Av Håkon Benjaminsen

– Faen. Jeg håper det ikke er en muslim.

Kadafi Zaman løper mot regjeringskvartalet. Rundt ham ligger folk på bakken. Mange er i sjokk. Noen gråter. For den erfarne utenriksjournalisten føles det som å tre inn i en krigssone. Kort tid tidligere hadde han ringt til nyhetssjefen i TV2. «Kjør med en gang», fikk han høre over telefonen. «Det er fullstendig kaos her».

I bilen på vei mot Sollihøgda ringer Kadafi familien. Alle er samlet hjemme på Lier. De tør ikke gå ut av huset. Kadafi kjenner trykket bygge seg opp i brystet. Herregud, tenker han, hva vil skje nå?

– Det var det jeg hadde i hodet, at dette var Norges 11. september. Jeg dekket krigen mot terror og så hvordan verden forandret seg over natten. Hva som fulgte etterpå, med alle angrepene mot muslimer. Den dagen måtte jeg skjule frykten for at det kunne være en muslim. Men det å stå i en sånn situasjon og rapportere helt nøytralt, for på lufta kunne jeg jo ikke vise frykten, det var jævlig.

Historien fra 22. juli er en av flere som skildres i Kadafi Zamans nye bok, «Den norske drømmen». Tidligere den morgenen hadde Kadafi stått i en moské på Ammerud i Oslo. Vennene Ann Helen og Ibrahim skulle gifte seg. «Sånn startet 22. juli for meg, med et hemmelig bryllup mellom en norsk kvinne og en muslimsk mann», skriver han i boken. Få timer senere var Norge forandret for alltid.

– Det er første gang jeg skriver om det. Men det er mange sånne historier. De fleste er nok ikke fortalt.

Det å stå i en sånn situasjon og rapportere helt nøytralt, det var jævlig.

—  Kadafi Zaman

Kadafi sitter langs bredden av Akerselva. Det er varmt. Selv om vi er midt i september, slår solen ned blant Bjørvikas nye fasader. Vannet glitrer i sollyset.

I tiåret som fulgte terrorangrepet har Kadafi jobbet verden over, dekket krig og naturkatastrofer, intervjuet politikere og ekstremister. Han er blitt et kjent ansikt på norske TV-skjermer. Men reporteren Kadafi er ikke den samme som ektemannen, faren, muslimen og nordmannen Kadafi. Få kjenner ham kanskje for den han er. Iallfall skikkelig godt.

«Den norske drømmen», som kom ut denne uken, er et forsøk på å nyansere dette bildet av ham selv.

– Jeg har lyst til å fortelle nordmenn om innvandringen, integreringen, mangfoldet, sier han og fortsetter:

– Det er det ene: Kadafi, produktet av innvandring til Norge. Det andre er journalisten Kadafi, og hvordan pressen jobber. Hvordan vi jobber ute i felt og hvor mye arbeid som ofte ligger bak sakene vi lager.

[ Portrettet: Jeg er jo ikke sånn. Jeg er ikke en fyr som mister det, tenkte Daniel Kvammen ]

Kadafis far kom til Norge som arbeidsinnvandrer sommeren 1970. I Pakistan hadde faren universitetsgrad, men likevel slet han med å få jobb. I Norge fikk han arbeid med å sortere flasker på Nora-fabrikken i Maridalsveien i Oslo. Her jobbet han sju dager i uken. I 1972 kom Kadafis mor etter og sammen flyttet de inn i en liten hybel i Asker. I 1973 ble Kadafi født på sykehuset i Drammen.

Som liten husker Kadafi at faren stort sett var på jobb, ofte doble skift. Faren var fast bestemt på at barna hans skulle få et annet liv enn han selv hadde. Moren jobbet som morsmålslærer i Lier kommune. Men jobben hennes holdt de hemmelig for familien i Pakistan. På den tiden var det ikke sosialt akseptert blant pakistanere at kvinner skulle jobbe.

På et eller annet tidspunkt så merker man at den norske delen av deg blir større og større jo eldre du blir.

—  Kadafi Zaman

Hva sitter Kadafi da igjen med fra oppveksten?

Trygghet, understreker han.

