Hovedstaden er bedøvd av varme. Men politisk redaktør i Dagens Næringsliv kjører full revisor-look: mørkeblå jakke, blårutete skjorte og kakifargede chinos. Denne travle mannen, som Redaktørforeningen har kåret til Årets redaktør, har sjenerøst satt av flerfoldige timer til å snakke med Dagsavisen over et måltid og et par glass eplesaft på Fiskeriet. Kanskje tenker han at i dag vil han være litt gæren, for det går bare noen minutter før han skjødesløst kaster jakka.
– La oss ta det viktigste først, er det innafor å bruke shorts på jobb i denne varmen?
– Det kommer an på hva slags jobb du har. Jobber du i park- og idrettsvesenet og tilbringer arbeidstiden med å stelle med planter og grave i jorda, er shorts helt ålreit.
– Og hvis du jobber i Dagens Næringsliv?
– Da er det ikke greit.
– Hvorfor ikke?
– Det er noe med situasjonen og hva det sier om jobben du skal gjøre. Ofte skal vi jo ut og møte folk i forskjellige situasjoner.
– Og da er det ikke greit med mannelegger?
– Det er mange som tar den der om at kvinner kan gå i alt, så hvorfor skal ikke menn få vise leggene sine. Men det er da vitterlig forskjell på hva kvinner og menn kan ha på seg generelt.
Nylig kunne Dagens Næringsliv bringe til torgs nyheten om at det var utagerende tilstander på Stortinget under NRK-streiken. For i spontanspørretimen kom Per Sandberg uten slips, Ine Eriksen Søreide i skinnjakke, og Terje Søviknes med snus.
– Ine Eriksen Søreide med skinnjakke syns jeg fungerte helt fint. Men hvis Per Sandberg hadde stilt i skinnjakke i spørretimen? Da tror jeg mange ville reagert, og tenkt at det ikke var helt på sin plass.
Foto: Lene Sørøy Neverdal
Den tørrvittige humoren er Alstadheims særtrekk, og det kommer tydeligst fram i hans DN-spalte Skisse. Forsommerens store snakkis har utvilsomt vært kommentaren han skrev om stortingsrepresentant Freddy André Øvstegårds uttale av kj-lyden. Det var etter en spontanspørretime i Stortinget at Alstadheim skred til tastaturet med indignasjon over Øvstegårds snakkemåte. Sistnevnte hadde kommentert at Norge har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, som med hans uttale av kj-lyden ble til sjønnsdelte. Alstadheim raljerte over en hel side og kvitterte ved å krone verket med tittelen «Politikk er blitt sjedelig».
– Det var mange som ble krenket på Øvstegårds vegne. Selv tok han det pent, mens jeg fikk kjeft, både av Dagsavisen og Erna Solberg. Der var dere og statsministeren for en gangs skyld helt enige, sier Alstadheim.
– Grenser ikke denne kommentaren din til mobbing?
– Helt uenig. Å skrive hvordan stortingsrepresentanter bruker språket, er ikke mobbing eller lytehumor.
– En mektig, politisk redaktør som gjør narr av talemåten til en ung politiker, er ikke det å sparke nedover?
– Et pussig perspektiv. Du skal ha en veldig høy posisjon dersom du skal sparke ned på de folkevalgte som sitter på Stortinget. Da må du være konge eller noe sånt, sier Alstadheim, og legger til siden Øvstegård er en fersking gjorde han noe han ikke pleier å gjøre, nemlig å advare presserådgiveren i SV på forhånd.
– Øvstegård er fersk og jeg ville sjekke: tåler’n dette? Og så ga jeg dem et lite signal om at han kom til å bli et tema i Skissen.
– Er det så nøye med den kj-lyden?
– Det er en vanskelig lyd, og den siste lyden barn lærer å si. Ja, dette har jeg måttet lese meg opp på, ler han og legger til:
– Det er jo ikke slik at en hel generasjon plutselig har tapt evnen til å lære seg kj-lyden. Det er en sosial endring som er verdt å bemerke. En forenkling som opptar mange. La oss si det sånn, folk ble enten krenket eller så sa de: «Yess! Endelig noen som sier ifra».
Kjetil Bragli Alstadheim er vokst opp i et møblert hjem, og med epletrær og kaniner i hagen. Det hjelper lite når du er født med skråblikk. Allerede på ungdomsskolen laget han en alternativ avis til den vanlige skoleavisen. Det skyldtes at han ved en inkurie hadde han valgt bokføring som valgfag.
