Perfeksjonisten

«Akkurat nå, as we speak, er jeg på føden på Ullevål. Så må bare få unnagjort det først. Torsdag passer kanskje best i så måte.»

Siste uka i oktober ble en innholdsrik uke for skuespiller og dramatiker Rolf Kristian Larsen (38). Premiere på storfilmen «Nordsjøen», som han har en sentral rolle i, og nypremiere på teaterstykket «Eggs ‘n bakey», som han har skrevet. Ja, og så ble han tobarnsfar, da.

Tøyen torg klokken ti tretti på en torsdag. Dagsavisen har gjentatte ganger blitt oppfordret til å minne om tid og sted for intervjuet, fordi #søvnløshet. Men der er han. Han er ikke så vanskelig å kjenne igjen. Rolf Kristian Larsen vandrer bortover torget, nærmest direkte fra fødeavdelingen på Ullevål.

– Hei! For min del kan vi gjerne begynne med en kaffe? Jeg er småbarnsfar.

Aller helst perfekt

I 2008 slo han gjennom med hovedrollen som Jarle Klepp i «Mannen som elsket Yngve». Jarle Klepp ga ham en Amanda-nominasjon og to oppfølgerfilmer: «Jeg reiser alene» og «Kompani Orheim». I senere tid har han spilt i NRK-seriene «Nobel» og «Heimebane», som begge traff et bredt publikum. Nå er han aktuell med den nye, norske katastrofefilmen «Nordsjøen», som hadde premiere fredag 29. oktober. Der spiller han Arthur, en techgründer og robotfører som fungerer som sidekicken til hovedkarakteren, Sofie, som spilles av Kristine Thorp. Også i denne filmen er Rolf Kristian Larsen sin rolle det sympatiske alibiet. I likhet med Jarle Klepp og karakteren Eivind Brattskjær i «Heimebane», representerer også Arthur det dypt menneskelige.

[ Anmeldelse: «Nordsjøen» får blodet til å pumpe som olje  ]

Fordi minstemann kom omtrent tre uker etter de egentlig hadde beregna, har ikke Rolf Kristian fått vært så mye med på promoteringen av filmen. Han tror mange kommer til å se den, uansett hva anmelderne sier, og blir overraska hvis den ikke selger bra.

– Jeg pleier ofte å være kritisk, men denne synes jeg er solid.

– Pleier du ofte å være kritisk til eget arbeid?

– Åja, neinei, sier Rolf Kristian og smiler lurt.

Selvsagt er han ikke kritisk til eget arbeid, men han kan stille seg kritisk til filmene han er med i, og tenke på hva de kunne gjort annerledes. For han vil jo at resultatet skal bli best mulig. Og aller helst perfekt.

Hadde noen Frp-ere, eller sløseriombudsmannen, kommet inn og sett hva vi brukte skattepengene på, så hadde de fått vann på mølla.

—  Rolf Kristian Larsen

Men den siste tida er det noe helt annet som har opptatt ham. Rolf Kristian Larsen er i en slags rus. Det er rusen som kommer av en nyfødt baby i hus. Hjemme på Tøyen har han og forloveden Heidi Toini en toåring, og nå også en seks dager gammel baby. Lyder og Bobby. Lyder er høyt og lavt hele tida og har et energinivå ut av en annen verden. En turbo som ikke sover om natten. De siste årene har kampen om nok søvn vært krevende for de to skuespillerforeldrene.

Løvetannbarnet

Vennene til Rolf Kristian beskriver ham som begavet og sier at det ikke kom gratis for ham. Han kommer fra et sted i Stavanger som på den tida ikke var stint av rikdom og som ikke hadde høy kulturell kapital.

«Kvernevik: Gettoen i Stavanger.» Han husker avisoverskriftene fra 80-tallet.

– Og der vokste jeg opp. Med en fritid som besto av å spille fotball og slåss.

Mye har forandret seg i Kvernevik siden Rolf Kristian Larsen vokste opp. Men går man tilbake 10-15 år før han ble født, var det alkoholisme og sosialboliger som preget det lille delområdet i Stavanger. Rolf Kristian sine foreldre var skilt, og han bodde sammen med sin mor. I det den gang omtalte gettokaoset skapte hun en trygg og fin barndom for skuespilleren.

