Ida tar imot oss i en bevaringsverdig bygård på Sankthanshaugen i Oslo. Ordet «kontor» er ikke beskrivende for den bikuben av myldrende liv som finnes her inne. Her sitter daglig leder Lene i firmaet som lager norskproduserte menskopper, der Ida er styreleder, og i et annet rom sitter andre folk som jobber med minst like viktige ting. Ved siden av Idas arbeidsrom ligger lekerommet som barna har nytt godt av under koronapandemien, og bak kjøkkenet ligger et møterom. Alle rommene er behagelig fargerike og kreativt innredet, og det er lunt og godt i Idas del av bygården som reiste seg her i hovedstaden en gang på 1600-tallet.
Det mangler ikke på artikler og bilder av Ida Jackson i aviser og magasiner. På fotografiene har hun ofte stram stil. Mørke klær. Briller. Rett pannelugg. I litteraturen brukes begrepene «maluma» for å beskrive det myke språket, med mange vokaler og myke konsonanter og «takete» for å beskrive det harde språket, det stakkato, korte, harde. Her inne er alle kanter myke. I bikuben til Ida er alt «maluma». Veggene er malt i duse farger, gulvet er mykt treverk som kjennes lunt mot fotsålene, kaffen er akkurat passe varm. Myke ulltøfler tasser over gulvet og varme armer klemmer en fem år gammel barnekropp, før den blir oppfordret til gå på lekerommet og leke med de andre mens vi prater. Ikke noe er «takete». Bortsett fra når jeg spør om oppveksten i hjembygda i Fredrikstad. Da får språket så mange konsonanter at det nesten ikke er plass til vokaler, og de vokalene som er der, er «takete» de også.
Vi har en fortelling her i landet om at det er best for folk å vokse opp på små steder, og det mener jeg er bullshit.
— Ida Jackson
– Jeg flyttet hjemmefra da jeg var i det andre året mitt på videregående, til Moss på Steinerskolen der, og så flytta jeg til Oslo så fort videregående var ferdig. Jeg mener – kjære vene. Jeg pleier å si at fraflytta østfoldinger vet at kultur er viktig. For den følelsen av å være anti-intellektuell harrytass, forferdelig rasistisk… Det som var Østfold for meg, det har jeg veldig lite til felles med.
Hun sier at det var godt å flytte til et sted hvor det ikke var sånn. Og at Oslo-folk ikke vet hvor bra de har det.
– Den følelsen av ensomhet… Det er den følelsen av å bli trakassert på bussen for å lese bok. Å lese bøker og være flink på skolen var definitivt ikke en ting man drev med da jeg var tenåring. Vi har en fortelling her i landet om at det er best for folk å vokse opp på små steder, og det mener jeg er bullshit. Mannen min og jeg pleier å si at vi bor det eneste stedet i Oslo – det eneste stedet i landet – der det virkelig er mulig å være skeiv, annerledes, funksjonshemma, hva som helst. Og hvis man vil leve et sånn hvitrasistisk A4-liv, så er det bare å flytte på bygda. Det tristeste med å bo i Oslo, er at det er Norges største by. Jeg skulle gjerne bodd et annet sted, som var større.
Ida trekker beina opp i sofaen, drar litt i ullgenseren så den ligger enda skjevere over skulderen.
– Jeg vil heller bo i San Francisco. Eller New York… San Francisco er mitt favorittsted å være. Vi har bodd der mye, i Jans bok skriver han mye om det.
Hvis man vil leve et sånn hvitrasistisk A4-liv, så er det bare å flytte på bygda.
— Ida Jackson
Forfatterektemannen Jan Grue skriver også om det å ha en funksjonsnedsettelse og om livet i rullestol. Egentlig skulle de bodd i San Francisco hele 2020, men pandemien satte en stopper for planene. Oslo er ikke helt det samme som California, men for Ida er det bedre enn å flytte tilbake til Fredrikstad.
– Jeg kan ikke huske når det skjedde, men lettelsen over å vite at man skal flytte. Og at det er meningen med livet. Det finnes folk som spør om jeg skal flytte hjem. Men jeg var ikke hjemme der. Hjemme har alltid vært i Oslo.
