Portrett

Den hardtslående Hans-Christian Gabrielsen

Om det er med trommestikkene eller ved Gerd Kristiansens side, Hans-Christian Gabrielsen prøver å bruke ørene først.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen (53) døde tirsdag 9. mars 2021. Dette portrettet med ham ble først publisert 18. desember 2016. I mai 2017 ble han valgt som LO-leder.

– Det er lov å klappe, sier møteleder Audun Brandt Lågøyr mens LOs nestleder er på vei opp på scenen i et av Næringslivets hus sine mange glassrom. Der inne foregår «Seriøsitetskonferansen». Foran ham sitter rundt 30 menn og i underkant av 10 damer, de fleste dresskledde. På bordene står vinglass med cola zero og tallerkener med lunka mangosalsa fra lunsjen tidligere på dagen.

– Det er en dårlig bevart hemmelighet at du skal få et nytt verv etter hvert, Hans-Christian, sier Lågøyr.

– Du vet at i motsetning til dere så har vi valg vi på det vervet, svarer Gabrielsen kjapt med den karakteristiske dype stemmen.

Allerede for ett år siden skrev Dagsavisen at Gabrielsen blir LOs neste leder: Øverste ansvarlig for 900.000 medlemmer fordelt på 25 forbund. Gerd Kristiansen går av på LO-kongressen til våren som følge av LOs egne aldersgrenser. Hennes 1. nestleder Tor Arne Solbakken kan ikke ta over på grunn av de samme aldersreglene. Gabrielsen har ingen åpenbare motkandidater, og i november bekreftet han overfor VG at han ønsker å bli leder for Norges største arbeidstakerorganisasjon om kongressen vil ha ham.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For å bli bedre kjent med Gabrielsen skal vi tilbake til Slemmestad på slutten av 70-tallet. Da Donna Summers og Pink Floyd herjet på hitlistene, og kroneisen kostet én krone. Klemt mellom en seng og et klesskap står et sett med 13 trommer, til 3.000 kroner. 12 år gamle Gabrielsen bruker hvert ledige minutt her inne. Hvorfor vet han ikke. Kanskje for å slå ut all rastløsheten. Den lange slampen setter stiften på platespilleren, innstilt på maks, og slår til. At foreldrene kommer hjem hører han ikke. Han lytter iherdig til musikken, for å treffe takten når han trakterer trommene. Leksene får vente.

– Det fikk jeg lov til nesten hver dag. Den tålmodigheten foreldrene mine viste da, gud bedre. Det var helt fantastisk. Det har jeg tatt med i aftenbønnen mang en gang, sier Gabrielsen.

I dag spiller han seg svett og sliten i et Frank Zappa-coverband.

– Noen driver med mental trening og alt mulig. Men hvis du har øvd en kveld eller spilt en jobb, da tømmer du huet ditt helt. Du må konsentrere deg så voldsomt. Du spiller jo ikke aleine. Du spiller sammen med andre. Du må hele tida lytte. Du må passe på tempo, og det kan være krevende musikk. Det er en ganske stor mental øvelse, så jeg er helt renska i huet etterpå. Det er veldig deilig. Det er en god følelse.

Men øvingen går det ikke alltid så bra med lenger.

– Ikke fordi det ikke er ønskelig. Snarere tvert om. Det er mer at når du kommer hjem så er du litt – puh – ferdig. Jeg har likevel en ambisjon om å få bygd meg et lite øvingsrom i huset.

At det blir lenge mellom øvingene gjør at gamle kunster blir vanskeligere å holde ved like. Det irriterer.

– Når du ikke får til det du kunne før, så blir du grinete, sier Gabrielsen. Han slår neven i bordet, og illustrerer frustrasjonen med heftig grynting.

Kanskje er det lurt at han tar seg helt ut i eksperimentell og satirisk rock? Hele Gabrielsens barske natur gjør det nødvendig å velge omhyggelig når han hever stemmen. Den 1,95 høye mannen er han du velger først til ditt lag, men ikke vil møte i dueller.

Gabrielsen går lang i steget, bestemt over Youngstorget der det er julemarked for tida. Koselig, synes LO-toppen. Men den ordentlige julefølelsen får han først når han hører Knut Risans stemme over tre nøtter til Askepott og pinnekjøttlukta brer om seg i hjemmet. Med røtter fra Vestlandet har det vært pinnekjøtt i hvert fall annethvert år hos familien Gabrielsen.

