– Vi har laget oss en verden, et samfunn, der barn og familie står veldig sterkt, og den blir betraktet som veldig viktig for vår voksne identitet. Hvem er man uten barn? Og hva vil det si å være voksen, i en familie, hvis man ikke har sin egen familie? Er man bare en datter? En litt sånn «inbetween» forvokst tenåring?
Disse spørsmålene har Marie Aubert sittet med den siste tida. Til slutt ble svarene til hennes første roman, «Voksne mennesker», som har blitt til sommeren store boksnakkis. Solgt til fire land før utgivelsen, har den også blitt.
Hun har skrevet en roman om en dame på 40, ved navn Ida, som i altfor lang tid har utsatt å ta stilling til om hun vil ha barn. Det har vært så mye annet i veien, å gjøre karriere, satse på seg selv, date de gale mannfolka, ligge med de gale mannfolka, bli dumpa av de gale mannfolka. Plutselig står hun der som 40-åring, og får beskjed om at det er for seint. For Ida altså, romankarakteren i «Voksne mennesker».
På papiret kan Auberts liv ligne, hun har nesten på dagen fylt 40, har ikke barn, er en dame med driv og mål for øye – som har gjort braksuksess som debutant – og som har vært i et vennekollektiv der det bestandig har vært mange single og barnløse.
Det er relativt uaktuelt for Aubert å si hvordan hun selv har forholdt seg til disse spørsmålene og valgene i livet. Hun er nesten litt streng og vil beholde kontrollen, «sånn tror jeg det må være, jeg vil ikke legge noen føringer», sier hun.
Men når hun skriver fram Ida er hun likevel en bit av Aubert, en bit av en venninne og en bit av en kvinne som hun aldri har møtt.
– Jeg har puttet meg selv inn i alle karakterene på sett og vis, men jeg kan kjenne meg igjen i å ville være «the fucking best», slik som Ida vil. Hun har noen av de typiske «eldste barn»-trekkene: hun er litt sint, kan fort bli litt bedreviter og er ganske selvrettferdig. Det er ikke akkurat sympatiske trekk å kjenne seg igjen i! ler Aubert.
– Men jeg kan nok være litt sånn overfor familien min, jeg vil gjøre det på min måte.
Dette skrev Dagsavisen om «Voksne mennesker»: Marie Aubert skriver elegant om smerten ved å oppdage at livet har gått forbi, i stillhet. (Dagsavisen+)
Det er lett å se det for seg: to uker inn i fellesferien med familien. Alle har sine behov, alle har hvert sitt tempo. Tomme melkekartonger blir satt inn i kjøleskapet igjen, skitne tallerkener blir dumpet i vasken, våte håndklær ligger og surner på plattingen. Selvrettferdighet trenger seg fram:
– Hvorfor er det bare meg som tar i et tak her? Det er typisk meg å klage over at det bare er jeg som tar de tallerkenene, selv om jeg ikke vet hva de andre har gjort! sier hun og ler.
Romanen til Aubert er et kammerspill satt sammen av slike situasjoner: to søstre, en ektemann, et stebarn og en mor sammen på sommerhytta. Marte, lillesøsteren, har lenge prøvd iherdig å få barn med Kristoffer, mens Ida håper at hun er fertil nok til å kunne fryse ned egg i Sverige.
– Ida, Kristoffer og Marthe har ganske ulike liv, men alle sliter i en eller annen grad med at valgene de har tatt ikke har brakt dem dit de vil, sier Aubert.
Det ligger mye usagt, sårbart og skamfullt mellom søstrene spesielt, et språk de aldri har blitt vant til å bruke seg imellom. I fraværet av alt de ikke klarer å si til hverandre, trykker de på smertepunktene til hverandre, og de går altfor langt for å hevde seg selv.
I sentrum står likevel det store «valget» om å få eller ikke få barn.
Saken fortsetter under bildet.
Foto: Mimsy Møller
– Jeg har ikke noe behov for å bli noen talsperson for noen av karakterene i romanen min, ei heller barnløshet. For dette er ikke et debattinnlegg. Men det å få barn, eller ikke få barn, er en stor del av det moderne livet. Folk som er rundt 40 i dag holder på ganske intenst å klargjøre om de skal eller ikke skal få barn. Mange prøver beinhardt med prøverør, noen drar til Spania, driver med eggdonasjon, noen har kjempeangst fordi de har gjort ti prøverørsforsøk og får det ikke til. Og noen er single og forstår etter hvert at dette nok ikke blir noe av, sier hun.
Aubert trekker fram at det nok er enklere for dem som har vært veldig klare i sine valg.
– Det snakkes jo veldig mye om de som er helt frivillig barnløse, eller de som alltid har visst at de skal ha barn. Kanskje er det lettere å ta et av de ståstedene der, enn de som tenker at de får se, som kanskje er de fleste av oss, sier hun.
Aubert peker på at vi lever i en tid der vi aldri har hatt større frihet eller flere valgmuligheter enn vi har nå. Det er et mulighetsrom som ofte skaper mye handlingslammelse og angst. Likevel er det noe naivt med troen på at vi kan være vår egen lykkes smed.