Ida har nettopp gitt ut boka «Fødselsdag. Mitt første år som mor, eller: En reise i underverdenen». Snart er det felles lanseringsfest for både hennes nye bok og Jans bok «Hvis jeg faller». «Fødselsdag» er ifølge henne selv et memoar som du – hvis du har født og hatt en traumatisk fødsel – leser på eget ansvar.
Det er den mest menneskelige erfaringen av alle, og likevel er det den mest fremmedgjorte.
— Ida Jackson om fødsel
– Men hvis du føler at alt som har med fødsel og kropp og kroppsvæsker å gjøre ikke angår deg, så bør du lese denne boken. Jeg forsøker å få deg til å kjenne hva en fødsel er. For det er ingen måte å komme til verden på uten å gro inne i en livmor, så det er den mest menneskelige erfaringen av alle, og likevel er det den mest fremmedgjorte.
[ Norges nye stjerneskudd: – Det er vel selvforakten, da (+) ]
Gründervirksomhet, psykiatri og inderlig ønske om barn
Da Jan og Ida traff hverandre på Aschehougs sakprosaskole i 2009, hadde Ida vært gift med utvikleren Daniel Jackson, vært leder i Rød Ungdom Moss, startet flere IT-selskap (de første allerede som 17-åring), gitt ut to bøker før hun var 22 og vært redaktør i Store norske leksikon. Og hun hadde fått stifte bekjentskap med DPS (distriktspsykiatrisk senter). Med Veum sykehus. Med psykiatrien. Med overgrep. Med hjelpeløshet. Med et inderlig ønske om å få barn, som hadde fulgt henne fra hun var ung.
«Jeg merket at babydrømmene mine ble fanget opp som en rar lukt, en bismak ved meg. ‘Snart er’a trebarnsmor’, sa noen. En dom. Ida er en sånn.» (Fra «Fødselsdag»)
Og hun hadde vært gravid to ganger og abortert begge gangene. Den første gangen ufrivillig, noe som bidro til å sende henne inn i et kaos av psykiatriske innleggelser. Den andre gangen var det selvvalgt, og med visshet om at hun ikke ville klare å verken bære fram eller sørge for barnet som vokste der inne. Hun følte at aborten var en gave fra velferdsstaten, en hellig rettighet, at hun fikk bestemme selv hvilken vei livet skulle ta akkurat da. At det ikke innebar et lite barn, selv om hun visste at det var alt hun ønsket seg her i verden.
«Jeg gikk inn i opplevelsen med interesse. Det var en medikamentell abort, tatt i den første uken det var fysisk mulig å gjennomføre et avbrudd, før fosteret rakk å utvikle ryggrad. Sykepleieren på sykehuset hjalp meg å identifisere plommesekk og amnionhule, den hvite strengen som ville blitt knokler om det hadde fått gro lenge nok. Det var ikke kommet noen morkake ennå. Det så ut som en blanding av blod, gelé og cottage cheese. Jeg smakte på det. Det var mitt avkom, tross alt. Jeg ville vite hva det var. Det grodde i meg. Det var meg. Det var mitt.» (Fra «Fødselsdag»)
– Hvordan smakte det?
– Det er det beste spørsmålet jeg har fått! Det smakte metallisk, men mer deg selv, og hvis du har holdt en glassmanet, så tror du den er helt gelé, men så er den mer knudrete enn du trodde.
Tida fram til hun møtte Jan brukte hun ifølge seg selv mye tid på å starte firmaer, og jobbe.
[ Jan Grue pirker i vår frykt og våre fordommer (+) ]
– Jeg har jo aldri vært student, bortsett fra noen måneder – i underkant av et år kanskje – da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap.
– Hvordan skjer egentlig det at du er 17 år og starter IT-firma?
– Jeg ble kjønnskvotert inn i Rød Ungdoms internettutvalg, da de skulle lage revolusjonær programvare. Tron Øgrim var involvert for at partiet skulle ha revolusjonær programvare og nettside, med trykk på nettside, så da satte de sammen et utvalg av alle de beste programmererne i partiet. Men Rød Ungdom sa det de sa: For å være vedtaksdyktig, må dere være 50 prosent kvinner. Og det var ingen av de utviklerne som hadde innovertiss, så da spurte de om det var noen som hadde kjæreste, og det var det en av dem som hadde, og det var Daniel Jackson. Så da ble jeg første som ble kjønnskvotert inn.
