Portrett

Loveleen Rihel Brenna. «Gud forby integrering».

Loveleen Rihel Brenna har ikke følt seg som en innvandrer på 20 år. Nå gjør hun det.

– Jeg kjenner på en enorm avmakt. Det handler jo om mitt liv. Jeg føler at alt jeg har jobbet for ...

Loveleen Rihel Brenna klarer ikke å fullføre setningen. Tårene presser seg på. Hun må hente seg et glass vann før hun greier å fortsette. Den kjente forfatteren, foredragsholderen og samfunnsdebattanten forteller at hun måtte gå mange runder med seg selv før hun valgte å dele sin frustrasjon med offentligheten.

– Når jeg går ut i mediene, står jeg alene i stormen. Jeg har ikke et parti eller en organisasjon bak meg – derfor er jeg veldig utsatt.

Brenna tok nylig et knallhardt oppgjør med regjeringens «segregeringspolitikk» og grepene de har tatt etter at tusenvis av flyktninger fant veien til Norge i fjor høst. Hun gjorde det i en kronikk som sto på trykk i Dagbladet og i et innlegg i Fædrelandsvennen: «Jeg har kjempet en lang kamp for å bli omgjort fra innvandrer til medborger. Jeg har oppdradd mine barn til å sette mennesket foran kultur og tradisjoner. Jeg har ikke følt meg som en innvandrer de siste 20 årene, men nå gjør jeg det.»

Gud forby integrering. Brenna merket at hun endret seg høsten 2015. Hennes statusoppdateringer på Facebook begynte å handle mer og mer om innvandrere og minoriteter. For første gang hadde hun opphetede diskusjoner om kulturforskjeller hjemme i stua med mannen Johnny. Noe endret seg også i jobbsammenheng. På en konferanse ble hun introdusert som «en innvandrerkvinne». Brenna husker ikke sist det skjedde, og hun mislikte det sterkt. Det toppet seg da Erna Solberg plasserte innvandrings- og integreringsministeren inn under justisdepartementet før jul. Hun beskriver det som å få et slag midt i trynet.

– Det betyr at innvandring er lik kriminalitet – og det gjør noe med min følelse av å være medborger. Plutselig er jeg satt i et negativt lys. Alt det positive er tatt bort med et pennestrøk. Før var jo denne ministeren plassert under familie- og likestillingsdepartementet.

Hun tar også sterk avstand fra språket som enkelte politikere bruker.

– Jeg vil ikke bli assosiert med verken Anundsen eller Listhaug – jeg vil ikke bli integrert av mennesker som har et sånt menneskesyn. Hvis språket de bruker er et barometer på hvordan alle innbyggere skal snakke, da sier jeg: Gud forby all integrering i Norge.

Indiskfødte Brenna misliker selve begrepet «integrering» sterkt. Hun har ikke brukt det på mange år, og har aldri forstått hva det egentlig betyr.

– Det finnes ingen målestokk for når et menneske er integrert. Likevel fortsetter politikerne å snakke om integrering – og det gjelder representanter fra alle partier. Som innvandrer er du i en evigvarende integreringsprosess.

Spørsmål til statsministeren. I kronikken i Dagbladet henvendte Brenna seg direkte til Erna Solberg. Hun ville vite hvordan statsministeren skal klare å skape et inkluderende samfunn med de strukturelle grepene som er tatt.

– Når vi har fått en innvandringsminister som bruker ekskluderingsretorikk, må Erna Solberg se konsekvensene av sin politikk. Hvis hun vil spille på lag med sånne som meg, kan hun ikke gi meg en statsråd som Listhaug. Mange av de grepene som gjøres nå er med på å redusere tilhørighetsfølelsen til veldig mange mennesker. Det er en farlig politikk, og det må alle politikere tenke over, uavhengig av parti.

– Hva ville du selv gjort hvis du var statsminister?

– For det første ville jeg tatt tak i hva slags språk vi bruker. I dag brukes et problemorientert språk, ikke et ressursorientert. Jeg ville også fjernet innvandringsministeren. For meg blir det helt feil at det sitter én eller to personer som skal være eksperter på dette feltet. Jeg hadde bygd opp kompetansen rundt mangfolds- og innvandringsspørsmål i alle departementene og direktoratene, slik at alle må forholde seg til at vi lever i et mangfoldig samfunn.

Leste du portrettet med Sylvi Listhaug: Frykten for å få en sosialist i familien

Ingen politikere har svart henne på kronikken, men i går ble det offentliggjort at hun får Fritt Ords Honnør-pris. Det hun skrev i Dagbladet og Fædrelandsvennen var noe av grunnen til at hun får prisen akkurat nå.

