Portrett

Wolds metode

Hetsen gjorde Sidsel Wold nesten kvalm da hun skulle sende nyhetsreportasjer fra Midtøsten. Men Gaza kan hun aldri glemme.

- Jeg tenkte at jeg kom hjem til Norge som en veldig omstridt, kanskje forhatt person.

Sidsel Wold sitter med øynene lukket og lar sola brenne i ansiktet i en bakgård i Oslo. Wold er hjemme fra Gaza. Det er mandag. I løpet av denne uka skal antallet drepte barn i Gaza nærme seg 200. De utgjør en fjerdedel av de drepte. Det er ikke Wold som er NRKs Midtøsten-korrespondent. Hun sluttet i 2011. Men da Wold ble sendt til Gaza i juli, ble en Facebook-gruppe opprettet: «Vi som krever Sidsel Wold fjernet! Hun er anti-semittist og en skam for Norge». Gruppa har 1.666 medlemmer. Motgruppa «Vi som støtter Sidsel Wold» nærmer seg nå 19.000 medlemmer. «Endelig blir jeg trodd», sier Wold nå.

Da Wold kom hjem etter tida som korrespondent, var hun usikker på hvordan det ville bli å gå i Oslos gater, også den gang fikk hun mye kjeft.

- Jeg tenkte at folk kom til å komme bort hele tida og ønske å diskutere. Så oppdaget jeg at folk syntes jeg hadde gjort en bra jobb.

- For meg har det aldri vært noe tvil om at jeg har måttet gjøre jobben sånn jeg har måttet gjøre den. Jeg må fortelle om det jeg ser. Jeg sto ikke opp om morgenen og tenkte: «hvordan kan jeg sverte Israels omdømme i dag?».

I juli fikk Ragnar Kvam jr., Wolds ektemann, en SMS: «Ute av Gaza».

- På en måte skulle jeg virkelig ønske at jeg var der. Jeg ringer et par stykker hver dag for å høre hvordan de har det og om de er i live. Det er veldig skremmende å være der nå, man er redd hele tida. Så det er dobbelt: Jeg trekkes dit, samtidig er jeg litt glad for at jeg er ute. Men jeg tenker på folk i Gaza hele tida. Jeg sjekker Twitter og nett for å følge med.

Wold snakker om den humanitære situasjonen som «en menneskeskapt katastrofe der en hel generasjon barn er traumatisert og et folk er sperret inne på ubestemt tid». Mediene kan ikke glemme Gaza, mener hun.

- Folk lever under ubeskrivelig vanskelige forhold, samtidig er de så snille og hyggelige. Jeg tror ikke jeg vet om noen steder i Midtøsten hvor folk er mer vennlige, enda så vanskelig de har det. Det er lett å jobbe der. Folk er alltid hjemme fordi de ikke kommer seg noe sted på grunn av blokaden. Det er kort vei til dem som du skal intervjue. Det er et hudløst samfunn, der smerten er rett under overflaten. Likevel er det vennlighet overalt.

Da hun var korrespondent, kunne Wold få fire-fem negative meldinger om dagen. Noen ganger mer. «Jeg tenkte: Hvorfor er de så sinte?», sier hun.

- Det kan også hende at reaksjonene kommer fordi jeg blir sett på som en sviker i flere miljøer.

I 1978 reiste Wold på kibbutz i Ayelet HaShahar i Nord-Israel. På 1980-tallet var Wold leder av «Norske Kibbutz Venner» som sendte unge nordmenn på kibbutz i Israel. Hun snakker hebraisk. Wold var aktivt medlem av «Med Israel for fred» (MIFF), organisasjonen som har satt inn annonser i norsk presse der de blant annet advarer mot Sidsel Wold. I 1992 sa Wold til VG: «Jeg er veldig lei av alltid å bli stilt til ansvar for det som skjer i Israel.» I det samme intervjuet kalte hun seg «frilans-jøde» fordi hun hadde begynt en konverteringsprosess. Ingen i Wolds familie var jøder. Hun søkte seg til det jødiske miljøet. Hun konverterte aldri, men trivdes i den røffe, jødiske humoren og fellesskapet. Men noe skjedde. Wold gikk i et demonstrasjonstog for lavere studielånsrente i Oslo.