– Alt etter første time skjønte jeg at det kom jeg til å dø av. Jeg og en til ba om å få flytte over til skoleavis isteden, men der var det fullt. En forståelsesfull rektor ga oss lov til lage en alternativ skoleavis isteden, så var vi i gang.
Dermed ble Klasserampen født, og de to bokførings-dropoutene kunne breie seg med å skrive kritiske artikler fra nærmiljøet.
– Vi skrev blant annet kritisk om en bonde som ikke ville la elevene krysse jordet hans på vei til skolen. Og drev gravende virksomhet i den konkurrerende skoleavisens skuffer.
For skolekameratene på Nesbru videregående var han en av skolens mest radikale, og var medlem i Asker og Bærum Natur og Ungdom. Det var ikke så mye som skulle til for å bli en outsider, og Alstadheim hadde det som skulle til: palestinaskjerf, stygg frakk og noen frekke buttons på jakkeslaget.
– Kan vi si utenforskapet radikaliserte deg?
– Jeg vet ikke om vi kan kalle det radikalisert, i den forstand vi snakker om venstreradikalisering. Jeg ble miljøradikalisert av David Attenboroughs TV-program som viste den utrolige naturen på kloden og hvordan vi ødelegger den. De førte til at jeg skrev et leserinnlegg i Asker og Bærum Budstikke og etterlyste de som engasjerer seg. En skikkelig naturvernveteran i Bærum ba meg henvende meg til Natur og Ungdom og så gjorde jeg det.
Hver dag på videregående dro han inn til Natur og Ungdoms kontor i Stenersgata i Oslo, og gjorde leksene på toget.
– Ja, det var ikke miljøet på videregående som var viktig for meg, det var NU-miljøet.
– Det gikk såpass heftig for seg at du havnet på glattcelle under russetiden da andre var opptatte med å feste og more seg?
– Det var den tida da politisjef Willy Haugli og blitzmiljøet i Oslo var i stadige konflikter, og det skapte elleville tilstander. Dagen etter at oslopolitiet hadde gått inn på Stortorvets Gjæstgiveri med hunder for å ta Stein Lillevolden, ble Haugli spurt om hvorfor de hadde gått inn med hunder. Han svarte at det var fordi de ikke kom inn med hester. Da var det sånn at vi, en liten gjeng, satt oss til utenfor Politihuset på Grønland og demonstrerte. Da vi nektet å flytte oss, ble vi flyttet inn isteden.
At han etter hvert ble journalist i Klassekampen sjokkerte neppe noen. Overgangen til Dagens Næringsliv var derimot mer overraskende.
– Å komme inn i Klassekampen-miljøet på starten, gå på Ryktebørsen på fredagskveldene, det var fascinerende. Nå sitter alle bare hjemme og tvitrer om gullrekka isteden.
– Du er ikke den eneste som har gått fra Klassekampen til DN, hva har de to avisene til felles?
– Ifølge marxistisk teori har vel begge avisene et materialistisk grunnsyn. Begge søker å drive med kvalitetsjournalistikk, den ene med litt bedre økonomi enn den andre.
– Du har vært leder i mange år på mange forskjellige steder, har du et ledergen og søker du makt?
– Nei, det tror jeg ikke. Hva skulle det være? Jeg har ikke noe godt svar på det. Det har ikke vært noen drivkraft tror jeg. Jeg søkte daglig leder-jobben i Natur og Ungdom, ellers har jeg oftere fått lederansvaret enn søkt det. Men jeg trives i rollen og med de oppgavene jeg har. Men det viktigste for meg er å kunne fortsette å skrive, for det syns jeg en politisk redaktør skal.
– Du søkte også en gang jobb som kommunikasjonssjef på Statsministerens kontor, men den fikk du ikke?
– Nei. Det var vel tidenes dårligste søknad tror jeg.
– Ble du sur?
– Nei. Vi hadde vært ute i streik, jeg var klubbleder og bar nok litt preg av det. Og så tenkte jeg det kunne være interessant å se det fra den andre kanten. Men jeg er fornøyd med at det ikke gikk slik. Trude Måseide gjør en fabelaktig jobb, så de gjorde et riktig valg.
– Siden har du hevnet deg over tastaturet?
– Nei.
– Aldri?
– Jeg vet ikke, sier han og nøler litt.
– Har jeg det, da ...? Ikke som jeg kommer på. Men det kommer an på hva man legger i hevn. Jeg tenker at jeg debatterer.