– Hvordan fordeler dere oppgavene fram til jul?

– Jeg tar en del av gavene og så kjøper jeg juletreet. Men jeg får ikke pynte det. Det er det mor, og datteren min fra et annet ekteskap, som gjør.

«Mor» er kjælenavnet på Gabrielsens kone. Selv om de har kjent hverandre siden ungdomsskolen, ble det først sving på sakene i påskefjellet for 15 år siden.

Datteren fra første ekteskap har bodd litt hos ham og litt hos moren sin. Nå er hun 19 år og har flyttet på folkehøyskole. Gabrielsen klarer å holde bekymringen greit i sjakk.

– Jeg tror du som forelder bør prøve å huske tilbake hvordan det var da du selv var ung. Jeg var 17 år da jeg flyttet på hybel, så det går nok greit for henne også. Men det er ganske stille hjemme nå. Det er bare meg, mor og katta. Så er jeg strengt tatt ikke så mye hjemme. Jeg er mye ute og reiser. Det er en del av jobben.

Allerede klokka 07.15 er han på kontoret om morgenene. Én time før alle møtene skyter i gang, med arbeidsro til forberedelsene.

Han er småspist om morgenen. Det går kanskje ned et knekkebrød. Et glass jus, noen trantabletter og én snus må han ha. Han slutta å røyke i 2005. Etter det tok underleppenikotinen over.

På veggen rett over pulten henger et maleri av papirfabrikken Tofte, fra 1983. De som kjenner den gamle hjørnesteinsbedriften gjenkjenner kanskje den rødbrune muren og de stolte fabrikkpipene. Maleriet tok han med seg fra jobben i Fellesforbundet da han ble valgt inn i LO-ledelsen for snart fire år siden.

– Det bildet ser jeg på hver dag. Det er viktig å huske på hvor du kommer fra.

På kontoret er det flere påminnelser i glass og ramme.

Oppå et av skapene på kontoret står en karikaturtegningene av Bondevik I-regjeringen bundet til et julenek. Ved siden av står Yngve Hågensen med Thorbjørn Jagland i matrosdress. Den omstridte Ap-lederen ble kalt guttungen av den daværende LO-lederen.

– Jeg lo meg i hjel da jeg så den tegningen og ringte og sa at den ville jeg ha, sier Gabrielsen.

På pulten ligger to høye papirbunker symmetrisk ved siden av hverandre. Der ligger også en utgave av Doppler av Erlend Loe og en pamflett om Typeforståelse – en praktisk innføring i Carl Jungs typepsykologi.

Det sies at det er Gabrielsens personlige egenskaper som har gjort at han har nådd toppen i LO raskt, i relativt ung alder: En lagspiller, kunnskapstørst, morsom og med evne til å si ifra når nok er nok.

– Hender det at du blir sint?

– Ja. Jeg har et ganske friskt temperament. Men i jobbsammenheng er jeg god til å være diplomat. Jeg tror folk ser på meg når jeg blir irritert, og det er ikke alltid du trenger å gjøre så mye ut av det. Det er noe med at når du er 1,95 meter høy, så kan det fort bli litt voldsomt.

Gabrielsens mørke basstemme durer i kor med kaffemaskinen. Han lager konsentrerte lyttelyder.

Det første møtet for dagen er med en gjeng som jobber for en tunnel for skip på Stad. Lokalpolitikere, LO og NHO er skjønt forent om et 145 år gammelt samferdselsprosjekt, på 1.700 meter til 2,3 milliarder kroner. Saken er grei for Gabrielsen. LO vedtok allerede i 2009 at de støtter dette prosjektet og det står de ved. Han kommer likevel nøye forberedt. Papirene på møtebordet foran ham har sentrale utdrag tusjet ut i rosa.

– Har dere beregnet klimaeffekten på prosjektet? Det som er nytt siden 2013 er Parisavtalen. Mener de alvor med å kutte utslippene med 40 prosent og mesteparten i transportsektoren må de gjøre noe med det, sier Gabrielsen til delegasjonen.

Han er den i LO-ledelsen som har ansvar for både klima og miljø, og olje og gass. Derfor var han også til stede under forhandlingene om Parisavtalen.

