Portrett

Hun har framtiden din i sine hender

Anja Bakken Riise vil ha barn. Men ikke uten å ha tenkt seg nøye om, for det er ingen lystig framtid som venter dem. Og oss.

Så merkelig det enn kan virke: Det er all mulig grunn til å bli litt oppmuntret av replikkvekslingen som følger:

– Står det så ille til at du ikke ønsker barn?

– Nei. Jeg tenkte en stund, da jeg var yngre, at jeg ikke skulle ha barn selv. At det er unødvendig, det er så mange barn som trenger foreldre. Men jeg har kommet dit at jeg tenker at jeg har lyst på barn. Og da tenker jeg at det er et stort offer å ikke skulle få barn. Et litt for stort offer.

Det er Anja Bakken Riise som svarer, leder i Framtiden i våre hender, og som sådan en budbringer av alle dårlige nyheter. Det er ikke hennes skyld at det knapt kommer positive ord ut av hennes munn. Selv er hun ganske sjarmerende. Ler mye, kaster litt på hodet og smiler så øynene blir små, når hun ikke veiver med armene og snakker. Ikke så fort, men tydelig, med en rød tråd og et klart budskap.

Problemet er at budskapet er trist. Det står ikke bra til med kloden vår, og det er ikke så veldig mye lenger vi holder framtiden i våre egne hender. En liten advarsel til leseren: Denne teksten blir ikke mer oppløftende enn den tross alt ganske lyse starten. Vi kan like gjerne hoppe rett i det:

– Men finnes en framtid å sette barn inn i?

– Det er et fryktelig … Jeg er oppriktig redd for den framtiden våre barn skal få. Jeg har en nevø på tre og en annen på vei, og jeg kjenner alvoret tynge meg når du spør. Men jeg må tro på at vi kan gjøre noe med framtida.

Og, lover hun: Bakken Riise vil gjøre alt hun kan for å få skuta på rett kjøl.

LES OGSÅ: – Det er blitt begått mye fryktelig i religionens navn

###

Anja Bakken Riise. Foto: Mimsy Møller

Det er derfor Anja Bakken Riise er festbrems når Senter for hav og Arktis inviterer til lansering av en ny rapport på Litteraturhuset i Oslo en mandag midt i juni. I et panel av statsråder, tidligere statsråder, representanter for et nasjonalt oljeselskap som har byttet navn og nå driver med «energi», ikke olje og gass, og en oljeanalytiker som har blitt finansanalytiker som en del av et personlig grønt skifte, er det Bakken Riise som sier det ingen vil høre.

«Det er ikke bærekraftig å sende oppdrettsfisk med fly til markeder langt unna». Ord som «føre var» der de andre snakker om blågrønn vekst, og om næringspotensialet i havet. Det er bare Bakken Riise som nevner «slavelignende forhold» for de brasilianske soyabøndene som sørger for at laksen vår har mat.

Hun ler, veiver med armene i en hjullignende bevegelse mens hun snakker, ser dels på publikum og dels på den hun henvender seg til, og virker tilpass i panelet. Hun sjarmerer. Mens hun minner oss om FNs klimapanel mener sjansen for at vi lykkes med 1,5-gradersmålet, altså at jorda bare skal bli 1,5 grader varmere de neste årene, er like stor, eller liten, som at jorda blir seks grader varmere.

Anja Bakken Riise er 32 år gammel. Hun har vært leder i Framtiden i våre hender i snart to år, i en av våre mest systemkritiske organisasjoner. Det var ikke så åpenbart at hun skulle ende i en slik rolle, for Anja Bakken Riise er et systemtro menneske som tror har respekt for hierarkier. Det har hun lært av ulike personlighetstester.

Hun er nordlending, fra Tromsø, og har beholdt dialekten selv om hun ikke har bodd hjemme på mange år. Men hun snakker ikke i banneord og store fakter. Man kunne nesten påstå at hun snakker som et politisk seminar.

– Synes du?

– Nei, det var kanskje i overkant. Men man hører at du er vant til å snakke politikk.

LES OGSÅ: – Det er fortsatt negative holdninger hos en andel av befolkningen

– Jo da. Vi har diskutert politikk hjemme fra jeg var liten.

