Den tyngste turen

Jeg er jo ikke sånn. Jeg er ikke en fyr som mister det, tenkte Daniel Kvammen. Det var sommeren 2019. Den sommeren ting begynte å ramle sammen.

Han dro fra leiligheten i Oslo hjem til Geilo. Når faren tok han med på fjellet, var det vanskelig å sette den ene foten foran den andre. Det var sånn han kom på linja som til slutt skulle ende opp på tredjealbumet.

«Den tyngste turen kan bli den finaste du får».

Kvammen debuterte som soloartist i 2015 med visealbumet «Fremad i alle retninga». Han ble nominert i tre kategorier under Spellemannprisen 2015, blant annet for årets låt med sin hittil største hit, «Du fortenar ein som meg».

Han har fortsatt med popmusikk på hallingdialekt, men olajakka og kassegitaren er blitt bytta ut med pop-synt og diverse hårfrisyrer. Nå har han noe som kan ligne på permanent. Det krøllete hodet til Daniel forsvinner bak en bil et sekund, der han haster mot meg ved krysset på Bislett.

[ Til topps med Daniel Kvammen (+) ]

Livet var så mye på mine premisser at det ble for mye på mine premisser. Da er det veldig digg med noen unger – det setter ting i perspektiv

—  Daniel Kvammen

– Ikke bli påkjørt nå!

Han kommer seg hel over gangfeltet og unnskylder seg radig. Selv om det hvite og beige antrekket skriker løkka, er dialekten fortsatt bred.

– Jeg er udugelig sein.

– Er ikke artister alltid det?

– Jeg var sånn før, men jeg har prøvd å skjerpe meg. Jeg føler jeg skal holde meg for god for dette! Men jeg skal spille konsert i kveld og måtte finne ut hva jeg skulle ha på meg.

Han innser at han høres ut som en diva, og ler.

– Jeg tror jeg ender opp med noe rosa.

Løper på Bislett

Jeg har etterspurt et møtested av betydning. Vi beveger oss inn på Bislett Stadion, hvor han løper hver eneste fredag. Noen ganger suser olympisk friidrettsutøver Karsten Warholm forbi. Det er ganske høyt nivå her på fredagene, forteller han med et litt stolt blikk.

Det er en enorm trøst i å føle seg liten.

Det var da det ble vanskelig med bare en kort fjelltur, at han begynte å dra hit. Løpe ting fra seg. Han tar begge føttene opp på et av tribunesetene. Vi er enig i at man føler seg deilig liten på et så gigantisk sted.

– Det er en enorm trøst i å føle seg liten. Hvis jeg er helt ubetydelig betyr det at jeg kan være så grenseløs jeg vil. Mine problemer er så små i det store og det hele.

Han er sliten, forteller han. I går sovna han på vei hjem fra «gig», og det skjer nesten aldri.

– Jeg er som et barn. Jeg har ikke evnen til å si stopp, jeg bare durer på. Og nå lever jeg faktisk med to unger, jeg er blitt bonuspappa. Jeg ser det i dem også. Det går i et bankende kjør.

E har sterk psyke. E blir ikkje lei me!

Han trodde ikke at han skulle like det så godt, å bo sammen med to barn. Men kanskje var det akkurat det han trengte.

– Livet var så mye på mine premisser at det ble for mye på mine premisser. Da er det veldig digg med noen unger – det setter ting i perspektiv, å være en ressursperson for dem. Man innser, å ja faen: Det finnes noe større enn meg. De ser opp til meg, de stoler på meg. Det er en enorm og rar følelse.

Selv om han ikke er pappaen deres, legger han fort til. Han er den kule som bor med mamma.

Om noen uker kommer det tredje albumet hans, «Gutar som gret». Tittelen er inspirert av pappaen hans. Eller fatter’n, som Daniel konsekvent kaller ham.

– Han er mitt store idol. Men han ser på meg, også sier han:

Daniel gjør til stemmen, så den blir grov, og dialekten enda grovere.

– E har sterk psyke. E blir ikkje lei me!

[ Kvammen om Petter Northug ]

En mannemann

Daniel ler godt av faren sin. Han er en sånn typisk mannemann. Liker ikke å snakke om følelser. Tar nesten litt stolthet i å ikke bli så berørt av ting.

I 2019 får familien beskjed om at faren har en kreftsvulst. På det tidspunktet vet de ikke at den er godarta, og at det kommer til å gå bra. De er mye innom sykehuset. Det er skikkelig skremmende.

– Jeg ser det jo, på det tidspunktet, at han er veldig redd. Men han skal ikke innrømme det et sekund. Ikke ett jævla sekund skal noen få vite: jeg er redd for å daue.