– I dag snakker vi ofte om å få barn eller ikke få barn som om det er et valg – vi setter vår lit til teknologien og vår egen påvirkningskraft, men kan likevel erfare at vi kommer til kort. Troen på at livet avgjøres gjennom å ta de rette valgene er i det hele tatt litt farlig, tror jeg. Du ansvarliggjør deg selv enormt mye på den måten, man kan bli veldig redd for å velge feil eller for å mislykkes, og det åpner for mye skuffelse og angst og lite for aksept og forsoning. Mye av livet avgjøres av ting som er helt utenfor vår kontroll, og det er ganske mange omstendigheter du ikke kan velge deg ut av, sier hun.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Valgene som har definert Auberts liv begynte i første omgang ni måneder før 17. juli 1979. Hun vokste opp i en såkalt vanlig, statskristelig familie: søndagsskole, tensingkor og salmer var barndommens ingredienser. Ingen predikanter, puritanisme eller frykt for dommedag. Hun elsket salmer og verserim, levde i bøkenes verden, drømte om å bli Ronja Røverdatter, var typisk «god på stil», kunne være fryktelig veslevoksen og skulle selvfølgelig bli forfatter.
– Jeg tror ikke jeg drømte om å bli en folk så på, men jeg hadde lyst til å skrive fra veldig tidlig alder, siden før jeg kan huske det. Jeg var enebarn og en veldig tilbakelent, lesende, usportslig unge, som ble så forelska i ord, fortellinger, det å dikte.
Bokhylla sto i sentrum i familien, slik den hadde gjort i generasjoner.
– Mamma var så engstelig for at jeg skulle se filmer som var skumle eller «for voksne» for meg som barn, der var hun kjempestreng. Jeg så ikke «Twin Peaks» for eksempel, det falt meg ikke inn å spørre engang. Men i bokhylla var det helt frislipp! Mamma er en veldig «boklig» dame, familien min har vært lærere i alle slektsledd, og det var veldig viktig å lese. Jeg leste alt mulig, altfor tidlig! Jeg slukte blant annet mammas «Kvinne, kjenn din kropp», den 70-tallsutgaven med mye nakne damer og hår under armene – hvor det kunne stå: «går partneren din til sengs med deg eller fitta di?» De var veldig kontante på 70-tallet! Aubert ler.
– Jeg husker også veldig godt da jeg oppdaget Hulebjørnenes klan. Da var jeg vel 12 år. Mamma synes det var veldig flott at jeg leste historiske romaner, Aubert fortsetter å le.
– Jeg slukte det jo fordi det var rein husmorporno.
Auberts skuldre rister da hun snakker om barndommens absurditeter. Hun er god på å humre, rynke på nesen, bruke hele ansiktet; det er masse humør i dama fra Torshov. For det er asfaltjungelen i øst som nå regnes som hjem, og noe ligger tilbakelagt i barndomsriket på Østlandet. Barnetroen hun en dag ikke klarte å ta med seg videre i voksenlivet, og en nedarvet sorg om lillesøsteren som døde før livet knapt hadde begynt, er noe av det som ligger der.
– Jeg tror en så tidlig erfaring av sorg i en familie er veldig formativt. Jeg ble veldig tidlig klar over at sorgen er et innslag i livet, og at døden kan skje.
I møte med slik sorg og fravær var religionen en stødig grunn i livet. Aubert forsøkte å gjøre barnetroen til voksentro, og det fungerte i mange år. Men etter hvert var den ikke like enkel å lene seg på.
– Jeg var ikke innvevd i noe kristent miljø som barn, vi var veldig liberale hjemme. Der var det veldig greit med homoekteskap og alle skjønte det var viktig med en abortlov. Så det handlet aldri om å bryte med noe miljø. Det var en grunnfølelse i livet som ble annerledes. Jeg mistet forankring, selv om jeg fortsatt føler meg kulturelt hjemme i kirka. Selve opplevelsen av det å tro, det å kjenne i dypet av seg selv at dette er noe jeg tror på, den klarte jeg ikke mobilisere lenger. Plutselig var den ikke der som en sikkerhet lenger.
– Hva var det som utløste det?
– Jeg ble voksen, rett og slett. Troen var noe jeg hadde båret med meg som en selvfølgelighet. Som voksen hadde jeg aldri tilegnet meg den på nytt.
– Var det en eksistensiell krise?
– Ja, det er var det. Jeg mistet følelsen av grunnfjell. Troen hadde alltid bare vært der. Det handlet om å miste en måte å se verden på, som alltid har vært den måten du så verden på. Plutselig ble alt helt annerledes, synet på døden, livet og hva som skjer etterpå. Det veldig store størrelser. Men jeg har landet på at det faktisk an å være et sted midt imellom. Jeg blir litt trassig der, jeg vil claime det rommet i midten!
Fra et agnostisk ståsted forteller Aubert at hun ofte blir sint når hun havner i diskusjoner med beinharde ateister.