Mamma er farmasøyt, SV-er og kristensosialist, pappa er prest. «Et liberalt, kristent hjem», kaller Bakken Riise barndomshjemmet. Sosial samvittighet, omsorg for de svakeste, opptatt av verden. Hun husker EU-kampen, som gikk inn i sluttfasen da hun var sju år gammel. Mamma dro dattera ut i fakkeltog mot EU, mens pappa, som var EU-tilhenger, kom hjem fra Wien med «EU-merch», pins og T-skjorter og propaganda-materiale.

Bakken Riise valgte mammas side den gangen. Nå synes hun spørsmålet er vanskeligere. EU er «langt mer progressivt» enn Norge i klimapolitikken, men avstanden til folket er stort, og vekstparadigmet står sterkt. Så mange hensyn.

Det er mange hensyn å ta når man leder Framtiden i våre hender. Organisasjonens mål er global rettferdighet, økologisk balanse og en løsning på verdens fattigdomsproblemer. Intet mindre!

Men å få henne til å velge mellom de tre? Hva som er viktigst?

– Jeg er opptatt av helheten. Vi klarer ikke det ene uten det andre. Bærekraft uten at vi løser klimakrisa er ikke mulig. Og det lar seg ikke gjøre å løse klimakrisen uten at vi ordner opp i de sosiale utfordringene heller, sier Bakken Riise.

Dette helhetlige synet fikk henne til å velge utviklingsstudier da hun skulle begynne å studere. Det var ikke en del av en stor plan som skulle lede henne dit hun er i dag, hun er dårlig på slike store livsplaner, sier hun. Men studiet ga henne den helheten hun var ute etter.

Studiet tok Bakken Riise til Sør-Afrika, og til Mexico. Og hun innså at det er så lite hun vet.

– Jo mer du lærer om verden, desto mer lærer du at du ikke vet. Men jeg er opptatt av å prøve å se sammenhenger, og mener kritisk og helhetlig tenkning mangler i veldig mange sammenhenger. Se på matproduksjon. Norsk produksjon av rødt kjøtt har mindre utslipp enn latinamerikansk, sier vi, og da er alt helt greit. Fisken vår har mindre utslipp enn annen mat, så da er alt fint. Sånn er det hele veien. Men hvor er helheten? Hvordan skape mest mulig mat til hele verden? Er det en god idé å produsere soya på gigantiske arealer og fordrive bønder fra jorda si i Brasil, så vi får masse protein og fiskefôr i rike Norge?

Ikke uventet:

– Nei, det er det ikke, svarer hun selv.

Og det er faktisk slik hun snakker. Som et slags enkvinnesseminar.

En kvinne som holder framtiden i sine hender, sykler til møter. Også når det er statsråder og andre dress- og kjoledresskledde hun skal møte.

En halvtime før hun skal prøve å ødelegge stemningen i panelet med statsråder og oljefolket som har byttet ham til energi-folk, kommer hun ut døra til kontoret til Framtiden i våre hender, nokså midt i Oslo.

Ania Bakken Riise låser opp den solide låsen på den solide herresykkelen sin, og tråkker i vei under tunnelen som går under regjeringskvartalet. Hun sykler saklig og fornuftig nok, selv om hun kanskje bytter fra bilist til gående oftere enn det lovverket åpner for. Hun bruker ikke hjelm, men stanser på nesten alle de røde lysene i Pilestredet og opp forbi Slottsparken.

Hun har en blå- og hvitstripet sommerkjole på.

– Jeg skulle av og til ønske at jeg hadde en sånn bysykkel, med lav stang. Jeg sykler ofte i kjoler, sier hun.

Svarte, lave sko over bare bein. En tatovering stikker opp av den høyre skoa, snor seg rundt ankelen og nedre legg.

En note, viser det seg når fotografen ber henne ta av seg skoene for bildene etter endt seminar på Litteraturhuset. Bakken Riise, som omtales, av seg selv og andre, som føyelig, lystrer. Men hun setter ned den bare foten da fotografen vil ha henne helt inn i et buskas, og mumler noe om at det finnes en egen nettside dedikert grønne bilder av grønne folk.

Noten er et ungdomsminne. Egentlig hadde hun tenkt å tatovere melodien til en sang av bandet The Libertines, som hun var fascinert som nittenåring. Heldigvis, sier hun nå, valgte hun bare en nøytral notefrasering.

Mamma, kristensosialisten, spurte en gang om hun angret på tatoveringen. Nei, svarte dattera. Den er et tidsbilde.

Det er trolig flere enn journalisten som lurer på noen typiske spørsmål om lederen av Framtiden i våre hender.

