens skyld. Hva gjør at de så til de grader bryter med all etablert moral? Det interesserer meg personlig, og det interesserer meg faglig. Jeg har vært i kontakt med menneskets mørkeste sider helt siden jeg var et lite barn, gjennom oppveksten jeg har hatt. Det er det jeg kan, på en måte. Det er det jeg er fortrolig med, sier hun og ler forsiktig.
– Når jeg blir redd for noe, forsøker jeg å forstå det intellektuelt. Da jeg begynte å skrive om voldtekt, i 2010, var det en voldtektsbølge på Grünerløkka, der jeg bodde da. Det gjorde at jeg begynte å forske på voldtekt, sier Bitsch, som i 2019 tok doktorgrad i samfunnsgeografi på rettsvesenets behandling av voldtektssaker.
– Det var det samme som gjorde at jeg måtte skrive om min oppvekst. Det var de satans demoner som ikke slapp taket, sier Bitsch, og bryter et øyeblikk helt over i sitt morsmål – «satans demoner».
– Derfor ble det nødvendig å skrive om hva som hadde skjedd. Å skrive gir meg en følelse av kontroll.
Offentlig er det iallfall at Anne Bitsch er gift med kunstkritiker og forfatter Kjetil Røed. Omtalt som blant annet «mitt livs kjærlighet» og «min viktigste samtalepartner», i etterordene til Bitschs bøker. Mindre offentlig er hvordan de traff hverandre – det var nemlig på herretoalettet under en sommerfest for Klassekampen:
– Jeg orket ikke stå i kø på dametoalettet, så jeg gikk inn i en av båsene på herretoalettet. Han sto ved pissoaret da jeg kom ut. Noen menn blir veldig sinte når kvinner bruker herretoalettene, jeg håpet at han ikke ville skjelle meg ut, men det gjorde han heldigvis ikke, smiler Bitsch.
– Ilddåpen kom etter at vi hadde datet i to-tre uker, da tok jeg ham med meg i rettssalen på feltarbeid, under en voldtektssak jeg fulgte. Det var en slags måte å teste ham på, sier Bitsch – de to har nå vært sammen i snart ti år og gift i fem, mens Bitsch har fulgt rettsbehandlingen av 15 voldtektssaker under doktorgradsarbeidet.
– Jeg jobber med de mørkeste ting. Han måtte vite hva han gikk til hvis han skulle være sammen med meg. Og det gikk bra. Vi hadde interessante samtaler om det som foregikk i rettssalen, det gjorde at jeg endret hele det teoretiske rammeverket for min doktorgrad! forteller Bitsch begeistret.
Men nå må vi dra tilbake fra Holmlia, for Anne Bitsch har en avtale med noen venner om å ta badstue i Bjørvika. Det er ikke noe hun har tatt initiativ til selv - «det var et sted mellom press og mild tvang. Det er jo forferdelig kaldt! Jeg angrer på at jeg sa ja». Hun innrømmer at hun ikke er spesielt flink til å slappe av:
– Jeg har ikke helt fått til work-life-balansen. Jeg har hatt perioder der jeg har blitt sykemeldt under prosjektene mine. Også i arbeidet med «Brorskapet», sier Bitsch, og utdyper:
– Når jeg forsker og skriver, kan jeg bli veldig berørt følelsesmessig av menneskene jeg treffer og skjebnene deres. Evnen til empati gjør at man skriver bedre, tror jeg. Men det kan gå inn på meg, for eksempel å se avmektigheten til voldtektsofre i rettssaker jeg følger. Mine personlige opplevelser med seksuelle overgrep gjør at jeg blir minnet om min egen sårbarhet. Da kan jeg gå ned for telling, sier Bitsch, og forklarer hvorfor boka om Benjamin Hermansen ikke kom i tide til 20-årsdagen for drapet i januar.
– I arbeidet med «Brorskapet» kom jeg tett på mennesker som hadde opplevd helt forferdelige ting. Barndommen til to av de domfelte minnet om min egen. Det var vondt å se hvordan voksensamfunnet sviktet dem og beredte grunnen for deres radikalisering. Samtidig brukte jeg halvannet år på å bli kjent med Benjamin og skrive ham fram som noe annet enn en død person, et drapsoffer. Han ble levende for meg. Og så, mot slutten av manusarbeidet, måtte jeg ta livet av ham litterært. Det var så fælt! Jeg fikk fysiske stressreaksjoner, og legen min beordret meg til å ta pause.
Denne helga har hun vært tilbake på Holmlia for å delta på litteraturfestival. Så skal hun jobbe videre med et bokprosjekt som for en gangs skyld ikke skal handle om overgrep og død. Tidligere i år fikk Bitsch kulturstipend fra Oslo kommune, det skal hun bruke til å skrive bok om byen som er blitt hennes hjem, forteller hun:
– Det er snart 25 år siden jeg kom til Oslo. Det blir en bok om mitt Oslo, jeg har bodd så mange steder i byen og er så glad i Oslo, det blir et portrett av byen de siste 25 årene.
– Dette blir en feelgood-bok?
– Ja, nå blir det feelgood-bok. Når jeg skal ta fri, skriver jeg om noe annet.
* Sylvi Listhaug og FrP-ledelsen er forelagt kritikken fra Anne Bitsch gjennom sine kommunikasjonsrådgivere, men har ikke svart på denne.
---
---
Fem kjappe
- FILM: «Portrett av en kvinne i flammer» av Céline Sciamma
- BOK: «The Year of Magical Thinking» av Joan Didion
- MAT: Chokoladesnegl fra Lauras Bakery i København – en syndefull og farlig god type dansk wienerbrød. Norske kanelboller smaker jo som smakstilsatt isopor
- STED: Havet
- MUSIKK: Spørs på humøret, men har en soft spot for Dr. Dre + diverse 90-talls rap, r ‘n’ b og hip hop, primært vestkyst
---