- Jeg gikk med en kalveskinnssekk der det sto «Israels folk lever» på hebraisk. En palestiner som var israelsk statsborger kom bort til meg og spurte hvorfor jeg gikk med det merket på sekken. Det var første gang jeg snakket med en palestiner. Han sa at jeg var ensidig.

Wold lukker øynene.

- Det var smertefullt og vondt å møte sine egne meninger og det man hadde trodd på i døren.

Senere skulle Wold flytte til Jerusalem som frilanser da hun ikke fikk jobben som NRKs Midtøsten-korrespondent i 2003. Bare én av ti korrespondenter var kvinne da.

«Et slag i trynet», sa Wold da. Hun fikk NRK-jobben i 2007.

- Du sa i begynnelsen at du ville gå inn for en slags «av-demonisering av Israel»?

- Ja, det er helt sant.

Sidsel Wold flytter seg lenger ut i sola.

- I NRK var det flere som mente at jeg var for proisraelsk og at de ikke kunne sende ut meg. Men så lærte jeg meg arabisk, jeg begynte å skrive bok fra begge sider og jeg lærte den palestinske siden å kjenne. Med språket åpnet den arabiske verden seg.

- Jødene i Norge har aldri vært ufine mot meg, selv om jeg nok er «persona non grata» i det miljøet i dag.

Nå håper Wold at det norske debattklimaet endres. Også utenriksreporterne Kristin Solberg, Odd Karsten Tveit og Fredrik Græsvik har opplevd å bli hetset.

- Jeg tenker veldig mye på hvordan jeg dekker Israel-Palestina-konflikten. Jeg får kjempesinte mailer hvor det står «brenn i helvete», og «det er takket være deg at det er mer antisemittisme i Norge». Særlig når jeg snakker om «okkupasjon», blir noen veldig sinte. Men en del av denne gjengen mener at når det utvalgte folk kommer tilbake til det hellige land, da kommer Jesus. Hvis jeg sier at det er forbudt for jøder å bo på okkupert land, da ødelegger jeg den planen. Da ødelegger jeg for at Jesus kommer tilbake. Det gikk plutselig opp et lys for meg; da er det jo ikke så rart at de er sinte.

Hetsen føles annerledes når hun har en redaksjon i ryggen.

- Da jeg satt i Jerusalem og var korrespondent, var jeg helt alene. Da følte jeg, helt på slutten, at hver gang jeg leverte fra meg en sak ble jeg nesten kvalm fordi jeg visste at ved å lage denne saken, en eller annen viktig sak, så genererer jeg bare mer negative holdninger.

- Hvorfor reiste du ikke hjem fra Jerusalem under den siste turen?

- Jeg tenkte at det ville være uprofesjonelt å dra hjem. Jeg jobbet fra tidlig morgen til sen kveld under vanskelige forhold. Vi satt og redigerte sakene våre til TV i en taxi, mens det var kamper og demonstrasjonskamper, gummikuler, steinkasting og tåregass rundt. Når du prøver å yte ditt ytterste og bare får høre at du er en løgner og bedrager, da blir du så lei.

I 1982 melket Sidsel Wold kyr i en kibbutz i Nord-Israel. Libanon-krigen pågikk. Hun var 20 år og i sentrum av verdens konflikter. To av de frivillige på kibbutzen var blitt drept. Da bestemte Wold seg for å bli journalist.

Hun ble Midtøsten-korrespondent da hun var 48.

- Da hadde jeg jobbet mot det målet i 28 år.

Journalisten John Pilger er Wolds forbilde.

- Han er kompromissløs, i en klar form. Det handler om hvor du står: På riktig eller gal side? Det handler ikke om at du står på den ene eller den andre nasjonens side. Men om du står på rettens eller urettens side.

- Hva er din journalistiske metode?

- Det handler om å skjære gjennom og å formulere seg klart.

Wold er tett på folk.

- Jeg tar tak i folk. Jeg fotfølger folk til jeg har fått det jeg skal ha.

De politiske realitetene må fortelles via menneskene, mener Wold.

- Jeg sier at det er viktig at de forteller sin historie for at omverdenen skal bry seg. Utenlandske media har et dårlig rykte i Israel. Norge sees på som et antisemittisk land. Jeg sier at dersom de ikke snakker, vil heller ikke nordmenn endre oppfatning. Men ofte vil de ikke snakke. Da jeg var der nede nå, ba jeg om å få snakke med religiøse jøder på bosettingen like ved der de tre tenåringene var kidnappet. Jeg fikk svar fra en bosetter etter fire dager. Fire dager! Da er det toget gått.