Spiser hun kjøtt? Nei. Ikke siden 2010. Men kjæresten, psykologen, vil lage langtidskokte rødvinsgryter med kjøtt, og kan bli frustrert av valget.

– Jeg skjønner at noen velger å spise kjøtt. Det handler ikke for meg om at noen dyr må dø for at vi kan spise kjøtt. Det handler om den enorme mengden vi spiser, og formen på landbruket. Og om klima og miljø. Da ble det naturlig å slutte. Det var en politisk avgjørelse.

– Men du smeller ikke på en burger i fylla?

– Nei. Men det er slik jeg er, også med godteri og røyking. Jeg må ha full stopp.

– Så du har røyka?

– Jada, det har skjedd.

Flyr hun? Ja, men minst mulig.

Har hun bil? Nei. Hun sykler, det burde vi jo vite på dette tidspunktet i teksten.

Er hun en moralist? Tja. Døm selv:

– Folk skal få leve som de har lyst til å leve livene sine. Vi skal være forsiktige med å fortelle folk hvordan de skal leve. Men i møtet med klimatrusselen er det ikke bærekraftig å ta flere flyturer til utlandet i året, for eksempel. Planetens tåleevne er den ufravikelige sannheten som vi må forholde oss til. Politikerne må legge til rette for at vi kan gjøre gode valg, og sørge for å finne måter der de rikeste ikke kan kjøpe seg ut mens de som har minst må endre seg.

Og:

– Flyskam: Ja eller nei?

– Ja! I form av … Det er en veileder, slik jeg opplever det. Folk skal ikke skamme seg, men flyskam fungerer som en moderator. Trenger jeg egentlig denne reisen? Om svaret er nei, men du likevel vil dra: Kan reisen planlegges på annen måte? Om det er en jobbreise: Kan jobben løses via en videokonferanse i stedet? Flyskamdebatten har skapt så mye bra! Se på Sverige. Der har flytrafikken ut av landet minket siden flyskam ble et begrep. Og her hos oss gikk salget av interrailbilletter opp med 15 prosent forrige måned sammenlignet med i fjor.

Legg så til at samtalen har forflyttet seg til en vegansk restaurant i Oslo, at sykkelen er parkert utenfor, og at Bakken Riise sykler hele året, også om vinteren, og anbefaler flere og leve på den måten, og det burde være nok til å tenne noen gnister i enkelte miljøer. For som Bakken Riise sier:

– Når man begynner å snakke om sitt valg om å ikke spise kjøtt, er det alltid mange som opplever det som et angrep på deres livsførsel. Det er alltid noen som opplever at jeg hever meg over dem når jeg sier på en middag at jeg ikke spiser kjøtt. Det er det samme med forbruk og atferd, når vi snakker om det.

Hun tar en liten pause mens hun tygger på den veganske enchiladaen fylt med naturris. Og dette kan være et godt tidspunkt å roe gemyttene blant de sinteste leserne: Det er minst like mye journalistens skyld at vi sitter her vi sitter. Han sluttet å spise kjøtt lenge før Bakken Riise gjorde det. Også hans sykkel står parkert utenfor, han lot elbilen stå i dag. Vi sitter her som en politisk korrekt, moralistisk kraftduo!

Men Bakken Riise ønsker ikke å være moralist. Det er ikke folks feil at vi er der vi er, selv om vi alle har et ansvar, og alle kan bidra til å redde jorda.

– Jeg er ikke opptatt av at alle skal være perfekte lavutslipp-utgaver av seg selv. Alle klarer å spise litt mindre kjøtt, bruke litt mindre bil og fly. Hvis du i tillegg blir medlem i en miljøorganisasjon og stemmer på et klimaparti, så bidrar du litt for egen del, og så er du en del av det store skiftet vi trenger. Men det er ikke slik at noen kan bære hele klimaet på egne skuldre.

Framtiden i våre hender ble stiftet av Erik Dammann, en mann som gjerne rodde helt til København på ferie, og som valgte å leve så nøysomt, sin direktørsønnbakgrunn til tross, at han og kona og de åtte barnene rett og slett levde i fattigdom. Damman kan egentlig best beskrives som en slags «larger than life»-karakter. Det var hans bok «Framtiden i våre hender» fra 1972 som sparket i gang bevegelsen med samme navn, og det var Damman som sto bak organisasjonens vekst.