Da hadde hun gått alle sine år på Steinerskolen og aldri tatt på en datamaskin.
– Og jeg kunne ikke skrive på tastatur. Hadde ingen erfaring, men det lærte jeg meg. Det var veldig fint å få meg kjønnskvotert inn, for i det øyeblikket vi hadde begynt å lage denne revolusjonære programvaren, så kom andre organisasjoner og sa «det var fin nettside, kan vi også få», og det må jo koste penger. Ergo firma. Og da må man forhandle avtaler og snakke med folk, og utviklere er generelt sett ikke så flinke til å snakke med folk, og blant disse gutta her var det jo mange som definitivt aldri snakket med folk. Så det var masse ting jeg kunne drive med.
Sammen utviklet de digitale tjenester, tok på seg oppdrag de ikke alltid var i stand til å levere på. Prøvde og feilet. Og prøvde igjen. Ida startet å blogge i 2006, og i 2010 skilte hun og Daniel seg.
Vi møttes ved å lese hverandres tekster, og vi var veldig uenige i hvordan man skulle skrive.
— Ida om mannen Jan Grue
– Som veldig gode venner, som primært kunne drive firma sammen. Han er verdens beste fyr og verdens flinkeste designer, og jeg kan ikke få anbefalt ham nok.
Samme år ble hun sammen med Jan. I boka beskriver hun hvordan det rystet folk at hun ikke bare ville kline med, men også ville være sammen med, og ha sex med, og få barn med en som sitter i rullestol.
– Vi startet jo med å lese hverandres tekster og har liksom jobbet på hverandre med forfatterskapene våre, de har nå blitt veldig sammenfiltra. Jeg påvirker han, han påvirker meg. Det er akkurat sånn det skal være, og det er veldig morsomt. Men vi møttes ved å lese hverandres tekster, og vi var veldig uenige i hvordan man skulle skrive. Jeg mente at han brukte for mange fremmedord og skrev altfor utilgjengelig, og han sa til meg at jeg skrev altfor intenst. Og så var vi skikkelig uenige, og sånt blir det jo søt musikk av.
---
Ida Jacksons 5 favoritter
- Musikk: «The Mother» av Brandi Carlile
- Film: «Death of Stalin Bok: The Chronology of Water» av Lidia Yucknavitch
- Mat: Alle oppskriftene til Helene Ragnhild (søk på Instagram)
- Sted: Berkeley, California
---
I boka «Fødselsdag» beskriver Ida følelsen av hender som er der de aldri skulle vært. «Enhver graviditet er et overgrep», skriver Ida og sikter til hvordan den nye kroppen overtar mammakroppen. Hvordan ens egen kropp ikke lenger er én kropp, men to. En dobbeltkropp. Og hun beskriver hvordan de to kroppene fortsatt henger sammen på et vis gjennom hele det første året med babyen, i tida hun kaller «det hemmelige året».
Men imellom der så kommer også prosessen med at den ene kroppen skal trenge seg ut av den andre kroppen og om hvor vanskelig det kan være. For Ida sin del måtte et keisersnitt til. Den medisinske nødssituasjonen gjør at hun ikke får ha med seg mannen sin på fødselen. Det er ikke plass til rullestolen hans verken på føden eller i operasjonssalen.
Bestevenninnen, Mari, som var med gjennom den flere dager lange prosessen som skulle bli Alexanders fødselsdag, tok plassen og rollen som doula. På veien til operasjonssalen beskriver Ida hvordan hun opplever dødsangsten og hvordan lyden av salmer blander seg med lyden av seige sykepleiersko mot linoleum.
[ Daniel Kvammen tar et oppgjør med det maskuline idealet om «guta som ikkje gret» (+) ]
Brillebjørn og mammaene
Brått kommer Alexander ut fra lekerommet. Han er lei seg, for han har hull i sokken og han har gjort alle oppgavene i aktivitetsheftet. Praten går fra fødsler og pinsler til mer barnevennlige ting, som karakteren Brillebjørn, som har fulgt ham siden han var baby. For da sønnen var fire måneder, ble Ida oppringt med spørsmål om hun ville skrive en bokserie om Brillebjørn. Bøkene skulle være uavhengige av TV-serien til NRK Super.
