Portrett

Silje Ask Lundberg: Fjell og fanteri

Om det så er det siste hun gjør, skal Silje Ask Lundberg sørge for at vi aldri glemmer sjøfuglen utenfor Røst.

Et par våte Converse-sko klyver varsomt nedover gressbakker og steinskrenter, ut på en glissen steinstrand på sørtuppen av Hovedøya. De er nyinnkjøpt, klare for å bære Norges raskt stigende miljødronning, Silje Ask Lundberg, gjennom tykt og tynt, lydig og ulydig.

– Oi! Vi bør kanskje ikke gå altfor nære, sier hun stille, stopper opp ved synet av en hissig hettemåke.

Som nyvalgt leder i Naturvernforbundet har hun snappet opp et og annet om hekking.

Fra å ha vært klimakampens innbitte aktivisttryne, fra Snøhvit via tjæresand til Lofoten, skal hun heretter også være fuglenes og ulvenes vokterinne – for det klassiske naturvernet.

– Catskiing, det er visst det nye store. De kjører deg opp til en fjelltopp med beltevogn eller helikopter, og så står du på ski nedover.

Hun blåser. Den slags påfunn, som Regjeringen vil ha mer av, passer ikke i hennes Natur-Norge. På fotografens kommando stiller hun seg bredbeint opp på en glatt stein, leppene like smale og linjalrette. Først blant vårduftende lønnetrær og fuglekvitter her på Hovedøya bryter hun opp i et smil. Hun kjenner stiene her godt, etter stadige besøk da hun fremdeles bodde i Oslo. Før hun ble litt for lei av pinglehav og flatmark.

– Jeg skjønte at noe var galt, men aldri hva. Men idet jeg landa hjemme i nord og så alle fjella, skjønte jeg det: Herregud, jeg har ikke hatt noen fjell rundt meg! Det er ikke det at jeg skal springe oppå dem alle. Jeg vil bare ha dem i horisonten og vite at de er der, som et bakgrunnsbilde.

Lundberg får tilbake følelsen i fingrene rundt en stor kopp med svart kaffe. Hun har god tid. I Tromsø har hun greid å roe ned, etter sju års sammenhengende bobletilværelse på kontoret til Natur og Ungdom i Torggata i Oslo, der ingen skulle gå hjem før elleve på kvelden eller ta fri på røde dager fordi «trua natur er fortsatt trua», i tidligere leder Ola Elvevolds ord. Lundberg var arbeidsjernet over alle. Som ivrig aksjonist under klimatoppmøtet i Polen fartet hun rundt fra morgen til kveld, ustoppelig, i tillegg til at hun fastet i sympati med den filippinske sjefforhandleren.

– Du sovnet i dusjen?

– He he he! Jeg gjorde det, ja! Hun lener hodet bakover og fyller den pene og pyntelige kaffebaren med uforskammet rorbu-latter.

– Jeg vet ikke om jeg ville ha fasta i to uker igjen. Men jeg stiller veldig høye krav til meg selv. Det var et helt liv, og veldig tett. Det var veldig greit å være ferdig. Jeg kunne ikke ha gjort det et år til.

Hun har latt bassgitaren henge igjen i Torggata, tatt ut piercingen fra underleppa og blitt Natur og Voksen. Men ikke mindre opprørsk. Nå skal hun kjempe mer på like fot, mot Støre, Solberg, Søviknes og de andre oljehypnotisørene. Fortsatt skal hun vel tiltales som «ung og modig kvinne», bli klappet lett på skulderen og få høre «så flott at du engasjerer deg!». Men de skal ikke få det lett. Denne praktutgaven har stor kjeft, uredde steg og erfaring fra ulike glattceller. Ikke få ganger har hun lenket seg fast, foran veiutbygginger på E6, oljetoppmøter i Holmenkollen og avfallsdumping i Førdefjorden.

Vil hun røske opp i det prektige Naturvernforbundet, hun som «digger» sivil ulydighet?