– Mor og far var veldig stolte av hvor de kom fra. De la ikke skjul på det. De tok oss med til Pakistan gjennom oppveksten for å bevare kontakten, både språklig og kulturelt. Men de var også veldig åpne for det norske. De var med på konferansetimer, dugnader og fotballtreninger. Og det var umulig å lure mamma med en falsk underskrift i meldingsboka hvis du skulle skulke skolen. Så det at jeg hadde foreldre som var veldig på tror jeg var viktig, sier han.

Stolthet over hvor en kommer fra er også viktig for Kadafi å bringe videre.

– Jeg husker datteren min alltid svarte på norsk da jeg ringte henne. Til slutt presset jeg henne nesten til å svare på urdu. Jeg sa: «Jeg snakker til deg på urdu nå, da er er vanlig å svare på det samme språket tilbake». Det mener jeg er veldig viktig. Man må fortelle barna at du godt kan snakke urdu og være hundre prosent norsk, sier han.

Definisjonen av hva det vil si å være norsk må utvides, understreker Kadafi, både med språk, farger og religion. Da må man ha den tryggheten i bunn.

– Så nå snakker begge barna mine urdu i telefonen uten at de synes det er flaut, sier han og smiler.

[ Sidsel Wold i Portrettet: – En gang satt de meg i en mørk kjellerbod med bare en lyspære som hang fra en ledning ]

Kadafi Zaman kunne blitt hvem som helst. Hadde foreldrene hans valgt litt annerledes, hadde han vokst opp i Pakistan, gått på pakistansk kostskole, kanskje blitt værende i «gamlelandet». Men slik ble det ikke. Familien ble værende i Lier. Det var tross alt dette Kadafi og søsknene kjente til.

Selv om foreldrene håpet at sønnen skulle finne en stødig jobb som lege eller ingeniør, fikk Kadafi friheten til å søke etter sitt formål i livet. For han har tatt sjanser, forteller han, og ting har ikke alltid gått som planlagt. For det tok lang tid før det var journalist han innså at han ville bli.

– Jeg prøvde å bli både ingeniør, politiker og soldat, sier han.

Kadafi Zaman ler.

– Familien drev en pub på Tranby på et tidspunkt. Den var jo totalt feilslått! Vi skjønte ikke bæret av om vi burde servere Aass eller Ringnes.

For en pub som lå et par knappe kilometer fra Drammen, var svaret selvsagt Aass, understreker han og ler igjen.

---

Kadafi Zaman

• Født 8. juli 1973 i Drammen. Vokste opp og bor fremdeles i Lier.
• Har jobbet som krim- og utenriksjournalist i TV 2 siden 2006. Som journalist har han laget nyheter fra hele verden.
• Familien har bakgrunn fra Pakistan. Faren reiste til Norge som arbeidsinnvandrer i 1970. Kadafis mor kom til Norge to år senere.
• Kadafi utdannet seg til journalist i Stavanger og fikk sin første journalistjobb i Stavanger Aftenblad. Jobbet senere tre år i VG, før han ble ansatt i TV2.
• Før han ble journalist vurderte han en rekke jobber, blant annet ingeniør, soldat og politiker.
• Var en periode kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Lier.
• Har siden 2019 ledet dokumentarserien «Norge bak fasaden» sammen med journalist Janne Amble. For serien vant de Gullruten for beste programleder i 2021.
• Er nå aktuell med bok om eget liv og familiens historie, «Den norske drømmen».

---

Samtidig jobbet han som assistent i psykiatrien i Asker. Noe av det mest verdifulle han har gjort, sier han i dag.

Men på midten av 90-tallet så det ut som han var ment for politikken. Ved nærmest en tilfeldighet ble han valgt inn i kommunestyret i Lier for Arbeiderpartiet. Med ett fikk han en plattform han følte han kunne bruke til noe godt. Og snart tenkte den unge lokalpolitikeren at Stortinget var innenfor rekkevidde.

Slik ble det ikke. Han tapte nominasjonskampen med knappe ti stemmer. Heldigvis, sier han i dag, for kort tid senere ringte Aschehoug forlag og lurte på om han kunne tenke seg å skrive en bok. «Selvsagt», svarte den unge lokalpolitikeren. Ett år senere, i 1999, kom «Norge i svart, hvitt og brunt» ut. Boka som Klassekampen kalte «en jævlig bra bok», handlet om utfordringene som eksisterte i det flerkulturelle Norge.