Vi sitter på kontoret til Seema, selskapet som Brenna leder. Hun etablerte det i 2012 etter at hun gikk av som leder i Foreldreutvalget for grunnskolen. I åtte år var hun stemmen til alle barn og foreldre i Norge – til sammen én million mennesker. Da skjedde det noe med henne. For første gang i livet kjente hun seg som en borger – ikke innvandrer.

– Det er veldig få med innvandrerbakgrunn som får kjenne på den frihetsfølelsen. Mange ender opp som innvandreralibier. Jeg har selv fått tilbud om slike stillinger, men har alltid takket nei. Det er helt uaktuelt for meg å bli vingeklippet på den måten.

Da hun etablerte Seema var noe av målet å jobbe for økt mangfold i arbeidslivet og et mer inkluderende samfunn.

– Et mangfoldig samfunn må ledes riktig. Ledelsen må ha kompetanse til å binde folk sammen. Jeg savner politikere som snakker om et inkluderende «vi». Hvor er de stemmene?

Seema jobber også med hjelpe jenter med flerkulturell bakgrunn til å finne sin vei fra innvandrer til medborger.

– Jeg har alltid vært tydelig på at alle som bor i Norge må følge norsk lov og menneskerettighetene. Det forteller jeg til jentene. Når vi nå har fått en statsråd som bryter med menneskerettighetene i forslag etter forslag – da gjør det noe med fundamentet i hele mitt arbeid.

Brenna tar en pause og stirrer et øyeblikk tomt framfor seg.

– Forstår de ikke at denne politikken skader Norge på lang sikt?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fra innvandrer til medborger. Brenna vet alt om hvor vanskelig det er å bli kvitt merkelappen «innvandrer». I jobbsammenheng bruker hun sin egen historie for alt den er verdt. Hun var fem år da hun kom til Kristiansand sammen med sin mor. Faren hadde reist fra India to år tidligere. Han hadde innsett at han ikke var i stand til å forsørge storfamilien og ville gi sine egne barn et friere liv og en enklere oppvekst enn han hadde hatt selv. Brenna beskriver faren som en opprørsk mann som gikk sine egne veier. Faren reiste gjennom 17 land før han endte opp i Norge ved en tilfeldighet. Han hadde aldri hørt om landet, og trodde først det var en by i Sverige. Etter at han kom til Norge bodde han et år i en Moelven-brakke sammen med andre indere. Det var først da han fikk en stilling ved Høie fabrikker i Kristiansand at han kunne starte prosessen med å få familien til Norge. Med jobben fulgte en leilighet. Den var bedre enn brakka, men kunne ikke måle seg med huset de hadde hatt i India. Brenna husker stigen opp til det trekkfulle loftet der hun sov. Snøen hadde lagt seg på innsiden av vinduene. Hun husker også alle damene med lyst hår og blå øyenskygge.

– Når vi sto og ventet på bussen kom det ofte noen eldre damer bort til oss. De strøk meg på kinnet og sa at jeg hadde så fin hud og så fint hår. Jeg skjønte ikke norsk, men jeg forsto jo toneleiet og varmen. Det er kjempeviktig å bli møtt på en sånn måte. Som barn trenger du bare å få bekreftelse på at folk ser deg, og det fikk jeg.

Selve barndommen gikk «knirkefritt». Det var først i ungdomsårene at livet ble vanskelig. For foreldrene var det et sjokk å se hvordan norske foreldre oppdro sine barn. Utallige verdikonflikter kom opp til overflaten.

– Foreldrene mine begynte å snakke mer og mer om vår kultur. I India er forholdet mellom gutter og jenter styrt av voksne. Jeg fikk høre at de ikke hadde noe imot at jeg lekte med mine norske venninner, men jeg måtte passe på at de ikke røykte, drakk eller hadde kjærester – og da var det jo ingen igjen.

Loveleen ble sittende mye alene og ble veldig ensom, men hun godtok sin skjebne.

– Når jeg så at andre indiske jenter hadde det på samme måten, tenkte jeg bare at sånn er det.

På skolen fortsatte lærerne å gi henne ros for hvor norsk hun var.

– Innerste inne visste jeg ikke hva det betydde. Jeg levde et helt annet liv.

Utstøtt av familien. Hjemme hadde Loveleen lenge snakket om at hun ville bli sosionom, men den utdannelsen fantes ikke i Kristiansand. Å flytte fra foreldrene var utenkelig. Faren begynte å snakke om å arrangere et ekteskap. I India hadde hun truffet den utkårede. De hadde brevvekslet i et par år før han kom til Norge. Hun var 18 år da de giftet seg. Hennes mann, som hadde jobbet for statsminister Rajiv Gandhi, fikk ikke godkjent utdannelsen. Han snakket ikke språket. Det endte med at han og Brenna måtte ta vaskejobber i Kristiansand.

