Rapport fra Bergesens verden

Washington D.C., november 1980: USA står foran et nytt presidentvalg og kanskje en ny æra. En far og hans eldste sønn sitter tett sammen i sofaen hjemme i rekkehuset og ser på den spennende valgsendingen på TV. Faren har på seg hvit cowboyhatt, røyker sigar og heier veldig på den republikanske utfordreren, Ronald Reagan. Sønnen er åtte år, midt i tannfellinga og sitter der i pyjamasen sin og heier like entusiastisk på den sittende demokratiske presidenten, Jimmy Carter.

– Se her, sier Eirik Bergesen (48) og viser oss et bilde på mobilen sin.

Vi sitter ved et restaurantbord ikke langt fra TV 2-bygget i det nye Barcode-strøket, og Bergesen har nettopp prata fra seg i nok en utgave av programmet «Trumps verden». Men ennå er det mer enn nok prat igjen i ham, skal det vise seg. Han kommer til å boble over, han kommer til å la seg distrahere av egne anekdoter, han kommer til å si til kona i telefonen: «Nå er jeg snart ferdig med dette intervjuet med Dagsavisen.» Men så er han jo selvsagt ikke det, ikke på langt nær. Men akkurat nå er Eirik Bergesen faktisk ganske stille, og kanskje bitte litt rørt?