«Hvordan har det vært å være muslim i det landet som kanskje har minst erfaring med utlendinger, historisk sett?» lød det innledende spørsmålet.

– Som barn følte jeg meg nok mest som pakistaner. Hjemme hadde jeg en pakistansk identitet, men samtidig var jeg veldig norsk ute. Dette som kalles å ha bein i to kulturer. Søsknene mine og jeg klarte den balansen. Men på et eller annet tidspunkt så merker man at den norske delen av deg blir større og større jo eldre du blir, sier han.

– I en periode var jeg aktiv i Arbeiderpartiet, da var «sosialdemokrat» en viktig identitet. «Verdensborger» har jeg også gått rundt og sagt. Mye eksperimentering. Jeg husker at jeg hadde diskusjoner med kompiser som spurte: «hvorfor sier du det? Du er jo muslim». Andre sa: «nei du, jeg er pakistaner. Jeg er født pakistaner og kommer til å dø som pakistaner». Jeg har jo vært gjennom det der. Så min konklusjon er at det ikke er noen fasit på dette.

[ Kadafi Zaman: – Jeg får meldinger hver dag fra voksne menn som forteller om overgrep ]

Kanskje er det derfor passende at vi møtes akkurat her, langs bredden til den lille elva som deler Oslo i to, og som lenge markerte skillet mellom to nærmest separate deler av byen. Øst og vest. For søken etter tilhørighet har vært sentralt i livet til Kadafi Zaman. Som barn av pakistanske innvandrere var det forventninger knyttet til ham, både fra foreldrene hans, men også fra ham selv. Og i møte med det norske utenfor døra hjemme i Lier kunne andre ofte ha en mening, spørre, grave etter hvor han egentlig kom fra.

– Jeg vil at folk skal vite mer om nordmenns møte med minoriteter. Da synes jeg også det er viktig å minne om hvordan det møtet var for femti år siden. Hva møtte mine foreldre da de kom hit? Møtte de fordommer, rasisme, eller møtte de det ikke i det hele tatt? Jeg tenker at man trenger flere sånne historier for å se helheten og mangfoldet.

– Min historie er et lite, veldig personlig bidrag. Og vet du hva, det var kjempefint, sier han om oppveksten og familiens møte med Norge.

Men i voksen alder har Kadafi likevel kjent det på kroppen. Fordommene. Rasismen. Som journalist har han blitt mistenkeliggjort og truet. Som barn av innvandrere har han blitt hetset og trakassert, som da han ble kalt «muslimjævel» på direktesendt TV. Der og da svarte han med å heve seg over hetsen. Noe han kanskje har fått fra moren, mener han. Faren hadde en noe annerledes filosofi: slå tilbake i møte med motgang. Gjemmer du deg nå, må du løpe resten av livet.

– Jeg er kanskje miksen av de to. Jeg gidder ikke bry meg med alt. Men når jeg tenker at noe er viktig, da kjører jeg på, sier han og fortsetter:

– Det er nok derfor jeg har holdt ut som reporter. For hvis man ikke takler motstanden fra tøffe miljøer, så burde man nok drive med noe annet. Så det at motstand trigger meg litt, det gjør at jeg tenker «okay, da blir det motstand tilbake». Hadde jeg ikke hatt den så hadde det vært vanskelig å fortsette iallfall. Så det har jeg fra dem.

Det negative skjer sjeldent, er Kadafi kjapp med å innvende. Men hatet eksisterer. Da må det fram i lyset.

– Alt er ikke bra, sier han.

– Det er et sinne og et raseri hos en del unge, hvite menn der ute. Noen har kanskje et raseri fordi de ikke får det til på skolen eller sliter med å få jobb. Så retter de det raseriet mot vellykkede innvandrere. Jeg merker som journalist at det er en økning i det sinnet og det raseriet. For meg er det viktig å adressere det. Hvorfor er dere så sinte?

[ Jon Helgheim: – Innvandrere er en fryd å diskutere med ]

I årene etter 22. juli gjorde Kadafi Zaman og en rekke andre norske journalister nettopp det. Gjennom omfattende graveprosjekter avslørte de islamister og høyreekstremister.

Men det har kostet. I mars 2015 kom politiet til TV 2. Avlytting av et ekstremt miljø hadde fanget opp konkrete trusler mot ham. Dagen etter kom politibetjenter hjem til familien på Lier. Huset måtte sikres.