- Er ditt forhold til Israel som journalist fastlåst fordi du har fått mye kritikk fra israelere?

- Mitt forhold til Israel er ikke fastlåst. Jeg følger debatten og utviklingen i landet og rapporterer fra tid til annen. Den israelske venstresiden er marginalisert og politisk død. Det finnes ingen fredsbevegelse å snakke om lenger. Folk tillegger meg de merkeligste evner. Jeg er bare en reporter. Etter det siste Gaza-angrepet i 2008-2009 og angrepet på den tyrkiske flåten, fikk Israel massiv kritikk og dekningen av Israel endret seg. Som dekningen av Tyrkia og Erdogan endret seg i fjor.

- Har du dekket Hamas på en kritisk måte?

- I løpet av en dag som korrespondent har du fem saker på blokka. Så må du velge. Jeg har laget flere kritiske saker om Hamas. Men jeg ønsket å lage flere saker om torturen som begås av Hamas og Fatah. Problemet er at få vil snakke om dette offentlig.

Wold har sagt at hun kunne tenkt seg å jobbe for FN i Gaza.

- Da John Ging jobbet for UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, journ.anm.) i Gaza, hadde jeg lyst til å gjøre noe for folk der. Men det er viktigere å være reporter. Det er viktigere å fortelle det som skjer til et større publikum. Selv om det vi dekker ikke fører til endring.

- Hvor går grensen mellom aktivist og journalist?

- Jeg ser at Anne Sender (tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn, journ.anm.) mener at jeg er aktivist. Jeg er en engasjert journalist. Jeg deltar ikke i demonstrasjoner.

Sidsel Wold lener seg fram.

- Hvis jeg er for engasjert, trår jeg litt tilbake. Du kan føle engasjement og sinne over det du har sett. Når jeg skriver manus for radiosaker, lar jeg det ligge et par timer. Så tar jeg bort alle adjektivene.

Da Sidsel Wold var i Libya i 2011 for å dekke den arabiske våren, skal hun ha blitt ønsket drept av Gadaffis soldater.

- Da Ammar al-Hamdan, en kollega av meg fra Al Jazeera, ble satt i fengsel og Gadaffis soldater torturerte ham, fikk han beskjed om å gi dem telefonnummeret mitt for at jeg skulle henrettes offentlig på torget i Libya.

I 2013 ble 70 journalister drept, 44 av dem i Midtøsten, ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ). Det går som regel bra, mener Wold. Hun satser på «fravær av uflaks». Det er viktig å være sammen med noen og ikke være for lenge på ett sted. «Raskt inn og raskt ut».

- Det er viktig at kvinner dekker krig. Det er en forskjell i måten kvinner og menn dekker krig på. Kvinner bruker andre ord.

Sidsel Wold møtte ektemannen Ragnar Kvam jr. i sitt eget radioprogram. Kvam ba henne med på seiling. Det ble en hard seilas. Wold bet tennene sammen. Da de gikk i land på Sydhavsøyene, var de blitt kjærester.

«Å se Sidsel, var som å se en blomst springe ut. Det var mye finere å se henne enn Sydhavsøyene», sier Ragnar Kvam jr. Senere fikk de en sønn. Både mann og sønn var med til Jerusalem da Sidsel ble korrespondent.

- Hvordan takler du det å være mor og reporter i krig?

- Jeg glemmer det. Jeg kobler det helt ut. Det er to helt ulike verdener. Jeg skiller dem. Det eksisterer ikke noe annet enn å levere til neste deadline.

Sønnen på 16 sendte SMS da Wold var i Gaza: «Mamma, hvor er du?».

Sidsel Wold ler en forsiktig latter: «Hva skulle jeg svare på det?».

- Jeg sa at jeg var med fikser‘n min. Når jeg ser på en sånn melding, så slår det litt i magen, før jeg tenker: «Hvor var det jeg var?». Hvis du skal være på steder i krig eller uro kan du ikke engste deg for at de hjemme sitter og bekymrer seg.

Da Dagsavisen snakket med Wold i 2009, hadde hun ennå ikke laget sin vanskeligste sak fra Gaza, den om den psykiske helsen til barna der.