Hans etterfølger som leder, Steinar Lem, vant den viktigste skjønnlitterære debutantprisen i Norge før han gikk inn i organisasjonslivet. Damman lever fortsatt, og rodde fra Nesøya utenfor Oslo til Sandefjord senest i fjor, i en alder av 87. Lem døde for ti år siden.

Bakken Riise er den fjerde lederen i organisasjonen. Hennes forgjenger, Arild Hermstad, gikk til Miljøpartiet De grønne for to år siden, og er nå vikarierende byråd for Lan Marie Berg i Oslo. Bakken Riise gikk motsatt vei. Hun var byrådssekretær for Lan før hun fikk jobben med å holde framtiden i hendene.

– Du minner kanskje mer om Hermstad enn om de to andre?

– Du må spørre noen andre enn meg om det. Jeg vil ikke akkurat påstå at jeg er «larger than life», for å si det sånn.

Latter.

– Men Erik Dammann, altså. Jeg har en forkjærlighet for eldre menn … Nei, det kom feil ut, jeg tar det tilbake.

Mer latter.

– Men Damman er fantastisk inspirerende.

Anja Bakken Riise snakker om Dammans selvbiografi «Kontraster». Der beskriver han roturene sine på og ut av Oslofjorden, og om en gang han og kona rodde til Sandefjord. Om hvor godt det var å ta inn på hotell etter slitet, etter å ha brukt kroppen, for så å drikke rødvin. Om hvordan alt føles bedre når man har dette slitet bak seg.

– Jeg vil ikke oppfordre alle til å leve asketisk, men for min egen del gjør det godt med et liv fylt av kontraster. Det overdådige blir bedre etter litt askese.

LES OGSÅ: Mener bommer er en fulltreffer

Hun snakker om barndommens sommerferier, da familien dro annethvert år på ferie til Oslo eller Sørlandet, og annethvert år ut i verden, med tog eller fly. Spania, Frankrike. Om hvordan denne kombinasjonen gjorde feriene veldig fine. «Nå er det hytteferie, neste år skal vi dit».

– Den reisevirksomheten mange bedriver nå, gjør oss numne for opplevelsene. Vi tar ikke innover oss byene vi besøker, fordi vi gjør det så mye. Det høres kjedelig ut for meg, jeg vil heller spare på øyeblikkene, sier hun.

Det var denne moralismen, da. Den forutinntattheten som trolig deles av journalisten og leseren. Framtiden i våre hender lukter av fotformsko, gammel svette og dårlig veganmat.

Det er journalistens ord, ikke Bakken Riises. Men hun er litt inne på det samme, i mer diplomatiske vendinger. At det var litt sånn.

– Framtiden i våre hender var i for mange år svært opptatt av å …, av å snakke om utfordringene vi har foran oss, og om livsstilsvalg, og for lite opptatt av å snakke om løsninger og å kjempe for konkrete endringer. Der har vi flyttet oss de siste fem til ti årene.

Hun ramser opp store seire: Oljefondet trakk seg ut av kullindustrien, et valg som fikk gjenklang verden over. Det er i dag to lovendringer på gang som begge er initiert av Bakken Riise og hennes litt over 30.000 medlemmer. At Framtiden i våre hender flytter millioner, av og til milliarder, i oljefondet og statsbudsjettet, fordi organisasjonen er blitt flinkere til å jobbe fram løsningsforslag.

Men hun sier også, litt prøvende:

– Det har vært så mye snakk om klima så lenge, og så skjer det så lite. Ok, det har skjedd en del i næringslivet. Men det er fjernt, langt unna livene vi lever. Vi må finne områder som angår og merkes av folk, tror jeg.

For det handler også om oss, og om forbruket vårt. Ditt. 60–80 prosent av utslippene og miljøbelastningen nasjonalt er knyttet til husholdningers privatforbruk. Anja Bakken Riise har snakket seg varm igjen. Hun viser til da røykeloven, en i utgangspunktet massivt upopulær lov, i alle fall i høylytte segment av befolkningen, skulle innføres. Da rullet myndighetene ut massive kampanjer for å fortelle hvor riktig og viktig dette var.

– Men hvor er disse kampanjene nå? Hvor er informasjonen som sier: Jo, vi må endre måten vi lever på. Men tenk på hva vi får tilbake: Mindre bilkø. Lavere luftforurensing i byene våre. Bedre byer for alle. Jeg savner at politikerne tør fortelle hvorfor det er nødvendig med endringer, men også hvor vi skal, og hva vi alle skal bidra med i dugnaden vi har foran oss. Vi klarer jo ikke dette uten at alle er med.

