Peder Kjøs. Hjerne og metall

Med TV-programmet «Jeg mot meg» på NRK er Peder Kjøs, psykologen som ligner mer på en rocker enn en hodedoktor, blitt hele Norges terapeut. Vi er sjenerøst blitt invitert til hans ringe bolig, et rekkehus med fjordutsikt i Asker. Her, blant bokhyller, gitarer, trimutstyr og moderne kunst i en bohemsk stue med åpen kjøkkenløsning, tar han imot oss barbeint og blid. Siden det ikke er hver dag man møter en psykolog, synes Dagsavisens utsendte at det kan være greit å starte med det opplagte:

– Ja, hvordan har vi det i dag?

– Jeg tror dere har det ganske bra. Vi har det også fint, sier han, med det lune smilet vi etter hvert er blitt godt kjent fra TV-ruta. I «Jeg mot meg» forteller en gruppe ungdommer om livet med angst og depresjoner. Det har vakt stort engasjement og fått praten til å gå rundt lunsjbord og kaffemaskiner i hele Norge om hvor utbredt angst er, spesielt blant unge.

Les også: Daniel Guanio (25): Min psykiske diagnose har også fordeler

– Angst og depresjon er veldig vanlig. Noen mener at rundt femti prosent av befolkningen opplever en psykisk lidelse en eller annen gang i løpet av livet. Det er temmelig mye. Og da snakker vi om noe annet enn det å være lei seg eller sørge over for eksempel at noen dør. Det er mer enn det.

– Er det flere som lider nå enn før, eller er det bare at det har vært skambelagt og folk ikke har turt å snakke om det så åpent tidligere?

– Jeg tror det siste, for jeg kan ikke se noen spesiell grunn til at det skulle være mer angst nå enn før. Det var mye verre å være ung på for eksempel femti-seksti og syttitallet – da var folk bekymret for hva de skulle livnære seg av. Og det å være homo for eksempel, var ingen spøk. Sånne ting er blitt mye bedre.

– Kan man bli helt frisk av for eksempel angst?

– Ja, med riktig behandling er det gode sjanser for å bli helt frisk og ikke få tilbakefall.

Likevel, ikke en uke går uten at vi kan lese i aviser, blogginnlegg eller facebook-oppdateringer om kroppspress, prestasjonsangst og folk som ikke synes de er flinke, tynne, pene eller vellykkede nok. Og man tar seg i å lure på hva slags samfunn det er vi har skapt som gjør at så mange unge mennesker sliter psykisk. Kjøs nikker, drar hånden gjennom luggen som umiddelbart ramler rett ned i øynene på ham igjen.

– Vi har laga et samfunn der ungdom røyker og drikker mindre enn før, har bedre forhold til foreldrene sine enn før, gjør det bedre på skolen enn før. De fleste har det også mye bedre enn før. Men så er det noen som har det dårlig, Det å være ung er i seg vanskelig, det er krevende å få til overgangen fra å være barn og ungdom, til å bli voksen og ta ansvar selv. Det er kjempetungt.

– Livet er ikke smertefritt, er det så vanskelig å bli voksen at man må få en diagnose, liksom?

– Jeg tror diagnosene sitter løsere fordi folk bruker hjelpeapparatet mer og er mer bevisste. Men det finnes folk som er kjempedårlige som ikke får en diagnose også. Egentlig er jeg ikke opptatt av diagnosebegrepet og mer opptatt av hvordan folk har det.

– Men får man en diagnose er det vel lettere å få medisiner?

– Det er riktig, sånn sett skal en diagnose være nyttig.

– Tror du det gis lettere medisiner der man ikke burde gjort det?

– Jeg tror det. Det er for mye medisinering. Men vi vil ikke ha det vondt, og med medisiner får man det vonde til å gå bort.

– Mye som er vondt er jo også en naturlig del av livet – har folk mindre toleranse for smerte enn før?

– Jeg tror kanskje det. Samtidig syns jeg ikke man skal romantisere smerte. For noen har det så vondt at det slett ikke er bra, og det er lett for dem som ikke har vondt å si at smerten er en naturlig del av livet.

Les også: Jenter må slutte med all selvmobbingen!

Med bred beinføring, trange, hvite jeans, en rødlakkert Ibanez X-gitar holdt litt høyt opp og en særdeles brutal hårtupering skulle tenåringen Peder Kjøs erobre verden. Med heavy metal. Sarpsborgs hockey-puddel fikk den karakteristiske sveisen stylet hos frisøren på Sparta Amfi der alle hockeyspillerne i byen klippet seg, stikkord: kort ved ørene – meget fyldig i nakken. Og Catzy hårgelé. I dag er håret lagt ned, men fortsatt langt. Og i stua står gitarene på rekke og rad, sammen med en diger kontrabass.

