Portrett

Ravn utfor stupet

Marion Ravn vurderte å forkaste hele ideen om å skrive låttekster på norsk. En tur til Vesterålen fikk henne til å snu kurs. Men hun vet enda ikke hvordan hun lander.

Bilde 1 av 2

Å bli eldre betyr kanskje krise for noen, men for Marion Ravn er bursdager fortsatt synonymt med kaker og fest. Derfor har hun oppholdt seg på ei flytende badstu i Oslofjorden hele helga. Og nå legger hun ut for Dagsavisen om alt som har passert ganen på høykant i løpet av bursdagen, som «red velvet cupcakes» og andre tomme karbohydratholdige varer.

Dette snakker hun om på det som ironisk nok ser ut til å være den sunneste, mest ansiktsløse salatbaren i det kalde triangelet mellom Theatercaféen, Klingenberg og Saga kino i Oslo.

Nå tror du kanskje Marion Ravn har en personlig tilknytning til dette upersonlige området? Nei, men hun hadde nettopp en tannlegetime i nærheten. Ikke fordi hun har spist for mye red velvet cupcakes, men hun har fått seg regulering. Og den virker ganske high-tech til forskjell fra diverse skrekk-kreasjoner man fikk injisert i munnen på 90-tallets barneskole, og som ser ut som de kom fra bronsealderen i forhold. Denne er nesten usynlig, og kan tas av når hun vil synge, bli tatt bilde av, eller spise, som nå. Og derfor ble møtestedet i dag på en sunn og steril salatbar. Men Ravn har prestert å putte noen raske karbohydrater i salaten likevel, i form av tortillachips. Å bli 35 handler tross alt om å forstå seg selv bedre, og vite hva man trenger, sier hun.

Hun tror ikke man er nødt til å gå gjennom vonde episoder for å lære å kjenne seg selv bedre. Men Ravn har vært gjennom vonde hendelser likevel. De har gjerne blitt servert som tabloid mat og i versaler: Brudd med makkeren og barndomsvennen Marit Larsen i M2M. Brudd med plateselskapet. Brudd med eksmannen, snowboardkjøreren Andreas Ygre Wiig. Og nå bryter hun også med et trygt mønster hun har fulgt siden hun skrev sin første låt som 13-åring – språket i teksten.

Det er med andre ord et nytt kapittel som skal skrives for artisten fra Lørenskog.

Fire år siden forrige soloalbum, «Scandal. Vol. 2» tråkkes en ny løype opp, men i hennes eget tempo og på hennes måte. Alle låtene på albumet «Mellom disse 4 vegger» som er ferdigstilt og kommer til høsten, er for eksempel spilt inn live. Men enda viktigere: Nå er det på norsk. For første gang i karrieren.

Det er klart hun har kjent på at det er folk overalt som vil ulike ting med musikken hennes, spesielt da hun skulle i gang med nytt album.

– Det er folk som drar deg i hver sin retning. Det er ting som plateselskapet vil, og så handler det om «hva som er greia nå», og «hva er populært på Spotify nå?». Man kjenner jo et press. Men jeg fant ganske fort ut at jeg ville kjøre mitt løp. Det tror jeg er vanskeligere å insistere på når du er i 20-åra.

Og det er derfor hun eier sitt eget plateselskap, Blackbird Music, som hun har drevet i seks år. Ravn liker best å jobbe sånn: Å være med i alle ledd av prosessen rundt et album. Nå kaller hun seg for «business-dame», og det ler hun litt av, selv om det jo faktisk er det hun er.

– Når du er liten og det å bli artist er drømmen din, da forstår du hverken alvoret i det, eller hvor fantastisk det er. Men jeg har fått mer perspektiv på det å drive en karriere med åra. Jeg setter mer pris på det faktum at «shit, jeg jobber med det jeg liker best i verden».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er nøyaktig 20 år siden hun fikk sin første platekontrakt med M2M og Atlantic Records og slo igjennom med debutsingelen «Don’t Say You Love Me» i 1999. Mye har skjedd mellom da og nå. Og selv om hun kan virke tilfreds og komfortabel akkurat i dag, har det virkelig ikke vært en enkel reise, bedyrer hun. Hun har opplevd litt av hvert.