– Kvernevik ble skapt fordi kommunen opprettet sosialboliger og trøkka dem langt ut i kommunegrensa, og alle på ett sted. Stedet bar preg av det ganske lenge, men etter hvert begynte vanlige folk å kjøpe og bygge der, sier Rolf Kristian Larsen.

I storefri i sjuendeklasse observerte han to tretten år gamle jenter bli med to tiendeklassinger hjem for å sniffe bensin. Det var en bensinsniffekultur i Kvernevik. Han ler når han snakker om det, for det er jo så farlig og dumt å gjøre.

– Hjemme hos meg var det film og godteri og lek og kakao, understreker han.

Men utenfor vinduet hjemme i Kvernevik var miljøet røft. Rolf Kristian deltok i flere gatekriger. Gutta i én gate mot gutta i en annen gate. Med pinner som våpen gikk det flere ganger gærent.

– Altså, det er begrensa hvor mye man klarer å skade hverandre når man er åtte år, men det var ordentlig gjengslåsskamper, altså.

[ Ida Jackson: – Det å være gravid er å være hjelpeløs (+) ]

Livet i en gullfiskbolle

Som barn tenkte Rolf Kristian at slik han selv vokste opp, var sånn alle vokste opp. For en gullfisk er verden en gullfiskbolle. Men når han ser tilbake på det nå, innser han at han nok vokste opp i et litt røffere miljø enn mange andre.

Han krevde mye oppmerksomhet gjennom oppveksten. Det tok ikke lange tida før moren forsto at det var skuespiller han skulle bli. Hun meldte ham inn i Rogaland Barneteater. Der var det sju års aldersgrense, så hun løy på seksåringen sin ett år, så han kunne komme i gang så fort som mulig.

Fuck off, tenkte jeg, nå blir jeg filmstjerne, så dere kan bare dra til helvete, hele gjengen

—  Rolf Kristian Larsen

– Hun nærmest tvang meg til å begynne i barneteateret.

Det er han takknemlig for i dag. De fleste barna han møtte i teateret, var fra mer kultiverte sosiale lag enn ham selv. Han ene hadde fått beskjed av foreldrene sine om at når han var fylt 13 år, skulle han ikke lenger kalle dem mamma og pappa, men bruke fornavnet deres. Det sto i sterk kontrast til miljøet Rolf Kristian kom fra. For ham virket det helt idiotisk å kalle pappaen sin for Kjell. Disse kunstnerfamiliene syntes han bare var rare.

Men for andre var det kanskje motsatt. Rolf Kristian begynte på ungdomsskolen i Kvernevik og begynte samtidig å få hovedroller på barneteateret. 13 år gammel spilte han hovedrollen i «Brødrene Løvehjerte». Han hata ungdomsskolen. Han sto i en rollekonflikt og en kulturkrasj.

– I barneteateret utvikla jeg meg og elska det jeg holdt på med, men så gikk jeg på en skole hvor det ikke ble verdsatt i det hele tatt. Jeg var en ensom type på ungdomsskolen.

Rolf Kristian ser spørrende på oss.

– Synes ikke de fleste at ungdomsskolen er en grusom tid? Det tror jeg. Det er jo litt sykt at vi tar mennesker i sin mest sårbare alder, når kroppen forandrer seg og alt, og setter dem et sted hvor de skal holde på med noe dritkjedelig i åtte timer hver eneste dag. Det er jo ikke kult.

Tre unødvendige år

I høstgeniets fantasi lyser løvet, som svinger seg med vindkastene, opp den ellers grå torsdagen. I T-banetunnelen er det trygt og tørt, men noe annet lyser opp undergrunnsmørket.

– Der er vi, vettu!

Godt plassert bak Anders Baasmo og Kristine Thorp står han. Det er plakaten som skal lokke det norske folk til å se «Nordsjøen». På veien bort til Botanisk hage snakker vi om Rolf Kristian sine tre år på Teaterhøgskolen i Oslo. Etter å ha prøvd fem år på rad og kommet til tredje opptak hver gang, fikk han i 2006 jobb i filmen «Fritt Vilt», hvor han debuterte som filmskuespiller.

– Fuck off, tenkte jeg, nå blir jeg filmstjerne, så dere kan bare dra til helvete, hele gjengen.