– Da var jeg fortsatt så i kaos at jeg holdt på å ikke si ja. Men mannen min sa bare: «Si ja, si ja!»
Og dermed kastet Ida Jackson, IT-programmereren, sakprosaforfatteren og nybakt mamma seg inn i enda en ukjent situasjon. Jo da, hun hadde skrevet bøker før, men ikke for så små barn.
– Karakteren Brillebjørn har treåringer som målgruppe, men utover det kunne jeg utvikle den så mye jeg ville. Jeg skrev mange varianter som ikke ble noe av. I TV-serien er Brillebjørn voksen, litt som Tigern er voksnere enn Tommy i «Tommy og Tigern». Og litt sånn er det med Brillebjørn i TV-serien også, at han er voksen og smart og har magiske krefter, også er det barna som egentlig er hovedpersonene.
– Men hvorfor har han magiske krefter, egentlig? lurer Alexander.
– Altså, han har fantasimagi i TV-serien. Men det jeg fant ut, er at brillebjørner er en ekte bjørnerase som bor i Sør-Amerika. De bor i tåkeskogen som ligner litt på regnskogen, men som har mer tåke enn regn, og der bor det også brølaper og mange andre morsomme dyr. Så da prøvde jeg meg på den magiske brillebjørnen som bor i tåkeskogen og som har en venn som heter Bo som er en brølape. Men så testet jeg det på mange forskjellige treåringer, og det funket ikke i det hele tatt. Flere av dem jeg leste høyt for, spurte: «Hvor er mammaen?» De var totalt uinteressert i bestevennen, og de skjønte seg ikke noe på magi, og de var hvert fall ikke interesserte i magiske skoger. Det jeg lærte av å skrive for treåringer, er at de fleste av oss tror vi husker vår tidlige barndom, men det gjør vi ikke.
Det er jo masse skeive par rundt omkring, men det er veldig rart med de bjørnene. Hvorfor har du pels?
— Ida om Brillebjørn og mammaene hans
Etter hvert blir femåringen lei av å høre om Bok-Brillebjørns opprinnelse og får med seg en Avengers-is inn på lekerommet. Researchen til Brillebjørn-bøkene viste Ida at de minste barna rett og slett ikke er så opptatt av vennskap som vi liker å tro.
– Derfor ble mamma og mor så viktige karakterer. For når barna hører denne historien, er de på en måte opptatt av hva Brillebjørn gjør, men de er egentlig mest opptatt av hva de voksne gjør. Fokuset ditt når du er tre år, er de voksne. Hele livet ditt består av voksne, det viktige er relasjonen din til voksne.
I tillegg ville hun ta hensyn til de voksne som faktisk må lese bøkene høyt mange, mange ganger. Derfor valgte hun å utvikle Brillebjørns to mødre til karakterer hun selv synes er morsomme.
– Vi putter inn masse humor for de voksne leserne. Småting i illustrasjonene som de voksne legger merke til og kan kjenne seg igjen i, men som for barna ikke er en del av plottet. Illustratør Jens Larsen er et underlig geni, og dette hadde ikke blitt så bra hvis ikke han hadde tegnet inn så mye sprøtt. Det er mange bjørnevitser, som at det ligger utgaver av «BK» på soverommet som står for «Binner og Klær», og så leser de veldig ofte Bjørn Hansen-bøkene til Dag Solstad, som jeg også synes er akkurat passe tørr humor, sier hun og ler innoverlatter.
At hun ga den kjære barne-TV-karakteren to mammaer i bokform, fikk en del oppmerksomhet i media. Blant annet skriver Periskop at «i bildebøkene har Brillebjørn to mødre, mor og mamma, uten at det gjøres noe nummer ut av det. Det er et godt grep, ikke bare fordi det er høyst uvanlig i småbarnslitteraturen, men også fordi det gjør at forholdet mellom foreldrene unndrar seg en del vante kjønnsklisjeer. Når for eksempel mamma jogger og mor strikker i Brillebjørn i skogen (2017), blir forskjellen i aktivitet løsrevet fra forventninger knyttet til kjønn.»
