Portrett

Sanseløven

Kim Bodnia er skikkelig badass. Og følsom som en liten pusekatt.

Massemorder, psykopat, gangster, torturist. Kim Bodnia rister på hodet. Tar av seg de svarte hornbrillene og gnir seg i øynene. Ondskap? Det blir for enkelt.

- Når jeg skal spille en person som hater så kan jeg ikke bare sette meg ned og stirre hatefullt på min medspiller. Det funker bare ikke. Hva er det som kjennetegner hatefulle mennesker? At de hater seg selv. Derfor må jeg søke innover, kjenne på selvhatet. Bruke sansene.

Det er tidlig på morgenen og undertegnede er engstelig. Den danske skuespilleren er selve inkarnasjonen av begrepet badass. Han har en latter som er råere enn the Joker, er tettbygd som ei danskepølse på steroider, har barbert hode og et blikk du kan skremme unger og bestemødre med. Før han erobret verden med TV-krim var han mest bejublet for sine mange roller som gangster og sinna mann. Så i øyeblikket klarer jeg bare å tenke på «dansken» i «Tomme Tønner»-filmen som strener bredbeint over Plata med maskingevær i hånda. Og intervjuet jeg leste i et ukeblad der han sa noe om helflasker med vodka som måtte drikkes tomme, og det med en eneste gang.

Klokka tikker. Tenk om han er morragretten? Eller bare generelt forbanna?

Endelig kommer han gjennom foajeen og vi hører han før vi ser han. Bodnia smiler og hilser til høyre og venstre og er omtrent like skummel som Disneys julenisse.

- Hei! Jeg kommer rett fra radioen, det var s‘gu tidlig du! Men det er godt, det kan jeg like.

Han slo gjennom i Ole Bornedals skrekksuksess «Nattevakten» i 1994 og Nicolas Winding Refns «Pusher» i 1996 - en film som for lengst har fått klassikerstempel. Men det er altså rollen som politietterforsker Martin Rohde i «Broen» som har gjort Kim Bodnia til en stor stjerne også utenfor Skandinavia. Hele verden vil ha en bit av den karismatiske dansken som omtales som den nyeste scandinavian noir-helten. Skuffelsen var derfor stor da det ble klart at han hadde takket nei til å spille i sesong 3 av serien. For ingen Kim, ingen kos. Men det kan norske fans ta med ro.

I øyeblikket er han kinoaktuell i den norske middelalderfilmen «Skumringslandet» som ble til under tragiske omstendigheter for tre år siden da filmens produsent og en av fotografene druknet under innspilling. Kim Bodnia som har vært personlig engasjert i filmprosjektet langt utover jobben som skuespiller, tok på seg jobben som innspillingsleder til stor støtte for filmteamet. Og forrige helg var det premiere i havgapet i Sokndal, med hyllest til de to avdøde kollegaene. Det var en beveget stjerne som møtte publikum etter visningen.

- Jeg gråt og gråt. Det er den mest spesielle filmpremieren jeg noensinne har vært på, sa Bodnia og delte ut bamseklemmer til publikum og lokale helter som deltok som statister under innspillingen.

Bodnia er kjent for å velge roller han syns er interessante framfor prestisjejobber. Som for eksempel takket han ja til å spille hardkokt gangster i norske Leon Bashirs labudsjettkomedie «Tomme Tønner», etter at Bashir oppsøkte han i København for noen år siden.

- Du liker å jobbe i Norge?

- Ja, det gjør jeg virkelig. Og når det gjelder Leon....«Det var da en dejlig dreng», sa min kone. Og jeg elsker pioner-energi, så jeg bare måtte takke ja, smiler Bodnia.

Egentlig skulle han bli idrettsmann. Alt som ung gutt viste Kim Bodnia usedvanlig talent på friidrettsbanen, og han var en dyktig fotballkeeper. Men det var i de eksplosive grenene han triumferte, han ble Skjællandmester i 100-meter tre år på rad og hadde lenge rekorden for den hurtigste starten på distansen.

- Det var en eksplosjon inni meg.

- Hva?

- Jeg kunne få det til å eksplodere innvendig, det er eneste måten jeg kan beskrive det på. Helt fra jeg var ganske liten har jeg studert dyr og natur, spesielt våre hurtigste landdyr, som geparden. Jeg så hvordan den beveget seg, hvordan den løp. Og visualiserte kroppens indre styrke, med de muligheter som ligger i oss alle til å presse på og forbedre.

