Portrett

Kristopher Schau – ryddig rocker

Kristopher Schau gleder seg til å bli en 50 år gammel mann uten krenkende kraft.

– Nå har det sklidd ut lenge her altså.

Kristopher Schau nærmest brøyter seg fram mellom kasser på kasser med instrumenter og musikkutstyr i stabler som rager langt høyere enn den to meter lange mannen selv. I en garasje ved Akerselva er det stuet inn lassevis med utstyr, høyttalere, hettegensere og en sykkel.

«Slipper ikke fremmede inn døra hjemme», skrev Schau på forespørselen om å gjøre intervjuet på hjemmebane, og foreslo heller at vi skulle møtes i hans andre hjem: øvingslokalet.

– De største oppturene har jeg ofte her. Når du går herfra, da har du gjort noe som er ålreit, sier Schau.

Her øver han med The Dogs, et av flere titalls band Schau har spilt i. Nå har de gitt ut nytt album beskrevet i glitrende kritikker som kontrollert råskap med heseblesende bjeffing fra Schau om ensomhet, lengsel og livets mørke, i tråd med den dystre tittelen Death by drowning.

– Jeg prøver å lage noe som er så trist at jeg nesten begynner å gråte selv, sier Schau.

Den lange kroppen dumper ned i en rustfarga sofa i det luneste hjørnet av lokalet. Schau er ikledd full rockeuniform: En skinnjakke med besynderlig mange glidelåser, olabukse med tjukk buksekjetting, og nesten like tjukt halskjede. Festet til kjettingen i baklommen er en av hans mange små notatbøker fullt av podkastideer, lister og tekststrofer. Han er helt avhengig av å få ideene ned på papiret.

Les også: Toralv Maurstad: – Av og til føler jeg meg litt gammal

«Det eneste som hjelper er å lage noe. Jeg er aldri så deprimert som hvis det er lenge siden jeg har laget noe», skrev Schau i boken «På vegne av venner». Boka skrev han i 2009 da han, ofte som eneste deltaker, gikk i begravelser tatt hånd om av Oslo kommune i stedet for den avdødes nærmeste. Selv er han ikke redd for døden, men besatt av å rekke å sette alle ideene sine ut i livet før de blir borte.

– Jeg har behov for å lage ting absolutt hele tida. Man må jo forsvare at man har stått opp hver dag på en eller annen måte. Så lenge jeg har laget noe er jeg egentlig fornøyd.

Til sin store glede har han denne uka satt av en hel dag til å lage låter. Etter mye pelling på gitaren, havner låtene inn som lydspor på telefonen.

Men han synes det er rart at det går an. Nesten overnaturlig mystisk at det å sitte å klimpre på den måten kan lede til melodier som nærmest kommer ut av ingenting.

– Det er så rart. Hvordan kan det skje? Nei, det er det gøyeste i hele verden. Så må det være en ordentlig tekst til, som gjør at du blir investert i låten selv, sier Schau.

– Hva er det som gjør dette så tilfredsstillende?

– Det er den gleden ved å bare putte fingrene et sted og se om det kan bli noe fint. Jeg vet jo ikke hva noen grep heter, sier Schau og tar opp en av de to gitarene som ligger slengt i sofaen ved siden av ham. Han begynner å klimpre på gitaren med de tatoverte hendene. Og plutselig er vi vitne til en liten minikonsert. Med bristende skjær i stemmen dirrer det ut:

The last song she ever liked came out a long time ago.

But now she´s gotten so old the radio don´t play it no more.

Even though she forgets the simplest of things.

She stills remember that song, and she still sings.

Schau har gaula fra scenen de siste 30 årene. Tøyd grenser på radio og TV nesten like lenge. Nå har han også begynt å brette ut livet sitt i podkastformat. En god erstatning for dagbok, mener han selv.

Er det mer å fortelle om en mann som er så utleverende? De som har kjent Schau i tiår mener han er en sjeldent fascinerende og flerdimensjonal fyr man aldri blir mett av.

Kontroversene rundt ham virker i hvert fall endeløse. Fra Fuck for Forest-skandalen på Quartfestivalen 2004 som endte med rettssak, til «De sju dødssyndene» som skapte baluba i kristne miljøer. De mente han bedrev blasfemi og at TV 2 burde stanset programmet, hvor Schau både steriliserer og omskjærer seg. Tidligere mindre ekstreme, men ikke mindre oppfinnsomme påfunn: La seg forfalle i en uke for åpent kamera, og oppholde seg en hel uke i bil uten å gå ut.

Må alt denne mannen foretar seg være ekstremt og uprøvd?

– Det er ikke så veldig gøy å gjøre ting som er gjort før. Det er liksom ikke noe poeng.

– Men hender det at du strekker strikken for å provosere?

– Det er jo gøy med alt man kan dra litt langt som egentlig ikke er noe farlig. Folk klarer jo irritere seg over ting som ikke betyr noe som helst. Det er jo helt eventyrlig. Dødssyndene var det en del som hissa seg opp over, men der var jo alt basert på fakta og resten gikk bare ut over meg selv.

Sist det ble bråk rundt Schau, skjedde da han og resten av The Dogs skulle ta coverfoto til den nye skiva «Death by Drowning». Det ble fullt bevæpnet politiaksjon da hele gjengen stilte seg opp med hver sin øks i en gate der det nylig hadde blitt begått et drap.

På det flekkete IKEA-bordet foran Schau ligger en ostehøvel, en deodorant, en tannkremtube, skruer og ledninger, et kubbelys og en flaske honning. Schau er egentlig en ordensmann og virker brydd av alt rotet. I hvert fall har han et tydelig behov for å forklare det.

– Det som alltid skjer når du spiller konsert er at du drar med deg alle tingene dine, og så kommer du tilbake hit kanskje i femtida på natta. Da vil du bare ha alt inn, og da følger det gjerne med en del søppel fra bandbussen. Men så hoper det seg opp fordi ingen tør å kaste noe. Her ligger det noen skruer. Kanskje noen har brukt lang tid på å finne akkurat de skruene på Ebay fordi de skal fikse en sjelden gitar, sier Schau.

Les også: Leif GW Persson: – Som alkoholiker er jeg snart ikke å regne med. Men det er klart jeg er en misbruker.

Plakater av Kvelertak, Oslo S, Slekta, Valentourettes og Bloodligths tapetserer veggen bak sofaen. The Dogs skal sammen med de andre bandene som øver her, ta en ordentlig dugnadsrunde denne ettermiddagen. De skal alle prøve å ta tilbake kontrollen over kaoset i lokalet, som ser ut å leve sitt eget liv.

Hadde vi sluppet inn i Schaus rede, nemlig leiligheten på Grünerløkka, hadde vi møtt fire lodne krabater. Det er de som styrer den 46 år gamle mannens hjemlige liv. Fire godt fødde kaniner spretter til enhver tid uhemmet rundt i leiligheten, med alt dét medfører. En utfordring for mannen med forkjærlighet for en viss orden.

– Det er jo en evig kamp om å ha nok støvsugerposer, sier Schau.

Han er likevel klar på at det beste er å ha dem gående fritt i leiligheten. Den foregående søndagen gikk med på å klippe neglene til kaninkløveret, noe som tross alt er mindre nedrig enn å måtte kjøre kaninen Magne til dyrlegen for å klippe rumpehåret som har floket seg til.

– Får du noen glede av dem?

– Overraskende lite. Det er små glimt. Hvis Lill-Babs hopper opp i sofaen og legger seg i perfekt klappestilling uten at du trenger å gjøre noe. Det skjer én gang hvert skuddår.

Mens Lill-Babs er en aktiv koser, vil partneren Magne kun bli kost hvis han ligger inntil Lill-Babs. De to andre vil ikke bli kost i det hele tatt.

Schau blir tilbakeholden når vi snakker om hans egen partner – kone nummer to – Malin Nilsson Schau. Hun er en medvirkende årsak til at han har adoptert flere og flere østfoldske begreper. Det lever han svært godt med.

– Østfold er faen meg fint. Jeg har et meget godt forhold til Østfold. Det er det eneste stedet hvor du kan gå inn i en hvilken som helst butikk og finne en bak kassa som er bedre enn deg til å spille et instrument. Alle er musikere der nede. Østfold er for musikere det LA er for skuespillere.

Dialekten beskriver han som perfekt.

– Jeg elsker dialekten. Det er mer og mer østfoldsk i språket mitt. «Ille» er inne.

«Gå mann!» er ikke inne, selv om Schau tilbrakte flere barndomsår i Bergen. I tillegg til Bergen og Molde, har han vokst opp i Skien. Alt han husker derfra er lyden av at det skjæres i isopor i byggingen av et nytt kjøpesenter, og minnet av at en måke blir påkjørt. I hvert fall tror han at det er minner han ikke har fabrikkert.

Men han er neimen ikke sikker. For tida leser han seg nemlig opp på hukommelsen. Om hvordan hukommelsen er en upålitelig venn. Når vi begynner å snakke om barneårene, slår det ham at minner om den fire år yngre broren Aleksander Schau er totalt fraværende.

– Han bare var der, som et forstyrrende element. Jeg hadde ikke så veldig mye med ham gjøre. Jeg har egentlig ikke noe særlig minne om ham. Jeg vet ikke hvem han var eller hva han drev med da han var liten, sier Schau.

Hukommelse er et fremtidig tema på «Rekommandert» – én av Schaus fem podkaster. Dette er den nerdete podkasten der Schau og lytterne lærer mer om temaer som opptar ham. Fra bananer og kannibalisme, til vibratorer og svarte hull. Om det er noe som skremmer ham nå, så er det universet. Spesielt svarte hull.

– Når jeg tenker på ting som blir så stort, da kjennes det ut som om jeg skal bli gæren. Jeg kan ikke holde på for mye med det, for da kjenner jeg galskapen banke på. Jeg blir nesten redd.

Tryggheten finner Schau i rutearkene. Han har nemlig en skjult lidenskap for matematikk. Såpass at han har vurdert å begynne på kveldskurs i matte.

– Jeg kjøpte en bok om de største matematiske oppdagelsene i verden. Det var bare for gøy! Jeg tror det er noe med strukturen og ordenen. Du kan ikke si noe på det. Det er helt låst. To pluss to er fire, og sånn er det. Jeg liker at noe er så satt. Ting er så rotete, men matte er veldig tydelig, sier Schau.

Les også: Victor Norman: – Sosial samvittighet handler ikke om hvor man står i det politiske spekteret

I tillegg til begeistringen for matte, beskrives Schau som usedvanlig belest. Leseiveren startet tidlig. I oppveksten var han på biblioteket absolutt hele tida. Det var faktisk på biblioteket i Bergen at han som sjuåring lærte at det gikk an å prate seg til ting han egentlig ikke hadde lov til.

– De hadde to varianter av «Tusen og én natt», fordi originalen er så jævlig voldelig, og jeg husker jeg var så fornøyd med at jeg klarte å argumentere meg til å låne voksenversjonen. Det var én av mine første seire, forteller Schau.

Brorparten av barndommen tilbrakte han i hovedstaden, hvor han er takknemlig for at han ikke vokste opp et sted med t-banestopp.

– Det var t-banestoppene som tiltrakk seg mest skumle elementer. Det er ikke uten grunn at Christopher Nielsen skrev om «Narverne», liksom. De hang rundt Narvesen ved T-banen.

Det var heldigvis ikke noe t-banestopp på verken Langerud eller Abildsø.

– Ungdommer var jo det skumleste som fantes, og det slapp jeg å forholde meg til.

Ikke at det hadde altfor mye å si. Schau var uansett mest inne og leste, spilte plater og puslet med bilbaner som gikk gjennom gamle pappvinesker. Noen dager kunne han finne på å spille bandy med den forglemmelige broren. Interessen for ham tok seg opp da Schau hadde siviltjeneste i Blindeforbundet hvor han lagde radio, og trengte gjester.

– Han ble med i en alder av 16 år med stemmeskiftet og alt. Så begynte vi å jobbe sammen, og han ble fort jævlig mye bedre enn meg på radio.

25 år senere har de fortsatt radioprogrammet «Kvegpels» sammen på studentradioen Radio Nova.

Som en ekstra påminner om alderen som innhenter ham, har Schau sammen med kompisen Kyrre Holm Johansen podkasten «Krisemøte».

I halvannet år har de time for time tatt for seg livet på nedadgående kurve, med full fart mot 50-årene, og alt hva det innebærer for menn som kanskje følte seg kulest på 90-tallet mens de tulla på P3? Her åpner de seg om alt fra drømmer og maskuline ting de ikke fikser, til leverflekker og lengden på ejakulasjonen deres.

Her har Schau også lært at han er beskjeden, ikke stoler på folk, har høy selvdisiplin, men samtidig tror alt kommer til å gå til helvete. I hvert fall ble det resultatet hans i en av personlighetstestene det går sport i å ta om dagen.

Av venner blir Schau beskrevet som ekstremt lojal, omsorgsfull og snill. Til og med ordet nusselig kommer opp.

– Det er koselig. Å bli kalt nusselig er fint, det. Jeg tror jeg er en ganske mild fyr.

Så var det dette med alle dimensjonen ved Schaus personlighet. Enkelte undrer seg også over om vennskapet i bunn er fundert på en gjensidig frykt. For kommer du på feil fot med Schau, kan han både bli destruktiv og hevngjerrig, sies det.

– Det skal ganske mye til for å gjøre meg sur, sier Schau sjøl.

– Hva gjør deg forbanna?

– Jeg tåler sensur ekstremt dårlig. Det opplevde jeg flere ganger i NRK blant annet. Derfor er det deilig å være sin egen sjef. Så blir jeg sur når noen sier jeg må noe. Jeg må ingenting. Det er mulig jeg burde, men jeg må ingenting. Og folk som ikke tar nei for et nei. Det er sjelden jeg blir sint, men blir jeg det skikkelig, så varer det. Da blir jeg så sliten, og sover ikke. Det tar fire-fem dager før jeg får normal søvnrytme igjen, forteller Schau.

Han er snart den neste i bandet som fyller rundt år. Da blir han 50. Selv om det er lenge til, har Schau allerede begynt å glede seg.

– Jeg tror det kommer til å bli helt topp. Det er jo ingen som bryr seg om hva en 50-åring driver med. Da er det fritt fram. Da er du helt under radaren, helt uaktuell på alle plan. Det tror jeg blir bra. Du har ingen injurierende kraft overhodet. Jeg tror folk da bryr seg fint lite om hva jeg holder med. Livet kommer jo til å være helt likt likevel. Øving på tirsdag, spilling i helgene og radio i en eller annen form. Bare at folk kommer til å bry seg litt mindre.

Les også: Polfareren som la ut på ekspedisjon i kloakken

Fem favoritter

Musikk: «Right Down The Street» av Buck Biloxi.

Film: «Animal Love» av Ulrich Seidl.

Bok: «Between Here and the Yellow Sea» av Nic Pizzolatto.

Mat: Knekkebrød fra Sigdal med vellagret Norvegia.

Sted: Senga.