– Det var et kjempefall som gjorde noe med selvbildet hans og trivselen. Det jeg trodde var veien til frihet, ble veien til fattigdom.

De fikk to barn. For at mannen skulle trives best mulig knyttet de seg tettere til det indiske miljøet. Selv mistet hun helt kontakten med sine norske venner.

– Sett med indiske øyne var vi det eksemplariske paret. Jeg var en person som ikke hadde gjort opprør mot foreldrene mine, jeg hadde blitt flink til husarbeid, jeg jobbet.

Brenna innså tidlig at ekteskapet ikke kunne bli et lykkelig liv. De hadde for få felles referanserammer, begge bar på mye savn. I 1997 ble de skilt.

– Det kom som et sjokk på alle. Fra å være den ærbare kvinnen som alle snakket positivt om, ble jeg til en skambærer. Den endringen skjedde over natta.

Ingen i det indiske miljøet ville ha noe med henne å gjøre, hun hadde heller ikke noe norsk nettverk.

– Rett etter skilsmissen syntes jeg utrolig synd på meg selv. Jeg var alene, fattig og hadde to barn. Jeg marinerte min elendighet ganske lenge. Selvmedlidenhet er gift. Jeg kom til et punkt hvor jeg tenkte: «Fortsetter jeg sånn kommer jeg til å gå under. Jeg må reise meg, jeg må bygge meg selv. Jeg må bli en rollemodell for guttene mine.» Jeg bestemte meg for at vi skulle fokusere på likheter. Barna mine skulle slippe å stå i en evig konflikt mellom det norske og indiske.

Hun kom i kontakt med mennesker som hjalp henne, som sa at hun måtte gi foreldrene tid – at de gikk gjennom en sorgprosess. I ett år hadde de ikke kontakt. Isen ble brutt da Loveleen falt i en trapp og skadet tåa. Hun kan le av det i dag, men der og da var hun på sammenbruddets rand. Hun ringte hjem til moren, gråt og sa de måtte komme. Like etter sto foreldrene utenfor døra.

– Utstøting var kanskje den beste gaven jeg kunne få. Jeg fikk lov til å definere min egen identitet, bygge mitt liv på mine premisser.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Hun bærer ikke på nag til noen i dag.

– Det ville ha stoppet min utvikling og vekst. Førstegenerasjonsinnvandrerne utsetter seg selv for store påkjenninger når de skal bygge et nytt fundament i et fremmed samfunn. Jeg forstår hvorfor foreldrene mine handlet som de gjorde. I dag er de pilarene i mitt liv.

Scener fra et ekteskap. I boka «Min annerledeshet, min styrke» har hun kalt kapitlet om sin nåværende ektemann for «Møte med en machomann». Hun traff Johnny Brenna på en politikonferanse i Haugesund for 16 år siden. Etter foredragene første dag, samlet deltakerne seg på et utested i byen. Loveleen sto sammen med noen politifolk og snakket om marginalisert ungdom da Johnny kom bort. Han var ikke edru.

– Alle de andre hadde enorm respekt for meg. Det var ingen som spøkte. Så kom han bort og stilte så inni granskauen feil spørsmål.

Brenna prøver å imitere mannen.

– «Jeg har aldri snakket med en fremmedkulturell dame før, jeg.» De andre ble litt brydd, men jeg ble bare så fascinert av denne uflidde mannen.

Utpå kvelden vekslet de telefonnumre. En uke senere fikk hun en tekstmelding: «Hei, hvordan går det? Lyst på en kopp kaffe når du er i Oslo? Hilsen Tveita-kongen.»

– Og så ble det oss, da.

Hun snakker varmt om mannen, men hun har aldri lagt skjul på at det har vært turbulent til tider.

– Når man faller for sånne, kan man ikke forvente at det skal bli et harmonisk A4-ekteskap, det ligger i pakka.

Hun forteller om hvordan diskusjonene i stua går for seg.

– Hvis jeg sier en setning, så vet jeg hva han kommer til å si, og så vet jeg hva jeg ikke bør si, for da vil det eskalere, og så sier jeg det likevel. Da blir det kjempehøy temperatur – og sånn holder vi på. Men når samtalen kommer ut av kontroll begynner vi til slutt å le fordi vi begge ender med å si noe veldig banalt.

Den siste tida har samtalene vært krevende på en annen måte.

– Johnny står ved min side, men i likhet med andre klarer han ikke å ta minoritetsperspektivet. Jeg må gå mange runder før han greier å forstå hvordan jeg har det inni meg. Han spør meg hvorfor jeg orker å gå inn i disse sakene når det er så mye møkk der ute. Det er han som følger med på sosiale medier og ser alt som blir skrevet. Men for meg er det ikke noe alternativ å tie, og det vet han.