Hurtighet var ikke nok. En trener lærte ham hvordan han kunne jobbe med å utvikle sansene sine selv ved å gå ut i naturen og observere. Hele sommerferier ble tilbrakt liggende på gulvet på gutterommet, eller på bakken ute i skogen. Der lå han dørgende stille i dyp konsentrasjon og bare lyttet.

- I sportens verden snakker vi om hundrededelssekunder, eksplosjoner som må skje på helt riktige tidspunkter. Skal du drive deg selv til å prestere mer, gjerne litt mer enn du vet er mulig så må du fokusere på detaljene, studere deg selv, kroppen din, følelsene - alt som skjer helt ned til minste detalj.

- Men hva var det egentlig du gjorde mens du lå sånn på gulvet?

- Å ligge helt stille. Lytte. Føle. Når det begynte å bli kjedelig, etter sånn omtrent ti minutter, gjaldt det å bli liggende, for da begynte vandringen innover. Jeg tvang meg selv, dag etter dag i månedsvis, helt til jeg kjente at jeg kunne slippe tankene og fokusere 100 prosent på å sanse.

Kim Bodnia vokste opp i Espergærde ved Øresund. På skolen hadde han lopper i blodet, kunne ikke sitte stille. At han ikke kunne lese ble ikke oppdaget før han gikk i sjette klasse.

- Jeg har to storesøstre, og hver kveld før jeg gikk til sengs fikk jeg en av dem til å lese leksene mine høyt for meg, da kunne jeg huske dem ordrett neste dag. Så når læreren ba meg å lese høyt i klassen, kunne jeg memorere teksten helt nøyaktig.

Dysleksien ble kompensert med en fotografisk hukommelse, den nyter han fortsatt godt av når han skal lære manus. At han ikke gjorde det så godt i rettskrivning på skolen, brydde han seg mindre om, han var mer opptatt av å skrive sanger og dikt og lese dem opp for klassen og familien - helt uten å rødme.

- Diktet kan visualisere der annen tekst kommer til kort, og jeg likte å uttrykke meg - ikke for at det skulle bli til noe, men fordi jeg så at det gledet andre. Å manipulere et publikum er ren magi.

På ungdomsskolen hadde han en flink dramalærer ved navn Michael Carøe og det var mulig å velge musikaler som valgfag. Men Kim Bodnia var ikke så glad i å synge, og i hvert fall ikke svisker. Da opptrådte han heller med eget band eller laget stand up. Forbildet var den danske komikerduoen Pallesen og Pilmark.

På gymnaset oppdaget han at det var en verden utenfor idrettsbanen. Han begynte å henge på klubber, høre på jazz og drikke øl. Til slutt foreslo moren at om det ikke ble idrett, hva med å prøve teaterskolen?

- Mor hadde også likt å opptre og synge. Men det var andre tider da hun var ung, den gangen skulle jo kvinner helst være kone og mor på fulltid. Det var altså hun som foreslo at jeg skulle søke meg inn på teaterskolen, hun så at vi hadde samme type energi.

- Var moren din også skuespiller?

- Nei. Men vet du hva? sier han og smiler bredt før han fortsetter:

- Min mor var fotomodell i sine unge dager. Hattemodell for Iillums, du! Ja, den gangen var jo hatter stort. Hun var meget vakker, du.

Familien til Kim Bodnia kom til Danmark fra Russland og Polen under krigen, som flyktninger fra nazismen.

- Har du kontakt med russiske og polske slektninger?

- Selvfølgelig. De betyr mye for meg, sier han.

Og blir alvorlig og lener seg fram over bordet.

- Du vet det er mye man gjør opprør mot i livet, mange oppgjør man tar både med seg selv og sine nærmeste. Men samme hva, jeg har alltid følt meg som en polsk-russisk mann. Alltid.

- Kan du snakke språket?

- Vi fikk aldri lært språket. Når man flykter fra et annet land og ikke er velkommen tilbake, blir det vanskelig. Da prøver man å komme videre i sitt liv, integrere seg der man er. Det gjorde mine besteforeldre, de ønsket å respektere det landet som tok dem imot.

- Med tanke på ditt yrkesvalg, skulle du ikke heller ønske at de hadde flyktet til New York og kanskje vært kompis med Scorsese og De Niro?

- Hahaha jo! roper han henrykt.

- Men nå gjør det s‘gu ikke noe, for nå drar jeg selv derover.