Varsling mot egen arbeidsgiver er en risikosport i Norge. Selv har Alstadheim flere ganger sparket sine egne sjefer på leggen. Som klubbleder i Dagens Næringsliv kritiserte han redaktør Amund Djuve som hadde dratt på rypejakt i Verdal med kona i regi av Storebrand. I fjor tok han et oppgjør med egen konsernsjef Gunnar Bjørkavåg etter en «gutta boys»-kommentar om antall kvinner i ledelsen.
– Vi hadde skrevet om kjønnsbalansen i de forskjellige mediekonsernene og måtte for skam skyld også ta med våre egne eiere NHST. Og så viste det seg at de var verst. Hanne Skartveit kommenterte saken om «gutteklubben grei» og Gunnar Bjørkavåg svarte på en måte som var helt håpløs. På det faste morgenmøtet diskuterte hva vi i all verden skulle gjøre nå. For, en ting er hvordan lesere og omverdenen tenker om oss. Minst like viktig var det hva de som jobber i DN tenker. En kollega foreslo at vi skulle skrive en kommentar. Da gjorde jeg det.
«Dropp den iq-testen. Dropp padleturen også. Det du må gjøre nå, er å ro. Ro så det fosser» skrev Alstadheim, og det ble ekstraordinært styremøte og debatt i alle kanaler.
– Jeg møtte Gunnar Bjørkavåg i Dagsnytt 18 samme ettermiddag, og det var tyngst for han. Men det kom noe fra oven litt før det – styreleder Annette Olsen som kom med en skarp reaksjon på Bjørkavågs uttalelse. Høyere kunne vi ikke komme.
Det var før jul i fjor at det smalt i Arbeiderpartiet. Flere kvinner varslet om at de var blitt utsatt for seksuell trakassering av nestleder Trond Giske.
– Dere drev fram varslingssakene mot Trond Giske, hvor lenge visste dere om at disse anklagene lå der? spør undertegnede. Og akkurat da, som om det var i full regi, går hele Arbeiderpartiets sentralstyre forbi. Ett par av dem vinker og nikker til årets redaktør.
– Hallo! ja, det er portrettintervju med Dagsavisen, sier Alstadheim til en som vinker ekstra mye. Til oss ler han og avkrefter at han visste dette da han foreslo å møtes på Fiskeriet.
– Men det er jo pussig, der borte sitter Jette Christensen sammen med Harald Schjeldrup, sier han og nikker mot Internasjonalens sommerplattform.
– Men, altså – Giskesaken var det Tore Gjerstad og Kristian Skar som jobbet med. De ville se på ulike sider av Trond Giskes karriere, opptreden og nettverk, noe de begynte med på slutten av valgkampen da det ble tydelig at det gikk dårlig med partiet. Vi ante at det ville kunne komme en lederdebatt i etterkant av valget og Trond Giske ville være en høyaktuell arvtaker dersom Støre skulle finne på å trekke seg.
– Og så kom metoo-sakene fra hele verden rundt oktober ...
– Ja, det gjorde nok noe med viljen til å snakke om den typen saker. Det er vanskelige saker å nærme seg fordi det er opplevelser som folk ikke vil snakke om. Så det var et krevende kildearbeid over lang tid før vi hadde noe å publisere, sier han vinker til neste pulje arbeiderpartifolk på vei inn i Passasjen.
– Er dette verstingene i norsk politikk?
– Vel, du har jo også alvorlige saker i Unge Høyre og Fremskrittspartiet også. Tekstmeldingssaken med Liv Signe Navarsete var jo stygg på sin måte. Jeg har ikke sett noe poeng i å rangere hvem som er verst eller best eller hvor det er mest alvorlig. Men det har vært ulike måter å håndtere det på fra de ulike partiene. Det som var spesielt for Arbeiderpartiet var at det var en så viktig politiker for dem. En så sentral person som har vært med over så mange år, gjorde at det ble et dramatisk fall.
– Du mente denne skandalen var et større nederlag for Støre enn den elendige valgkampen ...
– Den første kvelden, da de sendte ut pressemelding der Støre kritiserte og Giske beklaget var jeg på Dagsrevyen og sa Støre hadde abdisert. Det var krast, men jeg mener han håndterte saken helt spektakulært dårlig ved ikke å stille opp med en gang og sa hva han tenkte gjøre med saken. Isteden bare overlot han det hele til Trond Giske. Det var riktig av Trond Giske å stille opp, og si sitt. Men der satt altså hele partiet og lurte på hva Støre var kritisk til og hvilke konsekvenser det skulle få. Det ble liksom hengende i lufta, og at Giske bare kunne fortsette i rollen sin.