– De gitarene jeg hadde på åttitallet har jeg solgt. Litt synd, jeg skulle gjerne hatt dem tilbake. Men det er ikke så farlig heller. Jeg er egentlig ingen samler. Og ikke spesielt materialistisk.

Selv om Kjøs akkurat nå befinner seg i en periode der han elsker barokkmusikk, hender det at han setter på en plate med Mayhem. Og han mener bestemt at Slayers «Reign in Blood» er den beste heavy metallplaten som noen gang er gitt ut.

– Ingen bedre verken før eller siden spør du meg.

– Hva var den aller første plata du kjøpte selv?

– Det var Kiss «Destroyer». Veldig bra plate. Vi drev og plaga foreldra våre på skoleavslutninger og sånn med Kiss-opptredener i fulle sminke. Naglebelter derimot kom seinere, for de fikk du bare kjøpt i Oslo. Men det var fordi jeg likte Kiss at jeg lærte å spille gitar.

Han har aldri vært flink i sport og på ungdomsskolen var han sosialt usikker.

– På fester var jeg aldri en av dem som drev og danset og holdt på, jeg var en av dem som endte opp på kjøkkenet for å prate. Folk likte å betro seg, og jeg likte dype samtaler. Men jeg fikk ikke til det der med å hevde meg og var ikke spesielt populær. Det å spille i band var en slags løsning på det.

– Fikk du draget på damene av å spille gitar?

– Jeg benytta meg lite av det, var sjenert og sosialt ukomfortabel. Å stå på scenen, gjerne langt framme slik gitarister skal, gjorde meg ikke noe. Men jeg fikk altfor lite seksuelt utbytte av å spille i band, smiler han.

– Det hjalp ikke så veldig at jeg ikke drakk på den tida heller.

– Hvorfor drakk du ikke?

– Fordi jeg var kontrollfrik. Og hemma på alle mulige måter. Så jeg var redd for hva som kunne skje om jeg ble full.

– Var du følsom og nærtakende også?

– Ikke egentlig. Jeg var kontrollfrik for å hevde meg. For når alle de andre er dritings og du edru så har du et overtak. Men det er en dårlig strategi som jeg ikke vil anbefale.

– Så det var først da du ble akademiker at du begynte å drikke – jeg tipper vin?

– Ja, med universitetsstudiene kom rødvinsfylla. Som akademiker får du et slags overtak da også vet du, så da kan du til og med tillate deg å drikke – da blir du bare enda smartere, ler han

Forholdet mellom far og sønn er mytisk og komplisert, og Peder Kjøs’ skamroser Karl Ove Knausgårds «Min kamp» der de tre første bindene handler om farsrollen. Selv har Kjøs gitt sitt bidrag til pappalitteraturen med boka «God pappa – en håndbok».

– Kan man være kompis med ungene sine?

– Nei, jeg syns fortsatt man skal være foreldre og barn, men den autoritetsforskjellen var ingen god idé og den behøves ikke heller. Det er forskjell på erfaring og kunnskap, men at det skal være en usaklig avgrunn mellom generasjonene slik at de ikke forstår hverandre er unødvendig.

– Ett problem med å være ungdom i dag er kanskje at foreldrene nekter å bli voksne selv?

– Det som er bra med det er at ungdom og foreldre i dag har bedre forhold enn ungdom og foreldre hadde før. Generasjonsbarrieren er mindre enn den noensinne har vært.

– Torde du krangle med faren din?

– Jeg krangla veldig lite med foreldrene mine, vi levde nok i litt forskjellige verdener. Søstera mi krangla mye mer med dem. Hun var tøffere enn meg.

I søskenflokken på tre er han den eldste. Å være storebror er også en rolle som forplikter.

– Har du vært en omsorgsfull storebror?

– Jeg føler vel at jeg ikke har fulgt opp den rollen så godt. Jeg er litt utmeldt i forhold til familien min enn det jeg synes jeg burde være. Det er mange grunner til det, og ikke noe dramatisk. Vi bare lever veldig forskjellige liv, jeg er blitt veldig akademiker og det er ikke de. Dessuten bor vi langt fra hverandre, de er travelt opptatte med sitt og det er jeg og.

– En klassisk utfordring som følger med klassereise?