– Det var jævlig. Det er noe annet når planer har blitt snappet opp i avlytting, enn å få en e-post eller en SMS. Det er første gang jeg går ganske detaljert inn på dette i boken. De fleste på TV 2 vet jo ikke at politiet var her, sier han.

Også familien hans vet lite om hvilke trusler Kadafi opplever i arbeidet sitt.

– Jeg har nok vært beskyttende. Jeg har jobbet som krimreporter i 18 år og møtt ekstremt mange rare miljøer, fått mange trusler og sett mye rart. Da har det vært min greie å ikke fortelle dem om det. Til og med når det har stått politibiler utenfor huset. Da har jeg bare sagt «nei, det er sikkert bare noe som skjer i nabolaget».

Jeg har ringt hjem på reise og sagt at det går bra, at det ikke var så ille. Men så var det jo ille.

—  Kadafi Zaman

Kadafi lever fremdeles med høyt trusselnivå.

– Føler du at du har ofret noe i jobben som journalist?

– Jeg har nok jobbet for mye. Jeg har gått glipp av bursdager, julaftener, familiemiddager og andre planlagte ting, fordi jeg har rykket ut på saker eller jobbet. Det blir jo en livsstil. Hvis jeg skulle skrudd tiden tilbake ville jeg nok ha jobbet litt mindre. Men da ville jeg jo samtidig gått glipp av mye, sier han med et smil.

For han ønsker seg ut igjen. Så snart han kan. For selv om han trives med å jobbe her hjemme, er dragningen etter å reise, møte nye mennesker og fortelle historier alltid til stede.

– Det er jo et kick her også, det skjønner man kanskje. Man får en dragning mot å være der ting skjer.

[ Kommunen nekter å løfte Shamini. Jurister mener de bryter menneskerettighetene ]

Kanskje det var tilfeldigheter som gjorde at Kadafi Zaman ble journalist. Kanskje var det flaks. Hva enn det var er det tydelig at en dyp nysgjerrighet lå til grunn for hvorfor han endte opp der han er. Et ønske om å forstå og vise samfunnets ofte ukjente og ubehagelige sider.

Denne nysgjerrigheten har tatt ham verden over, fra Afghanistan etter terrorangrepet på 11. september, til Indonesia etter tsunamien i 2004, til Balkan og Russland for å dekke flyktningkrisa i 2015. Noen ganger har han vært en av de første som har kommet fram til en alvorlig hendelse. Et terrorangrep. En naturkatastrofe.

– Påvirker det deg?

Kadafi drar litt på spørsmålet.

Ja og nei.

– Man må holde maska på TV, sier han.

Men noen ganger skjer det noe som blir for sterkt. Som 22. juli.

– De dagene gråt jeg mellom sendingene. Det var så sterkt å høre på båtheltene, å se de pårørende som bare sto der, mens sønnen eller datteren ikke kom tilbake. Jeg gikk bak en busk og så var jeg klar igjen.

Frykten, forteller han, er at hvis man tenker for mye på en dårlig hendelse, vil man kanskje ikke reise ut igjen neste gang.

For det har vært nære på noen ganger. Som da Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto ble forsøkt drept i Karachi i 2007. Kadafi hadde fulgt bilkortesjen hennes tett gjennom folkehavet. Da klokken nærmet seg sending, bestemte han og fotografen seg for å dra tilbake til hotellet. Mens Kadafi var på lufta fikk han høre det. Flere bomber hadde gått av ved bilkortesjen til Bhutto. Over hundre mennesker var blitt drept.

– Man fortrenger jo en del, men i skriveprosessen med boken ble det veldig ferskt. Jeg gikk tilbake og så på artiklene jeg hadde skrevet og så på bildene. Da får du flashbacks. Jeg kan fremdeles sitte og få en ordentlig dårlig følelse. Jeg har ringt hjem på reise og sagt at det går bra, at det ikke var så ille. Men så var det jo ille, sier han.

[ Muhamed (63) får ikke samme pensjon som andre flyktninger ]

Solen forsvinner ned bak kontorbygningene langs Akerselva. Folk strømmer ut i gatene, på vei mot tog og buss, på vei hjem.

– Det er fint i Bjørvika, men jeg savner det gamle TV 2-kontoret på Karl Johan, sier Kadafi.

På Karl Johan kunne man gå rett ut av kontoret og treffe all verdens mennesker.

Han mener det er hans plikt som journalist å møte et bredt spekter av folk. Du kan ikke være journalist og holde deg til én side av byen.

Kanskje er det derfor Kadafi husker bryllupet morgenen 22. juli 2011 så godt. For til tross for alt det vonde, lærte mange hverandre å kjenne litt bedre etter den dagen.

– Vi journalister er kanskje blitt mer empatiske. Vi prøver å holde litt mer avstand. Da vi dekket terroren på Sri Lanka for noen år siden, og det var grusomt, da hadde vi en helt annen distanse til ting. For det hadde vi jo ikke før, da viste man tette bilder av unger, flomofre. Vi tenkte ikke på samme måte. Nå gjør vi det. Vi har tråkket over streken også, jeg sier ikke det. Men for min egen del var det nok en lærdom i det som skjedde den dagen.

Hvis man ikke takler motstanden fra tøffe miljøer, så burde man nok drive med noe annet.

—  Kadafi Zaman

Men å gi mer av seg selv når han jobber er likevel vanskelig, forteller han. Ubehagelig. Kanskje den objektive og nøytrale reporteren sitter for dypt. Likevel bruker han seg selv aktivt når han jobber. Men, understreker han, «det er en balansegang».

– Jeg deler kanskje ikke den sårbare Kadafi, sier han.

­– Da vi lagde dokumentaren «Norge til salgs» husker jeg at regissøren sa «slutt å være nyhetsreporter. Du må gi litt av deg selv. Senk skuldrene». Men jeg klarte det ikke. Jeg synes det var så ubehagelig når jeg hadde vært på TV i så mange år, med en sånn nyhetsprofil som jeg har.

Men kanskje går det seg til, sier han. Kanskje blir det etter hvert lettere å være «hundre prosent Kadafi».

Uansett tror han bakgrunnen hans er en styrke.

– Hadde jeg blitt journalist rett fra skolebenken, og ikke hatt de menneskelige erfaringene, så hadde jeg sikkert vært en annen type. Tiden fra psykiatrien og puben gjorde jo at jeg ble en bedre menneskekjenner, sier han.

– Mennesket er komplisert. Vi må være ydmyke overfor at folk kan ta gale valg. Og når man har levd litt er det lettere å snakke med folk, for eksempel med en kriminell. Hvis vi skal være en god presse, stille de rette spørsmålene og ikke minst vise folk virkeligheten, så må vi være på nivå med andre.

Kadafi ser ned mot elva, lener seg fram, holder nærmest pusten. For dette har vært livet hans, ikke bare journalistikken, men møtet med andre mennesker, på tvers av kulturer og landegrenser. Dette dype ønsket etter å forstå.

– Du skriver i boken at livet ditt har handlet om å «blande det norske og det pakistanske», at du digger denne «miksen». Hvordan vil du omtale deg selv i dag?

Han smiler.

– «Kadafi fra Lier». Den er jeg veldig komfortabel med. Så den kommer nok til å vare livet ut.

---

Fem favoritter

Musikk: Herregud, jeg hører jo bare på indisk og pakistansk. Det var derfor vi slet så mye med puben, hehe. Vi var så dårlige på musikk. Men Nusrat Fateh Ali Khan, han er bra.

Film: Film elsker jeg. Jeg har også jobbet i videosjappe. Familien hadde det før vi startet puben. Men jeg elsker mafiafilmer. «Gudfaren». «Mafiabrødre». Alt sånt med action og thriller. Jeg ser mye film. Jeg kan bli følelsesladet av å se Rambo, for eksempel.

Bok: De to siste jeg synes har vært veldig fine er Abid Rajas «Min Skyld», ekstremt sterk bok. Og så den til Harald Klungtveit, «Nynazister blant oss». Veldig god analyse av nazister i Norge i dag.

Mat: Det er pakistansk mat. Ja, det er ikke noe som slår det. Det er nok verdens beste mat.

Sted: New York og Beirut. Kule byer med masse liv og røre.

Har du et sted hvor du virkelig føler deg hjemme?

Lier er nok det stedet jeg føler meg mest hjemme. Der er det er rolig og avslappet.

---