Og filmstjerne ble han. I 2008 debuterte han som hovedrolle med den friske og freidige karakteren Jarle Klepp. Det gikk tre år før han omsider bestemte seg for å krype til korset og søke teaterhøyskolen igjen. 26 år gammel kom han inn. Første gang han søkte, var han 17.

– For å være helt ærlig, så følte jeg ikke at jeg utviklet meg noe særlig på teaterhøyskolen. Jeg følte meg ikke ferdig utlært da jeg kom inn, men det var ingenting i den utdanningen jeg ikke kunne lært av kolleger.

---

Rolf Kristian Larsen

• Aktuell med den nye, norske storfilmen «Nordsjøen».
• Født i Stavanger 18. mai 1983.
• Startet skuespillerkarrieren sin ved Rogaland Barneteater. Utdannet ved Teaterhøgskolen 2009-2012.
• Debuterte som filmskuespiller i «Fritt Vilt» i 2006 og slo gjennom med hovedrollen i «Mannen som elsket Yngve» i 2008, som fikk to oppfølgerfilmer: «Jeg reiser alene» og «Kompani Orheim».
• Har hatt sentrale roller i «Nobel», «Heimebane» og «Kampen om tungtvannet».
• Nominert til Amandaprisen for beste mannlige skuespiller for rollen som Jarle i «Mannen som elsket Yngve» og vant i 2007 pris for beste skuespiller under Festival de cine fantástico de Málaga for sin innsats i «Fritt Vilt».

---

Han angrer på at han fullførte løpet. Allerede etter et år skulle han droppe ut, men så valgte han likevel å fortsette. På andre året ville han fortsatt droppe ut, men da kunne han like gjerne fullføre. Tredje året tok han utveksling i New York. Han følte han kastet bort tida si.

– Hadde noen Frp-ere, eller sløseriombudsmannen, kommet inn og sett hva vi brukte skattepengene på, så hadde de fått vann på mølla. Det var så mye fjas og tull, kasting av pinner og yoga.

Han mener det finnes nok av bevis på at man ikke trenger teaterhøyskolen for å klare seg som skuespiller og nevner Kristoffer Joner, Thea Sofie Loch Næss og Eili Harboe som tre av dem. Og seg selv, da, før han til slutt kom inn.

[ Portrett med Thea Sofie Loch Næss: Ga slipp på drømmen om Teaterhøyskolen (+) ]

Motorsykkeløyeblikket

Skal vi velge å tro på skjebnen, er det bra at Rolf Kristian valgte å fullføre utdanningen sin. I hvert fall er det bra at han tok det siste året i New York. Det var der han møtte Heidi Toini. Hun tok hele skuespillerutdanningen sin ved William Esper Studio i New York. I likhet med Rolf Kristian hadde hun reist fra Norge med vilje, for å komme seg vekk fra nordmenn og alt norsk.

– «Å, nei», tenkte jeg da jeg så henne, fordi hun var norsk. Jeg vet hun sier at hun tenkte det samme, men jeg tror hun egentlig var litt starstruck, sier Rolf Kristian og holder tilbake et smil. På den tida hadde han fått mye oppmerksomhet for «Mannen som elsket Yngve».

– Men etter kort tid ble vi skikkelig bestevenner. Jeg var i et forhold på den tida, og hun hadde akkurat kommet ut av et.

Rolf Kristian ble ferdig med utvekslingsåret sitt og dro tilbake til Norge. Heidi ble i New York for å fullføre utdanningen sin. Det gikk ett år før de så hverandre igjen. På det året hadde Rolf Kristian rukket å bli det han kaller «klokkeklart dumpa». Men han visste at Heidi snart skulle komme hjem igjen og hadde jo tenkt at hun var litt søt.

De avtalte å møtes. Han hentet henne på motorsykkel.

– Den klemmen vi ga hverandre da, den var så ufattelig lada. Jeg har aldri opplevd en sånn klem verken før eller senere.

Heidi hoppet bakpå motorsykkelen. På rødt lys stoppet de, og Rolf Kristian snudde seg og så på henne. Hun smilte.

– Da skjønte jeg det. Jeg var solgt.

– Men hvordan er det egentlig å forelske seg i bestevennen sin?