– He he he!

Ny rorbu-latter.

– Jeg har vært med på min andel. Det er litt crazy. Men sivil ulydighet er ikke kult i seg selv, du bryter norsk lov, og det har konsekvenser. Når du tyr til det, er det desperat, et virkemiddel som ikke må brukes for ofte. Jeg håper mer enn alt at vi aldri må bruke sivil ulydighet i Lofoten. Men kommer det en rigg dit, så kommer jeg til å ligge i det vannet, uansett hvor jeg er i livet.

For et klimahjerte i disse Trump-tider er det likevel viktig å huske på de små seirene. Mens fem av seks lofotkommuner sa ja til oljeleting i 2011, sier ingen av dem ja i dag. Men aldri om Lundberg skal slippe ned guarden, ikke før stortingsflertallet tar til fornuft og gir Lofoten varig vern, slik flertallet i befolkningen har gjort. Det bekymrer henne at samtlige miljøpartier danser vekselvis rundt sperregrensen. Men det er Aps utrettelige dans med olja som skuffer mest.

– Det er så mye tåkelegging!

Les også: Margreth Olin: – Vi har et fantastisk helsevesen, men det forekommer også feil, og for min mann ble det fatalt 

Inne på en annen bar henter hun seg mer svart kaffe, vandrer rakrygga forbi noen LO-folk og deiser tungt ned i stolen. De har skuffa henne, de på LO-kongressen som lot seg forføre og applauderte igjennom Aps «oljekompromiss».

– Hadia Tajik har flere ganger sagt at det allerede er olje- og gassvirksomhet i Vestfjorden. Men det har jo vært stengt for dette i 17 år! Herregud, hva de får seg til å si for å selge det inn. Og på Ap-landsmøtet presterte hun å si at de skulle verne området utenfor Lofoten, men konsekvensutrede utenfor Helgeland. De forsøker å omdefinere og si at det dreier seg om Helgeland, når det er Lofoten de går inn for. At de ikke tør å være ærlige en gang! Øøøøh.

Det er tenkepauser før alle svar. Breblått blikk. Men når hun først begynner, nøler hun aldri, og dropper alle fyllord og moderasjoner. Avventende og selvsikker på samme tid. Vi alminnelig forvirrede blir fort veike ved siden av.

Hun nevner Lofoten i hver tredje setning. For oss østlendinger er det postkort, kanskje en biltur, hvalsafari og stolthet av typen «wow, man glemmer hvor fint Norge er!». For Lundberg, derimot, sitter Lofoten i magen, farer rundt i blodet, umistelig og avgjørende. Fra hun var 16 år begynte hun å spamme avisa Nordlys med sinte leserinnlegg, av typen «Fisk og fanteri» og «Oljefesten er over».

Hun både elsker Lofoten og er lut lei på samme tid, av å måtte gjenta de samme sannhetene i hver valgkamp: Det største og viktigste gyteområdet til verdens siste store torskestamme. Verdens største kaldtvannskorall. Millioner av sjøfugl, raskt minkende. Hvordan våger de?

Disse politikerne, som vil bore, rørlegge fossefall og bygge vindmølleparker i viktige hekkeområder. Storforbrukerne som drar på helgeturer til New York, spiser biff hver dag og kjøper ny smarttelefon annethvert år. Har de fjernet seg helt fra naturen? lurer Lundberg på. Har de stått og kjent dønninger og vannsprut i ansiktet, fra et av de siste majestetiske fossefallene? Har de sjøfuglkoret? Har de ligget uforstyrret på et lyngteppe i Nordmarkas siste eventyrskoger?

– Det er noe med den vestlige kulturen, hvor naturen ses på som en utømmelig ressurs som skal utnyttes og hvor mye vil ha mer. Vi har satt oss på siden av naturen, tenkt at vi kan gjøre hva vi vil mot den. Vi har ikke forstått at alt henger sammen, og at hver brikke vi fjerner, kan være den som holder det hele sammen. Nå som verden preges av urbanisering, må vi passe på å ha en nærhet til naturen, så det ikke bare blir en teoretisk greie.