Anja Bakken Riise er prestedatter, men hun tror ikke lenger. Det skjedde i overgangen til voksenlivet, sier hun, som en naturlig prosess. Hun skjønte at dette ikke helt var hennes tro lenger. Men verdiene hun har fått med seg fra barndomshjemmet, og fra troen, ligger nok til grunn for engasjementet.

Hun har ikke spurt pappa, presten, hva han synes, men Anja Bakken Riise har hatt en prat med mamma om at hun ikke tror lenger. For mamma hadde kristendommen vært en støtte i livet, en trygghet. Det viktigste, sa mamma, var at Anja og søsknene hadde det samme i sitt liv. Om denne tryggheten kom med eller uten religion, var mindre viktig.

Anja Bakken Riise er trygg, selv uten Gud. Hun har alltid vært flink på skolen, ting har kommet lett. «Flinkis», sier hun selv, og bare i varierende grad som resultat av hardt arbeid. Ting har kommet ganske lett, både skoleresultater og tillitsverv. Elevrådet, Operasjon dagsverk, fagforeningsrepresentant da hun jobbet i klesbutikk.

Det har ikke handlet om oppdrift og drømmen om verv, sier hun selv. Det har blitt sånn, hun har fått og tatt ansvar, og nå leder hun, den fra naturens side systemtro kvinnen, en systemkritisk organisasjon. Hun har måttet jobbe med å skille sak fra person, så hun ikke lenger får så mye sympati med en motdebattant som menneske at hun ikke helt får til å sette ham på plass, for han vil jo sikkert godt, han også, han har bare feil jobb.

– Jeg har lært meg å ta plass. Å sette grenser og stille krav. Og som leder av en systemkritisk organisasjon har jeg lært å stille krav på vegne av medlemmene.

Først, som barn, trodde hun at hun skulle bli oljearbeider. Hun hadde en onkel som jobbet i olja, og ble veldig fascinert av historiene i de fine heftene hun fikk av ham. Stein på stein som ble komprimert, flere millioner år, og så ble det olje av det.

Så ville hun bli flygeleder.

– Gratis utdannelse og en halv million i året! Det virket helt fantastisk.

Deretter var det bondedrømmen.

Anja Bakken Riise tenker seg litt om, og ler.

– Olje, fly og kjøtt, jo. Det ble ikke helt slik.

Men bondedrømmen lever fortsatt, sier hun. Litt. Hun vet ikke hvor hun skal være om ti år.

Hun vet ikke hvor verden vil være, heller. Hun kjemper på, fordi hun må. Det handler faktisk om å redde vår jord, verken mer eller mindre, sier hun. Og nå, akkurat nå, denne våren, har hun mange med seg. En grønn vind virvler opp støv over hele Europa, og ungdommen er i skolestreik fra klima. De er viktigst. Og de står i fare for å bli skuffet.

– Jeg er spent på om det vanvittige trykket fra skolestreikende ungdom blir til noe. Foreløpig er det lite annet enn klapp på skuldra å få fra de voksne politikerne. Min største frykt i tida framover er at ungdommen som har investert så mye i dette, for første gang, om det ikke blir fulgt opp … Jeg er redd for at vi kan få en desillusjonert generasjon.

– Men du: Klarer vi dette? Vil barna dine, nevøene dine, ha en verden å vokse opp i?

– FNs klimapanel sier det er mulig, begynner Anja Bakken Riise.

Uten å overbevise helt. Hun snakker om alt som må ligge til grunn for å nå 1,5-gradersmålet: Skogplanting som vil gå bekostning av areal til mat, og karbonfangst, en dyr teknologi som vi enda ikke har testet ut i så stor skala.

– Det er … ekstremt krevende. Men jeg må være optimistisk. Jeg er en person som trenger håp. Jeg må ha noe å tro på.

Gud er kanskje død, men jorda, skaperverket, puster ennå. Så vidt.

– Vi diskuterer dette i miljøbevegelsen. Skal vi gi folk håp når alt går til helvete, og vi trenger at folk erkjenner alvoret? Vi kommer ikke til å klare dette om ikke alle er med. Det er en vanskelig spagat. På den ene siden må vi være tydelige på hvor krevende dette er …

Dette er et problem som ikke løses av vegansk mat og sykling. Flyskam er et fint ord, men heller ikke mer. Det hun kaller «massive seire», som å få oljefondet ut av kull, blir en liten dråpe.