– Som ung mann i slutten av 20-årene er man full av bullshit. Jeg kunne finne på å skryte av at jeg hadde lest Nietzsche, selv om det ikke var sant. Sånne moves kunne jeg ikke dra på henne, fordi hun kjente meg så godt. Det var bare fint.

I 2015 fikk han tidenes julegave. Heidi kjøpte en ring til ham, og dermed var de forlovet.

Rødhåra kjendiser

Rolf Kristian Larsen har blitt litt definert av rollen som Jarle Klepp. Men det ser ut som om kjendisstatusen er i ferd med å ta en ny retning. Det er ikke lenger Jarle Klepp fra «Mannen som elsket Yngve» folk snur seg etter på gata.

– Det jeg blir mest gjenkjent for nå, er serien «Søskensjokk», som går på NRK Super. Jeg har blitt en skikkelig kjendis på lekeplassen, sier Rolf Kristian og ser svært fornøyd ut med det.

– Og så har jeg blitt gjenkjent for «dans, dans oppå bordet».

Brått slår han om til østlandsdialekt og går inn i en rolle. «Ey, du er kjendis, du!» Rolf Kristian blir ropt etter på butikken av en fremmed og snur seg stolt og svarer at «ja, det stemmer faktisk, det». «Det er dans på bordet!», roper den fremmede videre. Vent.

– Han trodde jeg var Ravi.

– Og Mikkel Niva har flere ganger fått skryt for at han var så god i «Mannen som elsket Yngve».

Jeg tar en titt på det oransje håret hans og danner meg en bilderekke av de tre rødhåra norske kjendisene i hodet mitt.

– Det er det oransje håret? That’s it?

– Ja, vi er ikke så mange rødhåra kjendiser i Norge.

Fotball er livet

– Jeg føler jeg er født inn i fotball. Det har alltid vært fotball.

Dønn seriøst. Dette er alvor, og ikke en sånn «morohobby». Han har skaffet seg en personlig trener som tidligere har trent fotballspillere og brukt mye penger på det. For å holde fotballformen. Og så har han et lag, da, som han trener. Kamp på fredager. Den hellige fotballfredagen, som han kaller det. Til det har han skaffa egne drakter. Han er skikkelig diktator. Spillerne må trene, holde vekten og komme på tida. Hvis ikke, får de ikke være med videre.

Slåssingen, derimot, la han igjen i Kvernevik.

I NRK-serien «Heimebane» fikk han kombinert skuespill med fotball i rollen som fotballspilleren Eivind Brattskjær, men hovedrollen gikk til en fotballproff og ikke en skuespiller. Det krasja med Rolf Kristian sin plan.

– Jeg krangla meg fram til å få gå på audition for den rollen og naila prøvespillingen, det gjør jeg nesten aldri. Det var jeg som skulle ha den rollen.

Det sto mellom Rolf Kristian og Nicolai Cleve Broch. Telefonen fra produsenten kom. Han kunne informere om at rollen var besatt. Det ble ikke ham. Men det ble heller ikke Broch. Det ble John Carew.

«Ka faen?!» Det bare ramlet ut av ham. Han skjelte ut produsenten og sa at det var helt idiotisk.

– Jeg syntes det var helt klovnete at John Carew skulle spille den rollen, en dramarolle som er skikkelig skuespillermat.

Han takket til slutt ja til rollen som Eivind Brattskjær. Og Carew viste seg å være «verdens søteste fyr, som leverte så det sang og gikk til faget som en ekte profesjonell». Det imponerte Rolf Kristian, som langsomt dro seg bort til produsenten og innrømmet at han nok hadde rett: Carew var riktig for rollen.

– Men han er ikke den mest kunnskapsrike fotballspilleren. Jeg måtte forklare ham navnet på noen posisjoner på banen, liksom, sier han litt stolt før han ler av det hele.

[ Er det Heldiggrisens tur i år? TV-hiten «Maskorama» er tilbake ]

En intens kverulant

Rolf Kristians evne til å gjøre alt han kan for at noe skal bli perfekt, har ved flere tilfeller gått utover andre.

– Jeg har ikke alltid vært lett å jobbe med, tror jeg. Jeg er jo intens, sier han.