– Har Støre et kommunikasjonsproblem?
– Det var jo et forferdelig tidspunkt, de hadde hatt en tung høst, et stort valgnederlag og skulle ha litt julefri. Og så kom dette. Det virker som det tok litt tid for Støre å finne ut hvordan han skulle håndtere saken. Det kunne han sagt. Men – så kom han inn på et bedre spor på nyåret.
Vi har sittet i nøyaktig 53 minutter når maten kommer på bordet.
– Ikke for å være vanskelig, men hadde fish and chips tatt så lang tid i England....
– Ja, da hadde det ikke vært nasjonalretten, sier Alstadheim og stikker gaffelen i frityrfisken.
– Hva gjør du når du skeier ut og slapper av?
– Skeier ut eller slapper av? Nå må du bestemme deg. Vel, jeg slapper godt av på hytta sammen med familien.
– Er du en handyman?
– Vei, jeg bygget en gang et lekehus til ungene i hagen.
– Å ja, fra scratch?
– Nei jeg har en kompis som er arkitekt som tegnet det, ler han, nesten litt beskjemmet.
– Ja, det er sant. Det var i funkisstil. Ikke en sånn koselig stuga.
Vi snakker litt om de fem favorittene som følger med dette intervjuet. De har han grublet på.
– Ja, det er liksom de som blir husket, som kanskje skal bli det som definerer deg som menneske, sier han spøkefullt.
– Nei, det er det vel antall likes i sosiale medier som gjør. Hvor mange følgere har du på Twitter nå?
– Jeg tror det er 37.000. Men jeg er usikker på hvor viktig det er. For det er Facebook som teller, ikke Twitter. Men jeg liker Twitter bedre.
– Hvorfor det?
– Fordi det ikke er en sånn bursdagsmaskin.
Smilefjes i tekstmeldinger og mailer nekter han å bruke, til tross for at han i fjor under Arendalsuka forsøkte å dekke en partilederdebatt på Twitter utelukkende gjennom bruk av emoticons.
– Trives du i sosiale medier?
– Jeg syns det er ganske gøy, men litt slitsomt også. Det bygger jo helt ned barrierer mellom jobb og privatliv.
– Ja, rødvinstvitring på fredager er blitt en paradegren der mange har gått på trynet. Driver du med det?
– Ja, det er ikke noe alkoholfilter på twitterkontoen min. Hittil har det gått bra.
– Sjekker du responsen på mobilen når du spiser middag med kona di?
– Nei, ikke så ofte. Bare av og til.
– Så du gjør det, altså?
– Ja. Men det er da ikke bare meg som gjør det!
Så er fisken fortært og saften drukket opp. Og Alstadheim kan vende tilbake til kontoret uten å lukte alkohol etter lunsj, stikk i strid med det tidligere redaktør Kåre Valebrokk mente en god journalist burde.
– Jeg vet ikke, har jeg klart å gi noe av meg selv i dette intervjuet? undrer Alstadheim.
– Legg gjerne til noe dypt personlig, helst noe du ikke har fortalt noen andre før.
– Ja, det skulle tatt seg ut, sier han og legger til:
– Jeg mista gud på nattoget fra Trondheim etter å ha vært på et seminar. Det var i ungdomstiden.
– Du trodde på gud?
– Ja, helt fram til konfirmasjonsalderen, ja. Tvilen hadde nok utviklet seg over tid. Faren min kom fra et småbruk oppe i Skatval, der Marit Arnstad kommer fra. Jeg var der som liten, og da husker jeg tantene mine sa: «Du må huske å be aftenbønnen din da, Kjetil». Jeg hadde ikke noe erfaring med det, men tenkte jeg fikk prøve. Så drev jeg med det ganske lenge, helt til jeg hadde denne åpenbaringen på nattoget.
– Hva skjedde på nattoget?
– Det bare forsvant. Jeg kom til at det ikke var noen i andre enden.
– Du har aldri funnet han igjen?
– Aldri.
Fem favoritter
Musikk: Nick Cave, særlig albumene «The Boatman's Call» og «Nocturama». Mørkt og fint.
Film: «Down by law» – Tom Waits og Roberto Benigni – på rømmen i sørstatene. Bra soundtrack.
Litteratur: Murakami. Og André Bjerkes «Morovers» – fantastisk språk, humor og rytme. Noe å strekke seg etter.
Mat: Jeg er god på helgefrokost, enten det er hotellfrokost eller på terrassen på hytta.
Sted: Oslo, en stor småby. Mange trivelige strøk.Tilgang til fjorden og marka.