Faren, ivrig speiderleder, dro med Lundberg ut i tromsnaturen fra hun var bitte liten. Han var uredd i skog og mark, men nervøs for havets krefter.

– Vi pleide å ta en robåt ut til Grytøya. Vi kunne se en nise i det fjerne, som pappa var overbevist om at ville velte båten. Det var aldri så god fart på roinga som da!

Varm latter, så kroppen inni den svalemønstrete T-skjorta rister. Foreldrene er skilt, men familien er tett, søsknene er hennes nærmeste rådgivere som leser gjennom alle taleutkastene. Grunnen er Oda, lillesøsteren som har Downs syndrom. Hun sender minst ti meldinger hver dag, ringer om kvelden og noen ganger grytidlig, bare for å si «jeg er kjempetrøtt».

– Haha! Det er litt ubrukelig. Sjæl ass!

De gestikulerende hendene faller i ro på bordplata. Den siste tids debatt har revet henne i brystet.

– Aksel Braanen Sterris uttalelser om at de med Downs ikke har fullverdige liv, som han senere har moderert, er helt horrible. For mange er ikke dette teoretiske spørsmål, det blir bare «har ikke Oda et fullverdig liv?». Jeg får en kvalmende smak i munnen. Og når du på den andre siden har NFU (Norsk forbund for utviklingshemmede, journ.anm.), som anmelder det, kommer vi ingen vei.

– Er det en legitim diskusjon der et sted?

– Debatten om hvor langt vi skal gå med teknologi og om vi skal tilrettelegge for at gravide får kunnskap om at barnet har Downs, er helt legitim. Men man er med på å grave skyttergraver når man viser så lite forståelse og ikke tenker på hvordan man ordlegger seg.

På leggen har hun tatovert en tegning fra Oda, en påminnelse om den viktigste ballasten: Vi er alle forskjellige, og må ha plass til alle. Fra Oda har Silje fått raushet, åpenhet og tålmodighet. Dessuten minner søstrene hverandre på å ta medisinene sine til riktig tid. De har like pillebokser.

Det var en marsdag for tre år siden, et kvarter før Lundberg skulle opp på talerstolen foran 200 ventende NU-beundrere, at hun fikk beskjeden: Du har Multippel Sklerose. En kronisk, uhelbredelig sykdom som rammer sentralnervesystemet. Opp i hodet veltet skrekkbildene opp, gamle folk i rullestol, plutselig lamme i hele kroppen. Herregud. Et år tidligere fikk hun plutselig tåkesyn, gned og gned i øynene for å få vekk det hun trodde var søvn. Hun fikk henvisning til MR-scan, og skimtet ordene «opticus nevritt». Det ble googling – og selvsagt bekymring. MS, hvordan håndtere det?

I travle landsmøtetider var det lett å skyve det vekk, ikke grave seg ned og synes synd på seg selv. Aldri i verden om MS skal få stoppe Norges Artemis. Det skal bare være to bokstaver, ikke skrevet i pannen, ikke på CV-en, bare på pilleresepter og pasientjournaler. Journalister har ringt, prøvd å ikle henne rollen som «representant for MS-folk». Hun grøsser av tanken. Og har sluttet å google.

– Man kan ha det veldig kjipt med denne diagnosen hvis man hele tida går rundt og er redd. I starten skulle jeg bevise det motsatte, at det ikke hadde en døyt å si. Jeg sa ja til absolutt alt jeg kunne, helt til jeg fikk en kjempesmell.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sittende på kontoret i de sene kveldstimer, begynte høyrefoten å bli nummen. På bussen hjemover sluttet foten å adlyde, følelsen svant. Immunforsvaret var fullt i gang med å angripe og bryte ned isolasjonen rundt nervetrådene. Det viste seg som flekker på hjernen, på MR-bildene hun tok på legevakta. En uforutsigbar diagnose banket hardt på døren, sånn i tilfelle hun var blitt litt for ovenpå. Etter tre dager med sterke steroidkurer kunne hun feire med å røre på hælen igjen. Noen erkjennelser rikere.

– Nå forstår jeg kroppen min bedre og lytter når den forteller meg at jeg må ta en pust i bakken.

Tre år, to ledervalg og noen tonn stress senere har det blitt med det ene attakket. Bremsemedisiner holder diagnosen i sjakk. Men sterkere, mer takknemlig og så videre? Kontant nei.

– Det der at du skal være takknemlig for å ha fått en diagnose fordi man får øynene opp for nye ting, det er bare tull. MS er en idiotisk, forferdelig diagnose som er dritkjip og som ingen burde ha. Jeg har ikke lært så mye av den. Jeg har bare hatt veldig uflaks.

Men så har hun trukket gode lodd i kjærlighet. En far som var bekymra, kjæresten Håkon like så, og en mor som sa «ha trua på at noe eksepsjonelt kan skje».

– Den har jeg fortsatt. Trua på at jeg kan få til det meste.

Les også: Historien om Cannes-festivalen – og nordmennene som har vært med på å prege den (Dagsavisen pluss – krever abonnement)

Men overraskelsen som kom i september i fjor, var hun overhodet ikke klar for. Mangeårig naturvern-bauta Lars Haltbrekken krøp ut av skapet som SV-politiker, slik både Kari Elisabeth Kaski, Bård Lahn og Ola Elvevold hadde gjort før ham. Folk begynte fort å glede seg til arvtaker Lundberg, som kanskje kunne fylle 24.000 medlemmer med optimisme og ny ungdommelig energi? Nei, det var bare «drita skummelt å skulle fylle skoene til en fyr som har gjort denne jobben helt vilt bra i over 11 år», som hun skrev på Facebook.

– Det kom brått på. Jeg bodde i Tromsø og tenkte at jeg var ferdig med å være leder i en organisasjon. Det har vært en omstilling. Men det går ganske bra. Ingen store fuck-ups ennå.

På landsmøtet i februar ble det vedtatt at hun tar over roret i den over hundre år gamle organisasjonen. Å bli boende blant fjell og familie og pendle sørover var premisset. Svaret på hvordan hun som klimaforbilde kan leve med å fly så mye, har hun forberedt godt. Måtte de komme, alskens hyklerianklager, fra facebookhøyre og -venstre, Nettavisen og FpU.

– Jeg synes det er kjempekjipt å fly så mye. Men når togene nå en gang stopper i Fauske, så er det litt sånn det må bli. Da prøver jeg i alle fall å sørge for å ta tog når jeg drar på ferie. Det er noe helt annet om du bor i Indre Billefjord og skal komme deg til Tromsø, enn å dra på helgetur til London for å shoppe. Det er heeeelt unødvendig!

Hun har prøvd, men ikke greid å legge vekk dårlig flysamvittighet. Hun er klimabevissthetens pure ansikt, men også bare et menneske som har behov for hav og fjell og ro i nord og samtidig å være der det skjer. De prinsippfaste og offervillige som likevel viser «svakheter», er gjerne lette bytter. De skal av en eller annen grunn holdes til høyere standarder. Og fordi andre opplever deres levemåter som en trussel, en slags selvprojisert moraliserende anklage mot dem selv og deres egen ignoranse, er det lettere å latterliggjøre enn å legge om. Kan Lundberg forstå mekanismen?

– Når du får oppslag i Nettavisen som latterliggjør at Lan (Marie Nguyen Berg, jour.anm.) tok toget på ferietur, er det helt vanvittig. Og det samme når den rene og ranke som tar toget til Italia, tar en taxi i Oslo. Det er helt sprøtt! Jeg greier ikke å forstå det. Noen er kanskje flinkere enn andre til å ta miljøvennlige valg, men det burde heller inspirere enn å egge opp. Du må ikke begynne å sykle elsykkel, droppe kjøtt og ta toget når du skal feriere i Europa på samme tid. Det viktigste er at du starter et sted. Det kan ikke bare handle om vår dårlige samvittighet. Det du stemmer på i stortingsvalg, har fire ganger så mye å si.

Les også: Les også: Bjørnar Moxnes forholder seg ikke til «Foxy Moxy»

I bytte mot flyingen kjører hun ikke bil og spiser mest mulig kortreist, økologisk mat og vilt. Aller helst hval. Flere ganger har Lundberg forbannet miljøorganisasjoner som Sea Shepherd, som truer med å senke norske hvalfangerskuter. Hvalfangst er selvberging på sitt beste, mener hun. Lundberg får vann i munnen av tanken på farmors hvalgryte – og begynner å ramse opp.

– Hvalgryte, hval om sommeren, grilla hval, hval sashimi ... Ah, fantastisk! Hvis du først spiser kjøtt, så er hval noe av det beste og mest miljøvennlige du kan spise. Den hvalen har levd hele sitt liv i det fri.

De mange miljøfrø hun har fått til å spire, halve klassa på ungdomsskolen og tusenvis av unge i det ganske land, håper hun å holde på riktig side. Altfor mange slipper engasjementet når de blir «voksne». Lundberg så kanskje ut til å ville det samme, da hun søkte på jobb som informasjonskonsulent i Statoil. Men for henne var det bare en mediegimmick for å få fram sannheten om Statoils skitne oljesandprosjekt. Hun kom aldri til intervju, men fikk flere tusen medlemmer i en gruppe på Facebook. Mindre morsomt var intervjuet hun nylig leste, med en som begynte i Natur og Ungdom og gikk over i oljeindustrien. Mang en gammel NU’er har gått tilsvarende veier, noen i olja, andre i Ap og Høyre, kanskje i den tro at de skulle utfordre systemet fra innsiden, før rutinene inntrådte, stabiliteten ble behagelig og prinsippene flaket opp. Kognitiv dissonans, avgrunnen mellom verdier og atferd – den norske folkesykdommen. Lundberg rister på hodet.

– Han mente at man ble mindre idealistisk med tida, at man vokser det av seg. Men dette er jo ikke idealisme! Det er å faktisk forholde seg til kunnskap og konsekvenser. Det samme gjelder mange i sentralstyret i Ap. De har en bakgrunn fra AUF og har vært med å kjempe imot oljeboring i Lofoten, men nå har stemt for å åpne opp området utenfor Røst. Det blir så utrolig fjernt for meg! Altså, jeg forstår ikke hvordan man så lett kan lukke øynene for alt man vet.

Så mens vi alle prøver å holde øynene åpne mens vi virrer rundt i siste rest av oljerus, skal denne damen stirre like klart rett fram. Om den minste lille leterigg skulle våge seg fram utenfor Røst, skal hun ligge der i vannet og plaske og lage kvalm. Tenke på det gamle miljøbevegelsesuttrykket «det er mulig det går til helvete, men de skal ikke få det lett på veien!».

Fem favoritter  

Musikk: «Damn», sisteskiva til Kendrik Lamar har gått i loop de siste ukene. Og PJ Harvey, og Whitney Houston på fest.

Film: Jeg har vokst opp med å se halvdårlige actionfilmer med pappa og setter over gjennomsnittet pris på innholdsløse filmer med mye skyting.

Litteratur: Akkurat nå, Anne Karin Sæther sin bok «De beste intensjoner – oljelandet i klimakampen».

Mat: Farmors spekkauar med kokt potet. Den er dessverre på rødlista, så det er mange år siden jeg spiste det.

Sted: Bøvær på Senja, Bleik i Vesterålen, Kabelvåg i Lofoten og Grøtfjorden i Tromsø.