– Disse COP-møtene er jo kaos. Men jeg mener franskmennene klarte dra dette i land på en veldig bra måte. Resultatet ble overraskende bra, overraskende mer forpliktende, overraskende mer tydelig og overraskende mer ambisiøst. Aller mest på intensjoner, men etter hvert også på levering.

Samtidig som LO-kongressen velger sin nye ledelse, skal de også lande organisasjonens største stridsspørsmål på miljøfeltet: Oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Med LOs største forbund Fagforbundet i spissen, kan fem forbund sikre flertall på LO-kongressen i 2017 for varig vern mot oljeutvinning i området. Men protestene fra privat-LO har vært høylytte, og enkelte fra Industri og Energi har truet med å bryte ut av organisasjonen.

De som kjenner Gabrielsen godt har tro på at han kan bli en LO-leder som bygger bru mellom de LO-organiserte fra offentlig sektor, og privat-LO.

– Hvis jeg har lest deg riktig, har du sagt at du tror dere lander fint på et kompromiss?

– Jeg har ikke sagt fint. Jeg har sagt at vi har god erfaring og lang tradisjon for å klare å forene ulike syn i LO. Det har jeg tro på at vi også skal kunne klare i den saken her.

– Hvordan kan det kompromisset se ut?

– Jeg har en idé, men den har jeg ikke tenkt å brette ut i avisene først. Husk på at det var uenighet i 2013. Det var det også i 2009, og det har det vært i mange år.

– Hvordan er du når du står i konflikt?

– Jeg tror jeg oppleves som god til å finne løsninger. Oppleves nok også som diplomat i slike sammenhenger, men også med evne til å skjære gjennom. Men jeg tror jeg er god til å lytte å finne det som kan oppleves som en felles løsning.

I etasjen over er det møte mellom LO-ledelsen og administrasjonen, som det er hver onsdag. Gjennom et av de 21 vinduene kan du se over Youngstorget til Venstres hus og Arbeiderpartiets partikontor. Gabrielsen og Solbakken sitter på hver sin side av Kristiansen. Sakene går fort unna. Hva skal LO mene om ulike høringer om alt fra den nye klimaloven, til mer kveldsjobbing. Etterpå er det kun toppledelsen som skal møtes. Mellom møtene fortæres lunsjen stående. En brødskive med gulost og paprika.

De sitter i sekretariatssalen som kanskje er det mest tradisjonsrike rommet i hele LO-bygget. Helkledd i smalt mørkt trepanel, med to sirkler av møterader.

På veggen henger bilder av 15 tidligere LO-ledere. Morsomme skjegg og rare briller konkurrerer om oppmerksomheten. Kun ett av svart-hvit bildene er av en kvinne: Gerd-Liv Valla. Til våren blir det én til, når LOs andre Gerd skal opp på veggen. Hun har Gabrielsen lært mye av.

– Gerd er en god leder, og en veldig flott og varm person. Hun har en veldig inkluderende stil. Den måten å jobbe på har jeg lært veldig mye av.

Så hvordan blir han selv som LO-leder?

– Jeg liker å ha god forankring. Jeg liker at beslutninger er veloverveid og gjennomtenkt. Det betyr ikke at jeg ikke er en person som kan handle raskt. Jeg tror jeg vil oppleves som trygg, handlekraftig. Men ikke minst en inkluderende og lyttende leder.

Les også: Nina Grünfelds pappa unnslapp døden i siste time

Temperamentet skal ikke være pådriveren for handling.

– Når du leser noe i avisen på morgenen og du går i taket av raseri over hvor håpløst dette er, så kan det være greit å telle til ti av og til. Du trenger ikke være helt Donald Trump og fyre av meningene dine på Twitter hele tida, om hva du synes og mener om alt. Jeg har stor respekt for muligheten til å få kunne lede LO hvis jeg får den. En organisasjon som har så mye historie. Oppfatningen av LO som en sterk og viktig samfunnsaktør, med mye gjennomslagskraft, har dannet seg over mange år. Derfor er det viktig å forvalte det ansvaret på en seriøs og god måte. Det skal du ha stor respekt for. Du kan ikke bli helt apekatt og mene noe om alt mellom himmel og jord, sier Gabrielsen og knipser med fingrene i lufta foran seg.