Nå er det kanskje et særtilfelle at en forsker skulle finne på å skrive en 223 sider lang doktoravhandling om hvordan hun selv og Marit Larsen bygget sitt image ulikt. Den fikk også kritikk for å stemple Ravn som «grådig», og Marit Larsen som «dydig», og ble mye omtalt i en rekke medier da den kom i 2014. Men foruten doktorgrader, kan media vinkle litt mye på forhold og fortid, synes Ravn. Sånt snor hun seg smidig unna.

– Minuset med å bli artist når man er 16 år, er at det man sa som sto på trykk da, er det man blir spurt om nå. Jeg tror mange skal være glade for at de slipper sånt. Ofte blir det veldig mye fokus på tida med M2M som nå er 20 år siden. Eller satsinga i USA og det første soloalbumet, men det er jo femten år siden. Jeg synes det er fint å snakke om det som er nå. Det er fantastisk å kunne gi ut ny plate, og det føles bra å snakke om. Jeg er på et bra sted nå.

Men stedet vi er på akkurat nå, sunnhetsbaren med salat og sterile vegger, er vi ferdige med. Det lange brune håret har planta hendene godt nedi lommene på sin blårutete dress, og spankulerer skråsikkert i retning Youngstorget.

Skråsikker var hun også på at det var artist hun skulle bli allerede som åtteåring. Da hadde hun begynt å spille piano. Gitaren begynte hun med da hun var tretten.

– Det har ikke vært noe punkt i livet der jeg har tenkt at «nei, nå skal jeg endelig satse på musikken». Jeg bare tok alle muligheter jeg fant til å stå på en scene og synge. Så starta vi med M2M da jeg var fjorten år. Det har på en måte bare ballet på seg, og ballen bare fortsatte å rulle.

Hun ler litt, trekker på skuldra, som om hun skulle hatt den mest normale jobb i verden.

Hvor denne musikkgleden og iveren etter å bli artist kom fra, aner hun ikke. Marion Ravn er ikke fra noen utprega musiker-familie. Tvert imot. Mamma er sosionom, pappa er lærer. Broren spilte fotball.

Oppveksten foregikk i det fortsatt noe udefinerbare tiåret vi kaller 90-tallet. Mens rariteter som Babylon Zoo, Rednex og Scatman John pryda skjermene på riksdekkende lineær-TV, i programmer som «Go’ elg», var Marion Ravn mest opphengt i Alanis Morissette. Hun var jo både tøff og kul. Dessuten spilte hun gitar og skrev låtene sine selv. Hun gjorde alt selv. Stolte på seg selv. Men det var også Unni Wilhelmsen. Og Lene Marlin.

Sistnevnte hadde sitt gjennombrudd året før Ravn og Marit Larsen hadde sitt med M2M. Da var Ravn og Larsen 15 og 16 år. Debutalbumet «Shades of Purple» kom ut i år 2000, og nådde toppen på albumlista i Norge og flere land i Asia. Samme år varmet duoen opp for det amerikanske guttebandet med det lange håret, Hanson, på turné i USA, Canada og Mexico. Fram til 2002 ga de ut to album og solgte totalt 12 millioner album og singler på verdensbasis.

– Vi var veldig tøffe på det at vi skulle være tro mot oss selv, fra start. Vi skulle kunne stå inne for det vi gjorde. Vi skrev egne sanger, og spilte instrumenter selv. Hele veien har jeg vært bevisst på valgene mine, på hva jeg vil stille opp på og ikke. Vi nektet å danse i musikkvideoene, selv om regissørene ville det, ville vi heller stå med gitarene våre og spille. Vi var veldig tydelige på det hele tida: Det skulle være ekte og genuint. Det synes jeg vi var flinke til. Om jeg skulle gitt et råd til andre fjortenåringer i dag, vil jeg si at du skal stole på deg selv. Lær deg et instrument. Tør å skrive egne sanger.

Men å tørre å skrive egne sanger på norsk, selv med 20 års erfaring fra bransjen, satt lenger inne enn hun trodde. Og det kom like overraskende på Marion Ravn selv da hun først skrev norsk. Hun ble faktisk litt skremt.

– Det var veldig skummelt å skrive på mitt eget språk. Jeg hadde aldri gjort det før. Men det bare skjedde. Det var tankene mine rett ned på papiret.

Men ingen ante noe som helst. Det ble Marions lille hemmelighet å skrive norsk i smug.

– Jeg prøvde egentlig legge litt lokk på det. Jeg fortalte det ikke til managementet, eller til noen av de jeg jobbet med.

