Fra arkivet. Artikkelen ble publisert i november 2016.
Det går et sus gjennom salongen. En servitør stopper opp, garderobedamen gisper. Klirringen i kaffekopper og stetteglass stiler av et øyeblikk og noen hvisker: «Men der er jo Toralv Maurstad!» Etter et langt liv i rampelyset er han sannsynligvis vant med det, blikkene, hviskingen, folk som rygger baklengs mens de takker og bukker og skraper.
– Er det her vi skal være? smiler han og strekker fram hånden slik at undertegnede får merke litt av stjernestøvet som daler ned i form av blikk og beundring.
Til vårt møte på Bristol kommer han rett fra svømmetrening. Han har blå dunjakke, jeans og sneakers, plasterlapp i panna og de hvite krøllene ser ut som de er fønet med norsk fjelluft. To tiår etter normal pensjonsalder er han i gang med prøver på stykket «Overføring» som skal ha premiere 18. februar. Helt siden han ble rammet av hjerneslag i april har han ligget i hardtrening for å bli frisk. Ett av målene er å kunne gå igjen uten stokk. Han vil ikke at folk skal sitte og glo og si: «Er’n blitt lam i kinna? Er’n skeiv i trynet?» 24. november fylte han 90 år.
– Det er ikke så gammelt i dag det, ler han og legger til:
– Av og til hender det at jeg føler meg litt gammal. Som når jeg har trent, og blir litt støl. Da sier jeg «jøss så dette tok på, da». Men så husker jeg på at det må være sånn det er å bli eldre, at kroppen ikke alltid orker like mye som før.
[ Norges teaterhøvding er død ]
Det var i april i år at han var på guttetur på praktgården han eier i Nordfjord, de hadde nettopp satt fiskegarn da han følte seg så gelé i beina. Han falt om. Takket være sin gode venn Herman Mehren kom hjelpen raskt.
– Da Herman Mehren fikk kreft for noen år siden prøvde jeg å ta meg litt av ham. Og nå var det han som måtte hjelpe meg, smiler Maurstad.
Først fryktet han at han var blitt lam, for en mann som har levd et aktivt liv og stortrives i naturen ville det vært verst mulig scenario. Han var mer redd for det enn for å dø. Men, så viste det seg å ikke være så ille likevel.
– Første dagen etter slaget ringte jeg og ville vite om vi hadde fått noe i garnene. Det sitter langt inne om man har fiskelykke eller ikke. Det var mange timers arbeid og akkurat den tida på året da torsken gyter.
– Men ble det noe fisk?
– Ja, det ble jo det. Men den fikk jo ikke jeg smakt!
– Hadde du tenkt at du skulle kunne vende tilbake til jobb igjen såpass raskt?
– Raskt og raskt, smiler han.
– Jeg hadde jo ingen jobb, så jeg måtte få et tilbud først, ler han.
Livet har vært, og er, teater. Han har til og med spilt roller for seg selv når livet har vært vanskelig, sett på trøblete perioder og tenkt at ja ja, snart er det klart for et nytt stykke. Når en er sitt eget instrument er det fint å ha litt levd liv å spille på. Da er ingen erfaringer unyttige.
– Er det et yrke der man bare blir bedre og bedre med årene?
– Ja og nei. Kapitalen din blir større. Men om den ligger i dvale og ikke blir omsatt til noe positivt så hjelper det lite.
– Jeg spilte nesten utelukkende tragedier på teateret i en periode på 6–7 år. Og i løpet av den tida skjedde det en del med livet mitt som ble materiale jeg kunne bruke på scenen. Jeg hadde en liten gutt som døde. Å stå på scenen som Peer Gynt bare noen timer etter, i scenen der mor Åse ligger døende i sengen, var vanskelig. Da bruker du tankene, kjærlighetsevnen og savnet – det er klart du bruker det. Kanskje kan man bli litt forskrekket om jeg sier det, men det kan være en fin måte å avreagere på. Du får det ut.
– Jo mer man opplever av alle slags følelser er av det gode for en skuespiller.
– Men skuespillere som jobber så mye, rekker de å leve livet da?
– Du kommer ikke unna livet, selv ikke en skuespiller gjør det. Det er fint det.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Han er sønn av skuespillerparet Tordis og Alfred Maurstad. I sin tid var de Norges svar på Brangelina og Taylor og Burton, de levde for kunsten, elsket og kranglet, men mest av spilte de teater. De møttes på Det Norske Teatret og allerede i starten gnistret det mellom akademikerdatteren fra Kristiansund og bondesønnen fra Vågsøy. Etter hvert fikk de lille Toralv som var enebarn og vokste opp med dadda og villa med eplehage. Men han vil ikke være med på at han er en bortskjemt vestkantgutt som har kommet lett til det.
– Jeg tror ikke vi var mer bortskjemte enn andre barn. Mange tror du er bortskjemt fordi du bor i et pent hus og foreldrene har penger i banken, men man trenger ikke være bortskjemt for det. Kan hende man tar flere ting for gitt, og at det tar litt flere år før man kommer fram selv, man er litt bortskjemt på den måten at man ikke har måttet skaffe seg ting selv og ikke vet hva det koster.
Selv var han en skikkelig våghals som kjørte ned korketrekker’n på skøyter, og slo seg gul og blå ved å hoppe på kjelke i hoppbakkene.
– Vi gutta var tøffe konkurrenter, hoppet på ski i Midtstubakken da vi var 12 år gamle og var med å hogge ut Tryvannskleiva. Så vi var ikke noen frøkner på sportssiden. Broren til faren til Beate kona mi, Stein Eriksen, gikk i klassen under meg. Vi konkurrerte alltid, humrer han.
Foreldrene så han ikke mye til. På formiddagen var det prøver, og på kvelden forestillinger, og dit måtte de komme i god tid for å bli sminket. Så det var ikke så mange timene på ettermiddagen de hadde fri, og da skulle de gjerne hvile middag eller øve på et nytt stykke.
– Jeg gikk og la meg mens de var på scenen om kvelden, og så sov de på morgenen når jeg gikk på skolen, så det ble ved middagstider. Og da hadde jeg som regel gjort noe gærent som vi måtte snakke om. Da de omsider skilte seg hadde jeg lest at man skulle bli veldig ulykkelig, men det ble jeg ikke. Jeg så jo nesten like lite til dem da som før.
– Du har sagt at du kjente moren din best fra scenen?
– Det er riktig det.
– Er det sårt eller fint?
– Det er hva det er. Jeg er stolt av henne, hun var en stor stjerne. Far var strengere, som gamle testamentet. «Du skal lukke døra etter deg! Du skal hilse! Du skal gjøre sånn og sånn!» Han kom fra en fattig bondeslekt der den sterkeste hadde tukten, og de måtte jobbe fra de var barn. Han var vant til at jenter bare var noen du ga juling og hadde sex med, og så traff han mor som var embetsmannsdatter med intellektuelle brødre. Men mor hadde sitt hun også, hun ble blant annet satt bort en periode som liten jente. Hun hadde en nærmest sykelig frihetslengsel, og sto opp for sin rett. Så det var to sterke viljer i huset og sikkert stormfullt. Men jeg elsket dem.
Han husker med smil om munnen hvordan faren kløv opp i epletrærne i hagen, der han satt seg og spilte hardingfele så hele Slemdal hørte det.
– Far var et eventyr. Han var Fant og Gjest Baardsen, han hadde alt dette i seg, all moroa. Jeg hadde en medfødt fortellerevne, og når jeg fortalte far noe pleide han å si: «Gudbevaremegvæl nå juger du så du tror det sjæl!» Og så fniste han, og så sa han: «Jeg skal tro deg nå, men juger du mer så tror jeg deg ikke!» ler han.
At kunstnerbarn går for lut og kaldt vann er han ikke med på. Selv om han var mye alene opplevde han det gamle kjempehuset i Dagaliveien som et trygt paradis. Og på teateret traff han mange morsomme mennesker.
– I huset vårt bodde vi i annen etasje, og i første bodde gårdeieren som hadde tre gutter. Inne i den store hallen gikk en trapp med tjukt gelender, der jeg pleide å seile ned i første etasje for å få aftens hos familien Ebbesen når mor og far ikke var hjemme. Så jeg var ikke ensom, jeg kunne når som helst stikke ned til dem.
Når foreldrene hadde med venner hjem fra teateret sent på kvelden hendte det at han ble vekket for å spille piano.
– Ja. De skulle vise fram sønnen sin da vet du. Far ville jeg skulle bli pianist, jeg hadde så veldig lett for det. Men jeg hadde ikke ilden, ville heller gå på ski. Far prøvde å bestikke hushjelpen for å se om jeg øvde, slik at han kunne gi meg juling om jeg skulket. Den siste spillelæreren min tok pengene far betalte, og så gikk vi på fotballkamper på Bislett isteden.
Da foreldrene ble skilt fikk far foreldreretten. Og med en pappa som jobbet mye var det lett å finne på fanteri. Han, som egentlig var skoleflink, raste ned i karakterer, og til slutt tok far affære – han ble sendt på Hartmanns pensjonatskole i Bærum der det var disiplin og kustus. Også her fikk han gode venner og fant han seg til rette. «Vi lærte fort å røyke, drikke, banne, runke, ligge på rygg med beina i været og tenne på fisen til hverandre.» I tillegg var det hoppbakke, og på skolen gikk han fra bunnkarakterer til toppkarakter. Så det var med gråten i halsen han satt seg på toget til Sandane da faren fikk ham videre på Firda Landsgymnas i Nordfjord for at han skulle få oppleve et annet miljø enn Oslos vestkant. Her fikk han en helt ny verdiskala og møtte folk som var opptatt av alt annet enn merkeklær, tennis og dansebarer. Og det vekket en livslang kjærlighet til Vestlandet. Denne helgen skal han tilbringe på gården i Nordfjord for å feire nyttår.
– Der jeg har så mye å gjøre – slå slåtten, sette garn, gå på fjellet, bade. Jeg trives med å jobbe, kan gå ut tidlig på morgenen og være ute hele dagen, blir ikke trøtt. Du må stelle en gard. Da er jeg lykkelig.
I 1933 sto en sju år gammel gutt i tights på scenen på Nationaltheatret. Toralv Maurstad i rollen som prins Mamilius i Shakespeares «Et vintereventyr» var starten på en livslang karriere. Johanne Dybwad var instruktør. Selv skulle han ende som teatersjef på samme teater mange år senere. Da var han selve gullgutten i norsk teater, kunne ikke gjøre noe galt, hadde spilt på Broadway, filmet i Hollywood, var umåtelig populær. Men brått møtte han motstand, i form av skuespillere med et annet teatersyn. At en del sekstiåtterskuespillere så på teaterscenen som en arena der de kunne forfekte sitt eget politiske syn likte Maurstad dårlig, han syntes politikk sjelden ble særlig godt teater.
Selv spilte han lite i disse årene, og han kom dermed ikke riktig inn i alle de rollene som gir mest tyngde for en mannlig skuespiller, nemlig den modne mannen på førti pluss. Han synes det er vanskelig å trekke fram en favorittrolle, må tenke seg om før han sier nølende:
– Det må bli Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm». Å løpe, danse og leve seg inn i Shakespeares poetiske verden er som å være i himmelriket.
Spør vi om favorittmotspiller trenger han derimot ingen betenkningstid.
– Det er Wenche, sier han før vi rekker å fullføre spørsmålet.
Han og Wenche Foss går way back, som det heter. De spilte sammen første gang i stykket «18 år», og senere har de levd et helt liv sammen på scenen, og har spilt mor og sønn, kjærester, ektepar og tvillinger.
– Jeg savner Wenche både som menneske og motspiller. Mest som motspiller, for maken finnes ikke. Hennes sceniske intuisjon, musikalitet var helt fabelaktig. Enestående. En stor stjerne.