– Ja, man blir litt fremmed. Man havner i dette akademikerskillet som jeg også har skrevet en del om selv. Mine foreldre gjorde den økonomiske klassereisen, mens jeg gjorde den kulturelle.

Kjøs, som gjentatte ganger presiserer at han ikke samler på noe som helst, har i løpet av intervjuet innrømmet at han har en svakhet: bøker. De trenger verken være førsteutgaver eller skinninnbundne så lenge vi snakker om papirbøker. Han fryder seg når han kan luske rundt på antikvariater og snuse i limfresen på gamle bøker. Men yrkesplanene hans lå i utgangspunktet langt utenfor boklig lærdom og akademia.

– Jeg kommer fra en helt vanlig middelklassefamilie og kjente ingen psykologer. Den første kontakten med psykologifeltet var det en fast spalte i Sarpsborg Arbeiderblad som jeg pleide lese. Jeg syns den var spennende og tankevekkende da jeg var sånn 16–17 år gammel. Hjemme hadde vi boka «Psykoanalysen» av Freud, den må ha blitt plukket opp på mammutsalg en gang i tida og jeg leste den og syns det som sto der var spennende. På 80-tallet var seriemordere in, de var et mye brukt tema i filmer og TV-serier og jeg husker at jeg grublet mye på hvordan de var skrudd sammen, hvordan det er å være fucking nuts, liksom. Ordentlig gæren. Det lurte jeg på.

[ Les Dagsavisen-portretter med Mah-Rukh Ali, Sylvi Listhaug, Kristofer Hivju og mange flere her! ]

Da tida kom og han måtte velge mellom musikerkarrieren og psykologistudier, var det enkelt.

– Bandet skulle ut på turné, det skjedde samtidig med at jeg kunne begynne å studere. Hvis jeg skulle med, måtte jeg utsette studiene. Jeg tenkte: «faen, vi er ikke bra nok, det kommer ikke til å gå bra. Jeg er definitivt ikke bra nok gitarist, og vi kommer ikke til å breake.» Da ble valget enkelt.

I dag holder han musikkinteressen i live med å spille kontrabass i kompisbandet Salongorkesteret. De har spilt inn flere plater, blant annet en liveinnspilling på Bredtveit kvinnefengsel.

– Ja, gamle menn må ha en hobby, en unnskyldning for å møtes, smiler han.

Psykisk sykdom og kreativitet linkes ofte sammen. Det sies at Miles Davis skal ha vært bipolar, og sånn sett er han bare den siste i en lang rekke av superstjerner og kunstnere som menes å ha slitt psykisk. Det finnes mange myter om det syke sinnet som kreativ kraft.

– Gal og genial-tanken er unektelig spennende?

– Vel, det er en veldig barnslig interesse. Halvparten av låtene til Slayer handlet om å være seriemorder, og jeg husker at det var en stor mainstream interesse for det på åttitallet. Jeg ble kanskje hakket mer interessert enn andre. Nå hører interessen for alt som er ekstremt gjerne ungdommen til, og jeg ble etter hver mer interessert i andre former for psykologi, som for eksempel utviklingspsykologi og sosialpsykologi.

I militæret havnet han i saniteten og fikk lyst til å bli sykepleier. Men en av offiserene mente at han ikke passet til det.

– Jeg vet fortsatt ikke hvorfor han sa det, for han var egentlig en ok fyr. Uansett fikk jeg sans for omsorgsyrkene, og hadde praksis på gamlehjem. Stelte, folk, vaska dem, mata dem og trilla dem rundt i rullestol. Det jobba jeg med mens jeg studerte også.

– Det er en jobb der man kommer tett på liv og død?

– Ja. Og jeg ble veldig tatt av det der.

– Noen ønsker å ta regi – ikke bare på eget liv, men også død?

– På en måte kan du si det er mye som er så overveldende at du helst vil styre sjøl. Du kan også tenke at det å ikke ha kontroll er en slags frihet fra ansvar. Det er kulturelt betinget, i noen kulturer legger man vekt på at det meste er skjebnebestemt og ikke opp til deg, mens andre kulturer og tidsepoker preges av en overbevisning om at du kan få til det du vil. Design deg selv liksom, til og med din egen begravelse. Det er der vi er akkurat nå.

– Hvorfor er vi blitt en generasjon av kontrollfrikere?

– Rent strukturelt har det med kommersialisme og kapitalisme å gjøre, det er en veldig salgbar tanke. Litt sånn: Jaså, du føler alt flyter? Jeg kan selge deg et anker, liksom.

– Mens i virkeligheten er hjertets slag helt tilfeldig, det kan ta slutt når som helst?