– Så ble det et spørsmål om når det skulle adresseres i bøkene at Brillebjørn har to mammaer? Og så sier jeg at vi skal adressere det store spørsmålet i julekalenderen, og folk bare «så da kommer spørsmålet om to mammaer», og jeg bare «nei, nei, da blir Brillebjørn spurt på postkontoret: Hvorfor er du en bjørn?» For det er jo det som er spesielt med dem. Det er jo masse skeive par rundt omkring, men det er veldig rart med de bjørnene. Hvorfor har du pels? Haha!
Grov latter på utpust denne gangen.
– Og når vi skulle ha med noe så snurrig som en bjørn, så ble det viktig med alt som gjenspeilet norsk hverdag. Vi puttet han i Trondheim by, og alt er tegnet på location. Mamma jobber på NTNU, mor på St. Olavs. Det eneste som på en måte er underlig, er at det er en familie på tre bjørner som bor i Trondheim. Vi lager heftene så tett på norsk hverdag som det er fysisk mulig, uten at vi tegner de ekte merkevarene. For eksempel har vi Irtun ketsjup og sennep, og Alma laks, og Grændiosa. Og en off brand kaviar, og liverpostei med Brillebjørn på. Treåringer er utrolig opptatt av ting de ser i hverdagen.
En biologisk umulighet
For Ida er barnehagen både en måte å delegere ansvar på, men også en slags utvidelse av familien.
– Når de er i barnehagen, har vi jo delegert ansvaret til en underbetalt og veldig kvalifisert person som tar den jobben for oss, vi er jo ikke selvstendige. Vi er avhengige av innleid arbeidskraft som vi later som om det er en normal ting å ha. Jeg har invitert de jeg kan fra barnehagen til lanseringsfesten vår, for de er familien vår og er med på å oppdra barnet mitt. Jeg har delegert masse viktig omsorgsarbeid til dem. Men å late som at det er selvstendig? Det er på en måte å late som at det ikke er mennesker som er støle i armen og hofta etter å ha båret rundt på mitt barn når jeg ikke har gjort det.
Den fortellingen vi har, om at du skal klare deg selv og være mest mulig selvstendig gjennom disse hendelsene, er den mest undertrykkende løgnen vi har. Fordi det er en biologisk umulighet.
— Ida om det å være gravid og få barn
Hun tror ikke på den ultimate selvstendigheten og mener det er en patriarkalsk illusjon.
– Vi starter som hjelpeløse, og vi avslutter som hjelpeløse. Og er vi heldige innimellom, så klarer vi oss for oss sjøl for det meste, men vi gjør ikke egentlig det. Det å være gravid er å være hjelpeløs, og det å være i fødsel er å være hjelpeløs, og det å være en barselkvinne er også å ikke klare seg selv. Og den fortellingen vi har, om at du skal klare deg selv og være mest mulig selvstendig gjennom disse hendelsene, er den mest undertrykkende løgnen vi har. Fordi det er en biologisk umulighet.
Hun er kritisk til det vi har av språk og hvordan vi bruker det, mener vi driver vold mot kroppene våre gjennom språket.
– Men kroppen er ikke mulig å skille fra deg, så hvis du forteller meg at du ikke liker kroppen din, så forteller du meg at du hater deg selv, liksom. Og det er det som går igjen, og som den boka handler om, at jeg skjønte at hvis jeg skulle komme meg ut av det mørket som jeg kom inn i av å føde, så kunne jeg ikke unne meg den luksusen det var å hate meg selv. Fordi det forhindret meg fra å ha kjærlighet for dette barnet som var meg i ni måneder. Og samtidig er hovedgrunnen til at du hater deg selv at du har vært et barn som har en kropp og har en seksualitet, dessverre. Det er jo det som er de aller flestes forbrytelse.
Ekkel kroppslighet og hysteriske kvinner
Hun har blitt utfordret på hvorfor hun må være så privat i memoarene sine og på hvorfor hun skriver så upersonlig, på en og samme tid.
– De private tingene er det vi har til felles. «Hvordan kan du skrive sånn her, om mensen eller buser?» Men det er den ene tingen som jeg vet at alle har. De har nese med snørr, de har vært på do. Hvis jeg vil skrive om mine erfaringer i teknologibransjen, så vet jeg at jeg skriver om et landskap de aller færreste kjenner. Dataprogrammering er for de få, et veldig lite presteskap. Men bæsj, liksom? Det er jo hundre prosent sikkert at har alle bæsja, og så er det det som er det mest private? Jeg synes det er veldig interessant hvordan det vi har felles også er det mest pinlige. Og at det aller verste, er det nesten alle har, men ikke alle. For vi har de private kroppsvæskene, som alle har, og så har vi de ekstra private kroppsvæskene, som bare dem med livmor har. Som er den andre andre, og ekstra kroppslige kroppens ekstra ekle kroppslighet, sier hun og skjærer levende grimaser mens hun snakker. Retter på brillene. Men ikke strikkejakka, den får være skjev.
– Jeg snakket med noen om å amme andres barn og at andre ammet mitt barn. Noe som er veldig praktisk og som flere burde gjøre mer av. Og at hvis du får en fæl nok brystbetennelse, så er den beste måten å få ut den proppen på at en annen voksen suger den ut. Også sier vedkommende at det er det ekleste de har hørt i hele sitt liv.
Ida beskriver hvordan vedkommende synes at oralsex på en måte er litt renere.
– Og jeg synes det er så interessant!
Hun blåser i luggen og lener seg tilbake med armene i kors.
– At oralsex er mindre ekkelt. Enn brystmelk! Og hun mente det er noe med morsmelken som er ekstra ekkelt, og jeg sier: «Ja vel! Fortell meg om det, om hvorfor morsmelk er ekkelt?» Og det var bare en følelse hun hadde, en sterk innstilling, om at det var eklere. Og det synes jeg er så spennende. For det er jo sånn at det ene er artens overlevelse, det er evolusjonært dette som gjør deg til pattedyr, og dessuten drikker du jo kumelk, og det kommer jo fra en …. Pupp! Mest sannsynlig. En veldig stor del av sivilisasjonen vår er bygget på at noen mater babyen med puppen og at vi tar andre dyr sin melk og har til mat. Men det er fremdeles noe med dette som mange mener er veldig ekkelt. Men det blir vel et spørsmål om hva som er det «flaueste» og hva som er det «personligste», sier hun og tar en sjelden tenkepause, titter på stabelen med røde bøker på den andre siden av rommet.
Det er jo hundre prosent sikkert at har alle bæsja, og så er det det som er det mest private? Jeg synes det er veldig interessant hvordan det vi har felles også er det mest pinlige.
— Ida Jackson
– En som leste boka, sa at det er en veldig upersonlig bok. Den er så privat at den er helt allmenn. Og det er ikke helt sant, men hvis du går langt nok inn i det private, og inn i kroppen, så er vi forbausende like. «Fødselsdag» er skrevet for å viske ut skillet mellom kropp og sinn, som er den vestlige kulturhistorie. Vi tenker at vi lager kunst fordi din smarte ånd og pannebrask kan konsumere noe smart via din pannebrask, men egentlig er det en hel kropp som skriver, eller maler. Det er ikke mulig å skille.
Både hun og Jan er motstandere av det medisinske språkets definisjonsmakt.
– Freud sin definisjon på et sinnsfriskt individ er noen som alltid vet hva som er sin kropp, og hva som er en annens kropp, så ut fra Freuds definisjon så er aldri en gravid person kvinne sinnsfrisk.
– Men det har vel mange menn ment opp gjennom tidene, at kvinner er hysteriske?
Rå latter.
– Ja, dette er en hysterisk bok. Det er en hundre prosent hysterisk bok.
---
Ida Jackson
- Født i 1987 og oppvokst på Torsnes i Fredrikstad
- Forfatter, blogger, samfunnsdebattant
- Gift med forfatter og førsteamanuensis Jan Grue, kjent for blant annet bøkene Jeg lever et liv som ligner deres og Hvis jeg faller.
- Kjent for Bragepris-nominerte Hitler, morfar og jeg, Jenter som kommer og barnebøkene om Brillebjørn.
- Drev fra 2007–2010 bloggen «Revolusjonært Roteloft», Norges tredje mest leste blogg.
- Aktuell med Fødselsdag: Mitt første år som mor, eller: En reise i underverdenen (Gyldendal).
---