– Men jeg trenger håp, hvis ikke kan jeg gi opp. Jeg må bare tro på at dette kan vi få til. Jeg jobber hver dag for at vi skal klare det.

Anja Bakken Riise står på fortauet utenfor en vegansk restaurant i Oslo og låser opp sykkelen sin. Journalisten prøver å få henne til å gi en slags velsignelse til at han kan reise over Atlanterhavet en gang i året eller så også i tida som kommer, siden han har halve sin familie på den andre siden av havet.

Hun svarer ting som «jeg tenker at alle må fly litt mindre», «alle må finne ut hva som passer i deres liv», «jeg skjønner ditt dilemma».

Men velsignelsen uteblir. Selv har Bakken Riise nylig fortalt alle som vil høre på Facebook om hvordan hun reiste med tog fra Oslo til Fauske, så noen timer med buss enda lenger nord, for en kortere ferietur.

En halvveis snurt journalist tar hevn, og spør:

– Når fløy du sist, da?

– Jeg endte med å fly hjem fra den turen. Vi hadde tenkt å ta toget tilbake, men det ble for vanskelig.

– Da gjemte du deg på flyplassen, og gikk med mørke solbriller?

– Haha. Nei. Dette er et politisk ansvar. Det er latterlig at det er billigere å fly enn å ta tog, og lettere. Det er politikerne som skal skamme seg, ikke folk.

– Skal du fly igjen?

– Jeg skal en tur til Tromsø i august. Da må jeg nok også fly.

Barnslig nok: Det føles litt bedre å forlate henne der, på fortauet, etter denne siste, lille praten.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Noen dager senere har Anja Bakken Riise dratt en tysk journalist helt ut til Gartneriet på kongsgården på Bygdøy. Journalisten håpet at hun skulle drive med gartnerarbeid, og har søkt tillatelse om å filme henne mens hun jobber med kongens planter. Litt skuffet må han konstatere at Anja Bakken Riise stiller i hvit bluse og mørke bukser og ser ut som noe fra næringslivet mer enn organisasjonslivet, selv om de svarte skoene fortsatt avslører en tatovering som slynger seg rundt ankelen.

Det er blå himmel over Oslo, men skyene truer. Den tyske journalisten tar på seg vesten, fester kameraet på magen og utstyrer Bakken Riise med en mikrofonmygg. Hun skal snakke om oljefondet, som har gått ut av kull og litt ut av olje.

Anja Bakken Riise snakker en tydelig, god engelsk. Det er «divest», «upstream» og «ripple effect» om at Oljefondet er på riktig vei, men fortsatt gjør for lite.

Fuglene kvitrer, og sola seirer fortsatt mot skyene. Det er sommer i Norge, langt nord på planeten vår, og livet er ganske godt å leve for mennesker og dyr.

Den tyske journalisten vil vite om vi har tid til å følge den tidsplanen politikerne og oljefondsforvalterne snakker om, med gradvise omlegginger og forsiktige justeringer.

– No, svarer Anja Bakken Riise.

Fem favoritter

Musikk: Det kommer veldig an på humøret. I det siste har det gått mye i Blood Orange og Charlotte dos Santos.

Film: Jeg så «Sommer 1993» på TIFF i Tromsø i fjor, og klarte ikke å slutte å gråte etterpå.

Bok: Inger Christensens «Alfabet», Tove Ditlevsen «Ungdom, Barndom, Gift», og «Et brev til verden», av Anuna de Wever og Kyra Gantois.

Mat: Bacalao med masse olivenolje, løk, sorte oliven og potet.

Sted: Hytta.

---

Anja Bakken Riise (32)

  • Leder i Framtiden i våre hender siden 2017.
  • Født i Tromsø. Har to eldre søsken, en søster og en bror. Pappa er prest, mamma farmasøyt.
  • Kom til Framtiden i våre hender fra stillingen som byrådssekretær for miljø og samferdsel i Oslo, og var da medlem av MDG. Har siden meldt seg ut.
  • Satt i elevrådet på skolen, og jobbet med Operasjon dagsverk. Danset jazzballett og spilte revy.
  • Har også vært leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale hjelpefond (SAIH).
  • Studerte utviklingsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet).
  • Spiser ikke kjøtt, kjører ikke bil, flyr så lite som mulig.
  • Bor på Tøyen i Oslo med sin psykolog-samboer.

---

Mer fra Dagsavisen