– Ja, det er hele anslaget i Knausgårds «Min Kamp», at hjertet er en dings som bare slår til det stopper. Jeg synes hans verk er noe av det beste som er blitt skrevet på norsk noensinne.

– Det er nok til å skremme alle og enhver. Kan alle får panikkangst?

– Det tror jeg ikke. Jeg tror vi er lagd for å ha talent for visse tilbøyeligheter. Det henger sammen med hvordan du er laget. Noen er veldig sensitive, nærtakende og vare for ting, andre er ikke det. Noen blir veldig preget og lei seg, andre ikke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Johan Hakelius, den svenske forfatteren bak bøkene «Ladies» og «Døde hvite menn» som handler om britiske eksentrikere, mener at den skandinaviske streben etter likhet gjør at alt som ikke passer inn i rammen for normalbegrepet medisineres bort. Å ikke å klare å sitte stille på skolen, ikke jobbe, ikke stå opp om morgenen, ikke bidra til fellesskapet forbindes med umoral og skam. Peder Kjøs bekrefter at det fortsatt er mange som skammer seg over psykisk sykdom, enten man lider selv eller er pårørende.

– Vi har på en måte et slags moralsk hierarki over tilstander, og det å ha det dårlig, ha psykiske lidelser og angst scorer lavt på en moralsk skala. Ta Christopher, en av dem som er med i TV-serien, han skrev en fantastisk kronikk om at han følte at han ikke hadde lov til å ha depresjoner fordi han har hatt det så bra.

– Men i programmet ditt sier flere at de ikke vil være helt vanlige også?

– Ja, de eneste jeg har jobba med som sier de vil være helt vanlige er rusmisbrukere. De vil bare være helt vanlige folk som sitter i sofaen, ser på TV og spiser potetgull. De som sier at de ikke har lyst til å være helt A4 sier vel ikke at de ønsker å være utstøtt, men bare at de heller vil være et annet sted der de føler seg mer hjemme.

– Hvordan tror du det er å være familien eller kjæresten til en som er psykisk syk?

– Fryktelig slitsomt. Og vanskelig fordi det liksom ikke er lov å si det eller gi uttrykk for det. Tabuene står i kø når man begynner å snakke om at man blir lei og sinna. Akkurat det er nesten mer tabu enn det å være psykisk syk, sier Kjøs og forsikrer om at det finnes hjelp også for pårørende. Sliter man med for eksempel sinne er det mestringsterapi å få.

– Kan man bli kvitt sinne?

– Ikke kvitt, men du kan lære deg å håndtere det. Alternativ til vold har hjulpet mange med å komme ut av sinnet, og de har åpnet for å snakke mer om det. Det er kjempeviktig, og et rent sivilisasjonsprosjekt. Etter hvert har de begynt å ta tak det som kanskje er minst belyst av alt, nemlig kvinners sinne og voldsutøvelser.

Det er klart for fotoshoot. Kjøs poserer tålmodig – foran huset, sittende på gulvet foran bokhylla og ute på kjøkkenet der en vaskehjelp er travelt opptatt med å støvsuge. Det blafrer i familiebildene som dekker kjøleskapsdøra – bilder av han, kona, ungene – et hav av lange hårmanker med midtskill à la Hanson-brødrene. Vi peker på trimsykkelen, han hevder den er konas. Selv foretrekker han å få ut stimen over tastaturet. Alle som kjenner spaltene hans i Klassekampen eller leser artiklene hans i Tidsskrift for Norsk Psykologforening vet at Peder Kjøs er feminist. I fjor tok han unge jenter i forsvar da kritikken om kjøp av dyre designervesker haglet, og hevdet at statistikk fra SSB viser at tenåringsgutter bruker mer penger enn tenåringsjenter.

– Der mye moralisme rundt alt jenter gjør og er opptatte av. Når en gutt kjøper et snowboard til 15.000 kroner kritiseres det ikke, mens når søsteren kjøper seg en dyr veske er det dumt, eller kjerring eller feil. Da blir jeg forbanna.

Fem favoritter

Musikk: Nå hører jeg nesten bare på barokkmusikk. Den er innadvendt og annerledes fra annet.

Film: Dreyers «Jeanne d'Arc's lidelse og død», og «Star Wars» episode 4.

Bok: Dag Solstads «1987» og «Arild Asnes». Jeg er blodfan av Hanne Ørstavik. Og Knausgård.

Mat: Italiensk og vegetar-mat. Jeg er opptatt av dyrevelferd.

Sted: Oslo. En deilig by.