Daniel ler. Han synes farens møte med vanskelige følelser er «bekmørkt og jævlig funny». Det gjorde spesielt inntrykk da en eldre i familien lå på dødsleiet. De satt i bilen, de to og moren. Pappaen ville ikke bli med opp en siste gang.

– Så sier han bare: Nei, det er ikkje no moro med folk som daua.

Daniel tror kanskje noe av det har gått i arv. Det litt distanserte møtet med vanskelige følelser. En slags stolthet i at «jeg er ikke en sånn en som blir veldig lei meg av ting».

– Plata er et opprør med at jeg ikke er så flink til å snakke om det vanskelige som jeg trodde. Og for min del har det vært en lang prosess å kunne være åpen om å ha det vanskelig noe annet sted enn i låtene mine.

Åpenheten er ikke bare noe de hjemme merker. I september i fjor skrev han sin første kronikk i VG, om da han så Petter Northug på byen en gang.

«Kor var Ski-Norge då han trong at nokon tok frå han glaset og følgde han heim frå festen?» skrev Daniel. Han vet en ting eller to om når rampelyset tar overhånd. Blant annet det han refererer til som hard festing.

[ Er det greit å utlevere venninna di i en bok? (+) ]

Sammenbruddet

Pre-historien, som han kaller det, til «sammenbruddet» sommeren 2019, var gjennombruddet med sangen han fortsatt er mest kjent for. Han var 25 år. Det hele skjedde ganske tilfeldig.

– Det var en kompis som kjente en kompis som kjente noen som jobba på Øyafestivalen. Så plutselig hadde jeg en musikk-karriere. Ett år etter ga jeg ut «du fortenar ein som meg», og da bare eksploderte det. Eller, legger han til. – I dag kan jeg si det, men jeg tror ikke jeg skjønte det der og da.

Folk som klager over at «ah, nei det er stress å være kjent». De er idioter.

Han myser ut mot den tomme stadionen. Det er tidlig på dagen, og ingen Karsten Warholm å se. Eller andre for den saks skyld. Bare oss og massive rader med blå, falmede plaststoler.

Det er et forbehold han må få med, før han forteller meg om sin «tyngste tur», forklarer han.

– Musikk-karrieren er virkelig det råeste som har skjedd meg. Jeg ville aldri bytta det mot noe. Folk som klager over at «ah, nei det er stress å være kjent». De er idioter. Det er så mye rått som kommer av det jeg gjør. Jeg ville heller gått hele den vonde runden en gang til, enn å bytte vekk det.

Han tenker seg nøye om før han sier noe.

– Det som skjer er at låten blir mest spilt det året, det er et voldsomt trøkk. Vi spiller på VG-lista for hundre tusen. Vi går rett av scenen og kjører videre til neste gig. Det er liksom helt ville tilstander der ett år.

Sommerturné. Høstturné. Inn og ut av turnébussen. Det går et halvt år. Så blir det helt stille. Eller, ikke helt. For folk ringer fortsatt, «alle» vil ham noe. Ha ham med på fest, for eksempel. – Som min mor alltid har sagt, jeg har vanskelig for å si nei.

Det er slutt med en jente, etter et «sinnssvakt emosjonelt brudd», og han har mista kontakten med nære kompiser. Plutselig er han blitt en fyr han ikke helt kjenner igjen.

Ville ikke høre

– Jeg var ganske bestemt i jobbsammenheng. Jeg kunne kjefte på folk hvis jeg ikke fikk det som jeg ville. Sikkert fordi jeg var veldig stressa, jeg kunne bli ordentlig sint, liksom. Jeg tror det var fordi jeg var redd. Jeg tror egentlig alt sinne bunner i frykt.

Folk rundt var bekymra. Men det ville han ikke høre.

– Mutter'n var sånn: «det har jo vøri mykje for deg». Men jeg tenkte bare, jeg er jo ikke sånn! Jeg er jo ikke en sånn fyr som mister det! Nå må dere skjerpe dere, det er fatter'n som er syk. Men så, sakte, men sikkert, skjønte jeg at jeg hadde kjørt litt for hardt på. At jeg måtte ta bedre vare på meg selv.

Når jeg spør hva han gjorde for å få det bedre, vet han ikke helt. Han var jo her, og løp. Også var det litt som en muskelknute i nakken, en sånn som plutselig og gradvis bare forsvinner av seg selv.

Jeg kan gå inn der og snakke om mine mørkeste hemmeligheter som jeg skammer meg over.

Han kommer på det åpenbare, og ler.

– Jeg begynte å snakke med noen! En psykolog. Det hjalp meg veldig mye. Det er rart hvordan huet funker, man lager seg så mange rare scenarioer. Jeg kan gå inn der og snakke om mine mørkeste hemmeligheter som jeg skammer meg over. Også kan hun få meg til å føle meg som verdens råeste menneske når jeg går ut fra kontoret.

[ Psykolog: Mener ensomhet kan være like skadelig som å være storrøyker (+) ]

Da han spurte psykologen om man kan oppleve så mye at man blir helt nummen, fikk han bekrefta mye av årsaken til hvorfor ting ble så vanskelig.

– Som popartist får du masse oppmerksomhet på kort tid. Man går fra å være en fyr ingen vet hvem er, til at jenter vil være med på date, folk vil ha deg med på alt mulig. Du skal prestere på jobb, spille inn plate, og den skal ha en like stor låt som på forrige plate. Og så har du en familie som er redd du skal bli lurt og en musikkbransje som vil at du skal levere. Det er så mange motstridende inntrykk, da. Jeg tror ikke jeg kjenner en kjendis som ikke er litt snål på grunn av de greiene der.

–Hva er eksempler på det, på hvilken måte blir kjendiser rare?

Han stopper opp. Veier ordene sine så han ikke skal forsnakke seg, eller henge ut noen. Jeg minner ham på at det er helt hypotetisk.

– Jeg mener noe av det som gjør meg så god som jeg er, når jeg er på mitt beste, er at jeg tror jeg er Norges beste artist. Jeg skjønner det kan oppleves unorsk og kanskje til og med usympatisk. Men innimellom våkner jeg opp og føler meg bedre enn Chirag.

En annen morgen kan han våkne og føle seg helt verdiløs.

Er jeg en sånn latterlig fyr de tenker de kan tulle med?

– Men det er hele motoren som driver det. I den perioden før sammenbruddet, hadde jeg nok et selvbilde som var forvrengt. Det tror jeg mange kjendiser sliter med.

Det skjedde noe rundt 2017. Den brune, rufsete sveisen ble byttet ut med «det kvite håret», som Daniel refererer det til som. Den koselige bygdegutten gikk nå med «bomberjakke» hvor det sto Nasa på ryggen. Komiker Christian Mikkelsen tok på seg en lignende en på P3, som den fiktive artisten «bygderøst». Med hvit parykk og solbriller snakket han tydelig oslo-dialekt med plutselige innslag av Daniels dialekt, og sang «Kvifor selger de ikke MDMA på Gol?»

Hvordan var det?

Daniel tenker seg om, og presiserer at det er god tone mellom ham og komikeren.

– Folk forventer at du skal være med på vitsen, men så er den en liten del av deg som tenker: Er jeg en sånn latterlig fyr de tenker de kan tulle med?

Bleika hår

–Da du bleika håret var det mange som ikke kjente deg helt igjen. Var det et uttrykk for at du mista deg selv litt?

– Både og. Og det er nok mange som sitter igjen med samme inntrykket. Hvor ble det av han fyren med den låten? Jeg kunne sikkert vært mer strategisk, men jeg hadde bare lyst på hvitt hår og se kul og fet ut. Selv om det var noe overkompenserende ved det, jeg innrømmer det. Men jeg er stolt av at jeg aldri har vært et produkt. At jeg alltid har levd i nået.

– Hva mener du med det?

– En strategisk plan er jo å gi ut den samme plata to–tre ganger. En som er helt lik den som funka, så man får en enklere kommersiell vei. Men jeg hadde ikke lyst til det, så jeg så meg aldri tilbake, fyrte på og lagde noe veldig annerledes. Og jeg tror det er grunnen til at du gidder å prate med meg i dag. At det er ekte og interessant hele veien. Det jeg vet jeg er god på, er å ta det jeg har inni meg her og nå, smøre følelsene utover låtene, og se hva det blir til. Jeg tar stor stolthet i at det jeg gjør er beint fram ærlig.

Jeg har en plan, men det kan jeg ikke si.

Han kaller det grandiosa-modellen. De gir ikke ut en ny pizza for å selge den, de gir den ut for å selge mer av den originale favoritten.

[ Fastlåst i kulturstreiken: - Fortvilet situasjon ]

–Hva blir neste sveis da?

– Jeg har en plan, men det kan jeg ikke si.

En mann har begynt å traske inn på løpebanen. Sola er litt lavere på himmelen. Vi snakker om nervøsitet, men Daniel blir ikke så redd. Han lener seg litt fram på den grønne plaststolen.

– David Bowie har sagt noe veldig fint: Du skal tenke på kunsten og livet som å gå ut i vannet fra en strand. Og du skal gå helt dit at føttene dine ikke treffer bakken lenger. Da er du på riktig plass. Og sånn må man leve, og sånn må man spille, og hvis man ikke er litt nervøs for livet, så gjør man det ikke riktig.