Arven etter Sima. Selskapet til Brenna er oppkalt etter søsteren Sima. Sima døde for sju år siden. Hun var yngst i søskenflokken på fire. Loveleen er eldst. Dødsfallet kom som et sjokk selv om søsteren hadde vært syk i en lang periode. En dag i mai 2009 var det ingen som fikk tak i henne. Alle i familien ringte og ringte. Broren til Brenna og svigerinnen dro til leiligheten. Like etter ringte broren. Det ble en kort, hjerteskjærende samtale: «Hun er der, men hun er ikke der.»

Familien levde lenge i uvisse om hva som hadde skjedd.

– Det er vanvittige historier som sprer seg når noe sånt skjer. Det var en beintøff tid.

Først da obduksjonsrapporten var klar, fikk familien det endelige svaret på hva som hadde skjedd. Det var milten som hadde sprukket. Foreldrene som var tynget av sorg måtte ta stilling til om asken etter datteren skulle bringes til India eller om hun skulle gravlegges i Norge. Barna sa de sto ved foreldrenes side, uansett hva de måtte velge. Etter store kvaler, bestemte foreldrene at det skulle opprettes en familiegrav i Oslo. Veien til India ble stengt.

– Valget de tok var verken i tråd med hinduismen eller sikhismen, men en konsekvens av et langt liv i Norge. Å bli del av et nytt samfunn handler om å gå gjennom slike endringsprosesser som ikke kan måles i et innvandrerregnskap. Mine foreldre snakker aldri om integrering. Det de bryr seg om er at de har et barn som er begravd i Oslo, at de har en norsk svigersønn og svigerdatter, at de har barnebarn som ikke snakker indisk. Det er det de forholder seg til. Etter at søsteren døde, ble huset til foreldrene fylt med blomster. En inder som var på besøk utbrøt at han aldri hadde sett så mange blomster fra nordmenn i et indisk hjem etter et dødsfall. Da sa faren: «Det er et bevis på at mine barn har lykkes i Norge, og når barna lykkes, lykkes også jeg.»

Kirken var full da Sima ble begravet. Brenna så utover benkeradene da hun holdt sin siste tale til lillesøsteren: «Se, Sima, hinduer, muslimer, kristne, ateister, sikher, jøder og buddhister, alle er samlet her. Forent i ditt navn. Det er mennesker som er her på grunn av deg. Akkurat slik som du ønsket og drømte at verden skulle være. Alle religioner og mennesker er likeverdige.»

Da søsteren døde hadde Brenna en datter på fem måneder. Hun var leder for Foreldreutvalget for grunnutdanningen og holdt på med en master. Noen dager etter dødsfallet, ringte kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og spurte om hun ville lede et NOU-arbeid. Han visste ikke om det som hadde skjedd. Brenna takket ja til det også. I tillegg ledet hun Kvinnepanelet. I to år jobbet hun til alle døgnets tider. Hun beskriver det som en flukt. Smellen kom i 2011. Sorgen hadde satt seg i kroppen. Hun hadde vondt overalt, men hun hadde bestemt seg for hvilken vei hun skulle gå videre. Hun ville gjøre noe for å hedre søsterens minne – som var opptatt av det samme som henne selv; likhetene mellom mennesker, at jenter er like mye verdt som gutter.

– Det ble en misjon for meg å bryte ned grenser og gjøre Sima stor. Det tok lang tid før jeg endte med å kalle opp selskapet etter min søster. Jeg prøvde tusen andre varianter. Men kraften kom først da jeg endelig valgte å kalle det Seema.

Nylig arrangerte Seema en mangfoldskonferanse, der mange samfunnstopper var til stede. Brenna viser fram bilder. Hun har et enormt nettverk, og er nær venn med mange toppolitikere og næringslivsledere.

– Hvis du ser på alle som kom, skulle man ikke tro at det var et lite selskap som sto bak. Jeg tror ikke de kommer på grunn av meg som person, men på grunn av budskapet.

Brannfakkelen. Loveleen Rihel Brenna ser på Seema som sitt livsverk. Hun kommer til å fortsette å kjempe for det hun brenner for, bygge ned barrierene mellom kulturer, jobbe for at mangfold blir sett på som en ressurs, noe positiv. Men helst vil hun fortsette kampen bak kulissene. Det er der hun trives best.

– Det blir nok lenge til jeg snakker om dette temaet igjen. Jeg har kastet ut en brannfakkel. Nå får andre ta den videre. Ja, det var det.

Fem favoritter

Musikk: Jeg hører lite på musikk. Men på 80-tallet likte jeg Prince og Duran Duran.

Film: «Den engelske pasienten» og «Mitt Afrika»

Litteratur: Jeg liker alt av Anne Karin Elstad og Ibsen.

Mat: Fårikål.

Sted: Delhi og Finnmark er fantastisk.

Mer fra Dagsavisen