- Det er vanskelig å intervjue foreldre som har mistet et barn eller har barn som er redde. I Sderot intervjuet jeg en israelsk mor med en gutt på 11 år som var kjemperedd for sirenene. I Øst-Jerusalem intervjuet jeg moren til den palestinske gutten som ble brent levende.

- Hvordan får du innpass?

- Det handler om å vise menneskelig medfølelse. Å snakke som en mor til en annen mor. Det er viktig for atmosfæren.

Da Wold kom hjem fra Midtøsten og tilbake til «Disneyland», som hun kaller Norge, tok det ett år å få hvilepuls.

- Å rapportere fra konfliktsoner stemmer dårlig med at du er flink pike?

- Nei. Når du skal levere til flere plattformer hele dagen, må du være flink pike. Du er aldri bedre enn din siste reportasje. Men jeg er blitt mer selvsikker i jobben. Jeg har mye kunnskap, det må jeg få lov til å si. Jeg klarer aldri å ta pause.

Når Wold snakker om Gaza, om hets og hat, snakker hun med øynene lukket i sola. Men når hun forteller at hun har vært syk, ser hun rett på oss. Wold fikk bulimi i niende klasse. Hun følte at hun ikke strakk til. Da hun var 28, ble hun alvorlig syk. Hun strøk for tredje gang på en eksamen i russisk ved Universitetet i Oslo.

- Jeg hadde et kort vikariat i Oslo lærerlag. I første etasje lå et bakeri. De ansatte ba meg om å kjøpe wienerbrød til alle de ansatte. Det gikk helt galt. Det var som å gi gratis dop til en narkoman.

På 1980-tallet var spiseforstyrrelser tabu. Wold ringte rundt til sykehusene i Oslo. «Jeg må ha hjelp», sa hun.

Wold ser på oss med et mørkt, nesten skinnende blikk. Hun gikk til behandling i et halvt år. Hun fikk antidepressiva som del av et medisinsk forsøk og gikk til psykolog.

- Den siste behandlingstimen var det som en svart klo løsnet i brystet. Det var som et udyr i kroppen løsnet grepet. Jeg følte for første gang på lenge at sola skinte inn på mitt liv.

Du må ha motstand for å bli et helstøpt menneske, mener Wold. Da prinsesse Diana døde, dro Wold til Kensington Square og la ned blomster. Diana var de spiseforstyrredes «helgen».

- Jeg vil si til de unge jentene som er så opptatt av utseende: Det viktige er å prøve å være seg selv og at det er bra nok. Lær deg ting. Brenn for noe annet enn det å prøve å være perfekt. Prøv å være en hel person.

Sidsel Wold ser på svetteflekkene på T-skjorten når hun tas bilde av. Hun tar på lipgloss. Spør om hun ser bra ut på håret. Venner kaller henne «hel ved» og god til å lytte. I 2011 ble Wold innkalt til Kringkastingsrådet for å diskutere sin egen dekning av Israel-Palestina-konflikten. «Grusomt», sier Wold. «Det var ekstremt ubehagelig å stå foran Kringkastingsrådet og forsvare jobben min. Det var som å gå opp til eksamen for åpen mikrofon», sier hun.

Wold fikk medhold.

- Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit konkluderte med at NRK ga mest dekning til «visse moderate og sekulære Fatah-miljøer og visse kretser av den israelske venstresiden»?

- Bosetterne vil ofte ikke snakke. Med Netanyahus politikk, syntes jeg det var viktig å få fram andre stemmer i Israel. Den israelske venstresiden ga meg ofte håp. Det er vår jobb å rapportere om urett. Norge bruker jo 800-850 millioner skattekroner hvert år for å bygge en palestinsk stat gjennom Giverlandsgruppen. Vi må vite hva som foregår.

- Nå er snart 200 palestinske barn drept mens verdenssamfunnet ser på. Det sier sitt om hvor lite palestinske liv er verdt. Tenk om 200 amerikanske barn var drept.

Så skjer det. En bil stanser og en mann sveiver ned ruta:

- Jeg kjenner deg ikke, men jeg ville bare si: Ikke la de trollene ta motet fra deg, du gjør en kjempejobb!

Wold smiler.

- Sånt skjedde ikke før.

5 favoritter

MUSIKK: Rakhmaninovs
 2. og 3. pianokonsert.

FILM: «Life of Brian».

BOK: Mange, men kan ikke trekke fram bare én bok.

MAT: Fersk fisk.

STED: I Norge: Nordmarka vinterstid.