Amerikanerne har nemlig for alvor fått øynene opp for det nærmeste vi kommer en skandinavisk Marlon Brando. For samtidig som Bodnia er kinoaktuell i «Skumringslandet», spiller han også en stor rolle i den amerikanske filmen «Rosewater» som har premiere i november. Der spiller han en iransk bøddel. Bodnia ble headhuntet til rollen av amerikanske Jon Stewart fra «The Daily Show».

- Jeg er uendelig stolt over at Jon Stewart valgte meg, men jeg vet han gjorde det fordi han vet at jeg kan dette med å gjøre alle til mennesker. Også en torturist. Stewart hadde ikke vært tjent med å lage en film der den ene parten framstilles ensidig som en ondskapsfull erkeskurk, og jeg prøver å gjøre ham forståelig ut fra hans handlinger.

- Du er selv oppdratt med jødisk tro og tradisjoner, da må det føles spesielt å spille en jødehater?

- Ja, men som sagt tror jeg ikke på ondskap. Alle handlinger er menneskelige, uansett hvor groteske de er. Hatet mellom befolkningsgrupper er så absurd. Den eneste forskjellen mellom jøder og muslimer er at de har en profet som har sagt at jødene er de onde. Det er den eneste forskjellen.

På teaterskolen falt bitene på plass. Han merket at det de lærte stemte med alt han selv hadde lært. At han med sin sanse­trening og evige søken innover helt uten å vite det hadde trent på såkalt method acting hele livet.

- Jeg leste det regissør Keith Johnstone skrev om improvisasjoner og intuisjon og en mer naturalistisk måte å spille på. Jeg kjente at dette kunne jeg, jo. Det var nettopp dette jeg hadde trent på hele livet gjennom idretten.

- Til skoleavslutningen spilte du Caligula, den første fæle fyren i en rekke av mange?

- Ja, kan du tenke deg en mer fascinerende type? Jeg hadde valgt bort komedie for å spille seriøse roller og fikk lov til å spille sammen med proffe skuespillere i instruktørstudentenes avslutningsstykke.

Moren fikk sjokk da hun så ham på scenen som den gale keisere, hun kjente ham nesten ikke igjen. For privat er han snill som et lam, og er slett ikke like lettantennelig som man skulle tro. Og så er han velsignet med et stort komisk talent og kunne godt blitt standupkomiker.

- På teaterskolen måtte jeg spesialisere meg. Du kan liksom ikke være like god både som håndballkeeper og fotballkeeper, eller - det kan man godt. Men skal du bli best i noe, må du velge. Så jeg valgte å fjerne meg fra alt som heter ironi og humor og bevege meg over to the dark side, inn i smertens verden. Der rendyrket jeg alle de store spørsmålene om lys og mørke, ondskap og godhet. Caligula var en fantastisk inspirasjon, akkurat passe ko-ko, en av de første ledere i vesten som oppførte seg som et sinnssykt barn. Det var en fest å tolke.

Senere leste han romanen «American Psycho» og ble så grepet av yuppie-psykopaten og sadisten Patrick Bateman at han tok kontakt med forfatter Bret Easton Ellis i New York med forespørsel om å få lov til å lage en sceneversjon av boka. Sammen med instruktør Per Frohn.

- Vi var jo spent på hvordan han ville takle en slik forespørsel, dette var lenge før boken ble filmet. Og vi hadde hørt at Ellis kunne være sær. Vi leste boken som et bilde på en tid der grensene for fantasi og virkelighet er overskridende og alt handler om selviscenesettelse, og da Ellis skjønte det, sa han ja.

- Og du løp rett ut på shopping og kjøpte deg dyre designerklær?

- Du, jeg skal love deg at jeg aldri har vært bedre kledd, skratter han.

- Jeg hadde Gianni Versace fra topp til tå, du. Og parfyme, herregud så mye bra parfyme. Hovedpersonen i boka har en godt utviklet luktesans, og for å leve meg inn i rollen trente jeg meg opp til å lukte på parfyme. Til slutt ble jeg så god at jeg kunne snuse meg fram til nesten enhver parfyme.

- Å ja? Hvilken duft er dette?

Bodnia griper hånden min, lukker øynene og snuser lenge på håndleddet.

- Er det en Chanel?

- Det er Chanel nummer 19.

- For satan, mand! roper han og ler han så høyt og støyende at folk i foajeen på Plaza stopper opp.