Gabrielsen har ikke bare klart for seg hvordan han skal være LO-leder, men også hva han vil få til. Han viser til at arbeidstakerorganisasjonen nok vil fortsette å være opptatt av jobbskaping, kampen mot sosial dumping og for et seriøst arbeidsliv. Men også å heve kompetansen til folk, sånn at de står sterkere i det moderne arbeidslivet. Det starter allerede med å hindre at ungdommer slutter på skolen uten å ha fullført utdanningsløpet.

– Bare i dag er 15 prosent av alle 34-åringer uten jobb. 15 prosent! Og vi har et kjempestort frafall i videregående skole. Det er 500.000 i arbeidslivet i dag som ikke har høyere utdanning enn grunnskole. Det holder ikke for framtida. Det er ikke noe gærent i å jobbe i yrker som ikke krever høyere utdanning og alle skal ikke ha master. Men i framtida vil det være flere jobber som krever mer formell utdannelse. Så hvis vi ikke hindrer frafall og får på plass en kompetansereform, så vil vi få en svær gruppe mennesker utenfor arbeidslivet.

Selv har Gabrielsen fagbrev som prosessoperatør. Læreplassen hadde han på Tofte, cellulosefabrikken midt i Hurum kommune, en maratondistanse hjemmefra. Etter fagprøven var bestått fikk han fast jobb med en gang.

– Da var jeg så heldig og fikk muligheten til å flytte rundt på meg, fra å jobbe på tørkemaskinene, til blekeriet og så kokeriet. Jeg synes det var spennende å lære meg det samspillet, hvordan alle leddene i produksjonen hang sammen.

Her lærte han alt om hvordan tre blir til papir, og hvordan partssamarbeid blir til rettigheter.

– Det jeg husker best fra Tofte var den iveren etter å løse alle problemer som oppsto raskt. Alle hadde et felles mål om å få produksjonen til å gå raskest mulig, tjene penger for å trygge jobbene. I tillegg så er det et helt unikt samhold som oppstår på et sånt skift. Det er veldig ålreit.

Første dag på Tofte fikk han beskjed om å hente arbeidstøyet sitt på fagforeningskontoret. Det var en selvfølge å organisere seg. Det lå fabrikkveggene. Det lå i kulturen.

Gabrielsen ble raskt tillitsvalgt.

– Vi troppa vel opp på fagforeningskontoret og var misfornøyd med et eller annet, så fikk vi problemstillingen snudd og ble bedt om å ta ansvar selv.

Han gikk raskt fra ungdomstillitsvalgt til skiftstillitsvalgt, så nestleder og senere klubbleder. Det var ikke alltid bare bare.

Som 28-åring satt han foran et helt medlemsmøte med eldre karer i kjeledress og ansikter helt krøllete av skepsis, og skulle forsvare sitt første lønnsoppgjør.

– Da tenker du: Faen, hvordan skal jeg fikse det her? Men så må du huske. Folk sitter ikke der og er ute etter deg. Du er jo valgt. Du er gitt tillit. Det er det som ligger i å være tillitsvalgt.

Fem favoritter

Musikk: Zappa og Raga Rockers

Film: «O brother where art thou?»

Bok: «En mann med navn Ove» (Fredrik Backmann)

Mat: Avhengig av årstid, men nå er det pinnekjøtt som gjelder.

Sted: Ramtonholmen utenfor Slemmestad

Fakta om Hans-Christian Gabrielsen

*Hans-Christian Gabrielsen (født 27. juli 1967) er en norsk fagforeningsleder fra Slemmestad i Røyken kommune.

*Han er gift, og har en datter på 19 år fra et tidligere ekteskap.

*Han ble valgt til 2. nestleder på LO-kongressen i 2013, og er soleklar favoritt til å overta som LO-leder ved neste kongress i 2017.

*Han kom fra vervet som forbundssekretær i Fellesforbundet.

*Gabrielsen tok fagbrev som prosessoperatør på Tofte Industrier, hvor han var ansatt fra 1984 til 1995. I fagforeningen på Tofte har han vært ungdomstillitsvalgt, ble nestleder i 1994 og overtok som leder i 1995.

*Han var medlem av kommunestyret i Røyken for Arbeiderpartiet fra 1995 til 2003.

*Han er møtende vara i SpareBank 1 Gruppen, og møtende vara i Rikslønnsnemnda.

Mer fra Dagsavisen