Han har giftet seg tre ganger, med henholdsvis Eva Henning, Anne-Ma Burum og sin nåværende kone Beate Eriksen. I selvbiografien «For et liv. Historier jeg bare har fortalt mine venner» forteller han åpent om sitt liv og også sine mange kvinnehistorier, om faren som stakk av med en kvinne han selv hadde flørtet med på fest. Mest hysterisk er historien om da han skulle rømme med «ja, la oss kalle henne Liv», som han skriver. Liv Ullmann. Begge var gift på hver sin kant, men hun ville at de skulle flykte under et maskeradeball hos Ullmann. Selv var han engstelig og hadde liten lyst til å rømme. Men så viste det seg at skjebnen kom, i klovnedrakt. Det vil si Liv Ullmanns daværende ektemann som kom kjørende fra maskeballet utkledd som klovn, og stoppet dem.
Vi fniser begge to når jeg nevner det.
– Det er jo sant også, vet du. Det var redningen, ler han.
– Jeg lo meg helt skakk, og hun ble så forbanna. Og det var han som fikk skylda, er du gal, knegger han.
– Kan du huske din aller første forelskelse?
– Ja. Hun første hadde jævlig stygge tenner. Da var jeg vel en 8–9 år gammel. Hun var best i å løpe 60 meter’n og å kaste med liten ball. Kvikk og morsom, en fest å være i nærheten av. Det hadde lite med kjønn å gjøre og var nok mer en barnslig beundring. Jeg og en klassekamerat var begge forelsket i henne. Når jeg hadde bursdagsselskap satt hun – Jannike som hun het – ved siden av meg. Og når han hadde bursdagsselskap satt hun ved siden av ham. Til slutt måtte jeg bare vite det, så jeg spurte: «Er jeg nummer én, eller er Kristian nummer én? Jeg vil vite det!» Og da svarte hun: «Du er nummer én Toralv, sammen med han.»
[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]
En sommer traff han en fager jente fra Molde som han falt pladask for.
– Jeg traff henne mens jeg var på ferie med mor i Gudbrandsdalen. Jeg var fryktelig umoden, og så kysset hun meg. Da jeg skulle tilbake til Nordfjord reiste jeg innom Molde, og sto utenfor porten hennes, men torde ikke gå inn.
– Så det ble bomtur?
– Ja. Det var en omvei på 50 mil.
– Blir du lett forelsket?
– Ja, jeg tror det.
– Hva med skuespillere, er det lett å forelska i motspillere?
– Jeg tror man kan få lyst på, bli betatt av noen, men folk er jo ikke rollene de spiller, så det er ikke ordentlig forelskelse.
– Har mange blitt betatt av deg?
– Vel, det har hendt. Hvis du spiller visse roller kan folk danne seg et visst bilde av hvordan du er som ikke er virkelig. Det hang jenter ved gjerdet rundt hagen vår i årevis, og det var mens jeg var gift. De ville bare ha et glimt av meg. Men den de ville se var ikke den virkelige meg, men et bilde de hadde i hodet.
– Var det plagsomt?
– Ja og nei. Det var smigrende også. Men når du er gift eller har et forhold til noen kan det bli slitsomt.
– Kan man bli sjalu dersom man har en kone eller ektemann som spiller kjærlighetsscener med en annen?
– Ja, det tror jeg.
– Har du lett for å bli sjalu?
– Nei. Men jeg har vært det. Jeg vet hva det vil si, og kunne godt spilt det. Man har alt mulig i seg i større eller mindre grad.
– Er du fortsatt nervøs foran en forestilling?
– Ja. Jeg kan ha varme eller kalde nerver. Er jeg helt iskald hører jeg hvor elendig jeg er. At jeg står og juger for meg sjøl. Har jeg varme nerver er jeg ivrig og vil fortelle publikum alt jeg har å komme med.
Overtro er skuespillernes svøpe. Før pleide han å løpe rett foran trikken like før en forestilling for å få gode kritikker.
– Det betydde lykke. Men dette har jeg mer eller mindre sluttet med, ler han
– Biografien din har tittelen «Historier jeg bare har fortalt mine venner». Har du noen historier du ikke har fortalt noen?
– Jeg har mange historier, jeg, smiler han lurt.
– Jeg bestemte meg for å være helt åpen med den boken, og leverte mer enn det som står der. Men det var noen historier Petter Skavlan ville jeg skulle spare publikum for.
– Du vil kanskje dele en av dem med meg?
Han knegger godlynt, lener seg fram og hvisker:
– Jeg tror jeg skal la det være.