Han innrømmer at han kanskje har ment litt mye. Blanda seg litt opp i ting. Det har han fått tilbakemeldinger om nesten hver eneste gang. Han blander seg i alt fra foto til kostyme. Da han var yngre, forsuret han nok stemningen mer enn han gjør nå. Nå forstår han at hvis han ikke får viljen sin, men likevel fortsetter å kverulere, vil utfallet bli dobbelt så negativt.

– Da blir det dårlig stemning i tillegg til at jeg ikke får det som jeg vil.

Nesten like stor som fotballinteressen, er interessen for sjakk. Han har sittet i studio under NRK sine sjakk-VM-sendinger. Etter å ha tapt mot skuespillerkollegaene Ole Christoffer Ertvaag og Tobias Santelmann, gikk han inn med hud og hår for å lære seg alt om sjakk. Nå knuser han dem begge ned i støvlene, selvfølgelig, så han slipper å oppleve et slikt traume igjen. Ja, og så har han klisterhjerne. Setter noen på «Ringenes Herre», så siterer han replikkene ordrett.

– Hvis jeg ikke tror jeg kan bli god til noe, så gidder jeg ikke bruke tid på det, men hvis jeg tror at jeg kan bli god, så satser jeg alt jeg kan.

Den egenskapen har han brukt til mye. De siste årene spesielt til skriving. I 2018 debuterte han som dramatiker for teaterstykket «L. I. F. E. G. O. E. S. O. N.» på Det Norske Teatret.

– Jeg tror jeg har et slags naturlig talent for poesi, men strukturen og det som bygger fortellingen, er jo selve faget, og akkurat det tar lang tid å lære.

I håp om at det skulle være lett å lære seg, gikk han nok en gang all in. Det endte i tre-fire år med det han kaller en egenutdanning. Daglig leste han teoribøker, skrev og så filmer for å bli en bedre dramatiker.

Rosenrød rus

Det er intenst å skrive, og med to energibomber i heimen, har han for første gang i sitt liv sett seg nødt til å skaffe seg et kontor.

– Men kan du ikke fortelle meg hvordan denne barnerusen alle snakker om er, da?

Han kremter bekreftende og begynner å fortelle. Livet deles inn i to kapitler: livet før og etter man fikk barn. Det skjer noe med en når man får et fokus i livet. Man blir mer opptatt av framdrift, av å være i nuet for å være til stede for barna sine. Da Heidi ble gravid første gang, fikk Rolf Kristian et kick i seg. Han var blitt en forsørger.

– Det føltes som om jeg skulle ut og drepe en bøffel, i form av å være skuespiller og få mat på bordet på den måten.

Plutselig handlet det ikke lenger om lyst, det handlet også om at de måtte ha penger. Og rusen alle snakker om, den bare varer og varer. Alt blir rosenrødt.

[ «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er et kampskrift på vegne av oss alle (+) ]

– Er det virkelig så harmonisk?

– Heidi og jeg kan egentlig krangle om alt mulig. En gang kranglet vi om noe vi var enige om.

«Ja, men jeg synes det!», «ja, men det er jo det jeg sier!», «men faen, jeg har jo sagt det samme hele veien!». Han går inn i rollen som både seg selv og kjæresten og kjører i gang en liten scene på benken i Botanisk hage. Etter 45 minutter med skriking fant de ut at de egentlig var enige.

– Men nå går Heidi bare rundt og kaller meg for legenden, fordi hun er full av hormoner.

Rolf Kristian Larsen har mange tanker om det å være far og er opptatt av å skape en trygg oppvekst for guttene sine. Jeg spør han om verdens urettferdigheter; krig, klima og konflikter, uroer ham som pappa.

– Verden blir stadig bedre, det er det viktig at blir sagt. Urettferdighetene er kanskje tydeligere nå, fordi folk roper høyere, men verden var et mye verre sted før, sier han og legger til:

– Verden kan jo være ganske fin.

---

Fem favoritter

• Film: Jeg elsker film, det er umulig å velge én. Men den som traff meg hardest i hjertet, var nok «Fucking Åmål». Den så jeg tre ganger på kino.
• Sted: Øystein Grenis hus i Echo Park i Los Angeles. Og Buenos Aires.
• Mat: Halvt-horn-ost-og-skinka-piffi-varmt (Siddis-mad).
• Bok: Må nesten være «Story av McKee», og «Save the cat», da. Manusteoribøker.
• Musikk: Cezinando.

---