I stedet fortsatte hun å ha skriveøkter på engelsk. I tre år holdt hun på sånn. Men en lengre biltur på vei hjem fra en spillejobb like før sommerferien i fjor skulle bli skjebnesvanger. Der spilte hun gjennom alle sine tretti engelske låtskisser.

– Jeg kjente at det her er ikke riktig. Jeg husker jeg tenkte «Nei. Det her er ikke det jeg vil.» Jeg var helt oppgitt da jeg kom hjem etter den kjøreturen. «Shit, hva gjør jeg nå?»

Da bestemte Marion Ravn seg for å ta helt fri.

Å ta helt fri gjør man i Bø i Vesterålen. Det er her pappa Ravn er fra, og fungerer som et slags hellig rekreasjonssted for Marion. Perfekt å reise til om man finner ut at tre års arbeid går rett i søpla. Eller til helvete.

– Jeg skulle bare være der. Sove. Gå tur i fjellet. Ikke tenke noe på musikk.

Det gikk ikke helt etter planen. Selv om Bø i Vesterålen trolig er blant de minste plassene i Norge, med minst mulig annet å finne på, og med et innbyggertall på under 3.000 mennesker.

For av alle tenkelige personer som kunne funnet på å befinne seg i Bø i Vesterålen den sommeren 2018, var nemlig Lars Monsen. Der var han med «Sommeråpent». Klart de ville ha Marion Ravn med i programmet sitt for å snakke litt om forholdet hennes til Bø. Ordføreren Sture Pedersen hadde selvfølgelig sladra. For Bø i Vesterålen er også et sånt sted der folk vet når du kommer på besøk. Spesielt om du heter Marion Ravn og du bare vil flykte fra verden og musikken og ditt eget hode for en stund.

«Sommeråpent» lurte også på om hun kunne spille Kari Bremnes-låta «E du nord». Det passa visst så fint til det Ravn kaller «Lars Monsen-fjellet» ruvende i bakgrunnen. Det gjorde det sikkert. Det tenkte også Marion Ravn.

«Det e ikkje alltid det går/ Sånn som du hadde tenkt/ Det e ikkje alltid du når/ Den ferga du kunne ha trengt/ Du ser når han lyse der ute/ På vei til et anna sted/ Og du som var fire minutter ifra/ En ny begynnelse.»

Det var mens hun satt og sang den teksten på norsk på «Sommeråpent», at hun tenkte det: «Shit, er det dette her som er riktig?» Å synge på norsk erindrer hun som noe «helt fantastisk».

Samme kveld gikk Marion Ravn rett hjem, og begynte hun å lete fram låtene hun hadde skrevet på norsk i all hemmelighet - og gjemt bort.

– Jeg bestemte meg for at nå tør jeg. Nå skal jeg hoppe ut i det. Samtidig har jeg ikke peiling på hva folk synes om dette. Jeg kjenner litt på at jeg kaster meg utfor et stup, også vet jeg ikke hvor eller hvordan jeg lander.

Prosessen med albumet var også nervepirrende. Mange netter satt hun oppe i kåken sin på Løkka og skrev. Hele høsten jobbet hun, før hun tok kontakt med tekstforfatteren Tom Roger Aadland. Hun spurte om han ville komme hjem til henne på en kaffe for å høre på de nye låtene.

– Da var jeg så utrolig nervøs. Jeg var så redd for at han skulle si «det her, det holder ikke, Marion. Du må fortsette å skrive på engelsk.» Men han likte det godt. Og det ga meg den bekreftelsen jeg trengte for å tørre å fortsette å skrive. Jeg følte jeg hadde noe å komme med.

– Er det viktig å få den bekreftelsen fra en annen person for at du skal ha tro nok på deg selv og ditt prosjekt?

– Det gjelder jo i mange situasjoner, at man må klare å stole på seg selv og det man selv vil gjøre. Men det var fint å spille det for første gang til Tom Roger.

Men selv med tommel opp fra Tom Roger, var Ravn ikke noe mindre nervøs den dagen da førstesingelen «Tyv» kom ut i mai.

– Jeg var et nervevrak. Livredd for å få en dårlig anmeldelse. Men så sto det heller «hvorfor har hun ikke skrevet på norsk før?», smiler hun.

En ting er at morsmålet gjør det mye mer nært, men denne gang handlet det også om tekster som ingen i utgangspunktet skulle få høre. Det er nesten for intimt, synes hun. Derav tittelen «Mellom disse 4 vegger». Og derfor ønsker hun ikke å gå så mye i detalj på hva låtene handler om. Det får folk gjøre opp sin mening om selv. Det er kanskje like greit.

– Angrer du noen ganger på at du bretter ut ditt følelsesliv for offentligheten med musikken?

– Jeg kjenner på det at jeg kan bli sliten når jeg fremfører ei låt, at det kan ta deg litt tilbake til da du skrev den.

Spesielt angrer hun hvis en sårbar tekst blir en populær sang hun ender opp med å fremføre igjen og igjen. Det river opp sårskorpa for hver konsert.

Det skulle hun kanskje ha tenkt på før hun skrev «Here I Am» da hun hadde kjærlighetssorg i 2003. Den endte med å bli tittellåta på albumet hun debuterte med som soloartist i 2005. Og den opptrer hun fortsatt med på konserter i dag.

– Men jeg har lært at som låtskriver så kan du ikke legge bånd på deg. Du må gjøre det som inspirerer deg, sier hun.

Andre ting som inspirerer, er å spille i musikaler, forteller hun mens vi beveger mot det brusteinsbelagte Youngstorget. Her står vi og skuler mot åpningen til Folketeateret. Det var her Ravn fikk æren av å spille drømmerollen sin, Éponine, i publikumssuksessen «Les Misérables» som måtte sette opp ekstraforestillinger i fjor.

Men neste år skifter hun navn til Svetlana, og blir kona til den russiske sjakkspilleren Anatolij, spilt av André Søfteland. Da står den musikalske kjærlighets-thrilleren fra den kalde krigen, «Chess», for tur. I likhet med sin forrige rolle, spiller hun også denne gang en forsmådd kvinne som blir tredje hjulet på vogna. Svetlana blir nemlig sveket når Anatolij forelsker seg i Florence, spilt av Karoline Krüger.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg får disse rollene, ler hun.

Men det vet kanskje produsent Karianne Jæger som brått har kommet ruslende bort til oss med en hund av uidentifiserbar rase. Dette er like tilfeldig som at Lars Monsen og «Sommeråpent» skulle befinne seg i Bø i Vesterålen samtidig med Marion Ravn.

– Hun er en av Norges desidert beste kvinnelige utøvere, så da vi bestemte oss for å sette opp «Chess», ringte vi henne. Det frista til gjentakelse, fastslår Jæger tvert.

Men selv med skrytekampanjer fra produsenten, er Ravn tidvis nervøs før hun skal på scenen. Det tror hun er et bra tegn.

– Det viser at jeg fortsatt bryr meg om det jeg gjør, og det gir en nerve i det jeg gjør. Jeg tar det ikke for gitt.

Rett før siste forestilling med «Les Misérables» var hun så nervøs at hun gråt og var helt ifra seg. Hun var syk. Frykten for å ikke nå alle tonene var faktisk berettiget.

– Det er jo noe med det at når folk har kjøpt en billett til en musikal, og så har du den ene store låta som du skal fremføre, og som mange har kommet for å høre, da føler du et press på at du må levere. Du vil at folk skal være fornøyde når de går derfra.

Trolig blir presset enda større med «Chess».

– Det er så store låter. Men det gleder jeg meg til, sier hun og trekker på det litt ertende smilebåndet. Hendene er fortsatt planta i lommene på den blårutete dressbuksa.

Et skikkelig politisk trekantdrama i musikal-format, det også på norsk. Dét passer Maron Ravn perfekt på flere måter. Ikke minst kan hun bare spankulere hjem når hun er ferdig for kvelden. Hver dag. Fra Youngstorget til Løkka, der hun bor. Til stua si der hun først inviterte Tom Roger på en kopp kaffe for å høre hennes første låtskisser på norsk.

Det hadde hun aldri trodd for ett års tid siden. Men det er mye man ikke kan forutsi. Som at man plutselig bestemmer seg for å ta en helomvending med prosjektet sitt.

– Jeg tror det er litt berg-og-dal-bane å være kreativ. I ett øyeblikk har du troen på det, for så være kjempeusikker i det neste. Det har jeg bare lært meg: Sånn er det bare. Jeg har vært nær ved å forkaste alle låtene jeg skrev på norsk. Og så har jeg jo heller fått en åpenbaring.

Hun prøver å finne en treffende beskrivelse på den følelsen.

– Hva heter det? Epiphany?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra Dagsavisen