– Jeg synes ofte man blir møtt med den holdningen om at man ikke kan forene en religiøs tro med et intellekt, å tro betyr at du må være litt dum, litt naiv, veldig godtroende. Da kan du ikke tenke. Den er jeg sterkt uenig i! Jeg er ikke smartere eller mer oppegående nå enn da. Hodet er akkurat det samme, sier hun og smiler.
Grunnfjellet i det voksne liv ble derfor noe langt mer håndgripelig.
– Det handler om å høre til som et menneske blant andre mennesker. Kjenne at man har en plass. Men det krever litt leting. Ragnar Hovland har sagt noe klokt: «I lengda kan ein ikkje leva som om kvar dag var den siste». Det er noe med at du ikke kan være i det voldsomt eksistensielle rommet i lengden, du må ned til hverdagen igjen før eller senere. Det er det fine med livet og, at hverdagen og livsfølelsen tar overhånd, uansett.
Hun tror erfaringene med brudd har blitt med inn i skrivingen. For et gjennomgående tema i Auberts litteratur er nettopp det temaet. Relasjoner, mellom søsken, venninner, foreldre og barn eller kjærester, som brister, forsvinner eller ikke fungerer.
– Når en opplever brudd er man på et sted i livet hvor man kommer litt ut av det. Det er vel ofte en situasjon der man taper maska, og hvor man kommer til kort med de gode intensjonene sine. Fram til det har man kanskje hatt en oppfatning at man er en «fair», ålreit, en raus person, en god og støttende venn, en bra slektning. Og blir det slutt med kjæresten din skal du i hvert fall være en sånn eks som er veldig ordentlig, som klarer å avvikle dette på en skikkelig måte! Vi har som regel noen slike bilder av oss selv. Men så stilles du kanskje ovenfor en situasjon der du er i ferd med å miste noe som betyr mye for deg, og det presser deg opp i et hjørne. Og da kommer det ut så mye drit! De mest ålreite folk er jo i stand til å oppføre seg helt tussete, hvis de blir brakt ut av fatning. Alt det folk gjør! Hva det vekker i folk å bli forlatt eller forlate. Det er så mye som kommer fram i slike situasjoner som vi ellers aldri viser: hensynsløshet, stakkarslighet, smålighet, sjalusi. Det spennet vi har i oss er noe som interesserer meg å skrive om, og jeg tenker det er klokt å bli kjent med disse sidene av seg selv.
– Det handler om tap av kontroll slik jeg ser det, og alt vi gjør i desperasjon for å stabilisere en eventuell maktubalanse. Det kan du bli selvrettferdig av, eller veldig ynkelig. Hva du får deg til å si når noen velger deg bort for eksempel! Å be noen som ikke vil ha deg likevel om å bli, «ikke gå», jeg har aldri vært mindre enn de gangene jeg har sagt det til noen.
– Ja! Tap av kontroll, det er nok nettopp det. Det er interessant å skrive om hvordan vi handler og føler når kontrollen tas fra oss. Når grunnen skjelver, hvem blir vi da?
– Det er jo fryktelig skammelig å lese om, du går langt for å fremkalle den skammen hos karakterene dine virker det som. Skam er i seg selv blitt et slags trendord, vi vil den til livs hele tida. Vil du det?
– Snarere det motsatte! Mye skam er jo ganske på sin plass, det finnes absolutt ting du bør skamme deg over, som å oppføre seg dårlig mot andre. Jeg er ikke noen forkjemper for at vi skal løsrive oss helt fra skammen. Hvis du gjør det kan du faktisk ikke samhandle med andre mennesker, inngå i relasjoner eller være i verden. Det regulerer oss jo. Men det finnes også en skam som er dypere og vondere å ta i, den som handler om å ikke passe inn, å ikke føle seg nok elsket. Jeg prøver å finne den dypeste skammen hos karakterene jeg skriver om. Det er sånn jeg synes jeg blir ordentlig kjent med dem.
Fem favoritter
Musikk: Hører meg akkurat nå gjennom alle Beatles' album på nytt
Film: Gösta, Lukas Moodyssons nye HBO-serie, om en mann som er for snill for denne verden og de uutholdelige menneskene rundt ham
Bok: «Store forventninger» av Charles Dickens. Jeg har knapt nok lest Dickens før, og det er kjempegøy
Mat: Jordbær. Til alle måltider. Jeg prøver å tyne den korte jordbærsesongen til det ytterste
Sted: Hytta på Sørlandet, med kjæresten min
Marie Aubert
* Født 17. juli 1979
* Utdannet innenfor litteraturvitenskap og journalistikk.
* Tidligere jobbet i Dagsavisens kulturavdeling.
* Debuterte i 2016 med novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem» på Forlaget Oktober, etter at hun vant en novellekonkurranse på Blå i regi av Vinduet.
* Jobber til vanlig som informasjonsrådgiver hos Kagge Forlag.
* Romandebuten «Voksne mennesker» ble solgt til Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland før utgivelsen.