I 1993 fikk han sin første hovedrolle i «Bulldozer», en film av norske Maria Sødahl. Men det var først året etter, i skrekkfilmen «Nattevakten», at han fikk sitt store gjennombrudd. Han var 27 år, og hadde plutselig verden for sine føtter. Så ble hans daværende kjæreste, Lotte Andersen gravid, og da sønnen Louis ble født, valgte Bodnia papparollen slik at kjæresten skulle få gjøre karriere. I 1996 fikk han en ny rolle som skulle sementere hans image som dansk bad boy nummer en. Det var i «Pusher», en dansk «Mean Streets»-trilogi i regi av en ung debutant ved navn Nicolas Winding Refn. Filmen vant stor internasjonal anerkjennelse og ble også gjennombruddet for Bodnias skuespillerkollega Mads Mikkelsen.

Kim Bodnia var overbevisende i rollen som korrupt, plaget og aggressiv. I «Bleeder» var han så fæl at folk for alvor fikk problemer med å skille skuespilleren fra privatpersonen. Han «spillet røven ud af bukserne og var pisse god» som han ubeskjedent sier selv på herlig dansk.

Suksessen hadde sin pris. Samarbeidet med regissør Winding Refn endte i uvennskap da Bodnia ble hengt ut som psykisk syk, med rykter om at Winding Refns regimetoder skulle ha sendt Bodnia rett i kjelleren mentalt. Da tabloidavisen Ekstra Bladet valgte å trykke et filmbilde av han på forsiden med en pistol i munnen, var begeret fullt. Bodnia ble sint og fortvilet, og rolletilbudene ble færre, ingen våget jobbe med en mann som tilsynelatende var ute av kontroll. Han ble boikottet av dansk filmbransje. Så ille ble det til slutt at han gikk til sak mot avisen, som ble dømt til å betale han 120.000 kroner for tapt arbeidsfortjeneste. Og det skulle ta noen år før han gjorde comeback i hjemlandet. I mellomtiden sto rolletilbudene i kø i Sverige og her i Norge, hvor han blant annet spilte i «Himmelfall».

I tillegg til mange store roller i film og på scenen har han medvirket både i musikkvideo og Bollywood-film. Og stortrives når han får lov til å gjøre noe som er litt utenfor komfortsonen. Men det er altså som Martin Rohde i «Broen» at han virkelig har spilt seg tilbake til topps. Typisk nok har han hele tida engasjert seg i å utvikle Martin-karakteren, og sagt tydelig ifra når han ikke har likt det manusforfatterne har funnet på. Som da de bestemte at Martin skulle steriliseres. «Man kan da ikke frata ham manndommen», ropte Bodnia, som først roet seg da han ble fortalt at sterilisering ikke er det samme som kastrering, at sexlivet til voksne menn ofte blir bedre av det. Da ble han blid igjen og sa «Kjør på!» Men i tredje sesong klarte han ikke å bli enig med manusforfatterne, og dermed var det takk og farvel.

Privat bor han langt inne i skogen, sammen med kona Rikke Louise Andersson og barna. Naboene har vendt seg til synet av en tettbygget, intens mann som vandrer rundt i skogen, ropende, syngende, gråtende, eller bare i intens samtale med seg selv. Det er bare Kim Bodnia som jobber med en ny rolle.

- Da går jeg rundt alene, tenker og gråter, ler, synger høyt. Folk i nærheten har nok fått seg mang en god latter, men de kjenner meg. Når jeg driver på går jeg fullstendig opp i arbeidet og enser ingen ting. Sånn har jeg alltid holdt på. Naturen er alt for meg, der finner jeg fram til sjelen.

- Er du religiøs?

- I den forstand at jeg er oppdratt til å tro at naturen er gud, at gud finnes inni deg selv. Jeg har hatt en fantastisk frihet til å velge hva jeg vil tro, for i jødedommen får du lov til å analysere og tolke veldig fritt. Når vi snakker om gud så er det ikke noen gammel mann med langt hvitt skjegg som sitter og bestemmer, det er deg selv som bestemmer sammen med naturen. Og jeg tror sterkt på at om du følger naturen, finner du svar på mange spørsmål, sier Bodnia og legger til at han alltid har likt å diskutere trosspørsmål.

- Jeg elsker å prøve å finne nye forklaringer, lese teksten annerledes og jeg liker å diskutere med rabbinere. Jødedommen stammer fra kabbala der mystikken og troen på naturens krefter spiller en stor rolle, akkurat som i gammel norrøn tro. Jeg forholder meg til kabbala. Jeg er en kabbalist.

- Ja, du og Madonna.

- Det er fedt mand! Det har jeg ikke tenkt på.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen