Helg

Feministoppgjør fra sjarken

Sjarkfisker Sandra Eira fra Finnmark tok et kraftoppgjør med fordommene mot kvinner på havet. Nå blir hun tilbudt både båtplass, feriehus og plass på sametinget.

Hvilke fordommer møter du?

– Jeg har aldri opplevd annet enn positive reaksjoner fra andre fiskere. Men med en gang du kommer ned på kaia eller ute på gata er det en annen sak. Folk på kaia tar for gitt at jeg ikke kan være båtmannskap. De spør om jeg er der for å vaske båten eller egne line.

Men du har sagt at damene er verst?

– Det er flest menn som antar jeg ikke kan noe om havet og fiske. Samtidig er det damene som sier jeg «må skaffe meg en ordentlig jobb», og at fiskeryrket bare er mannfolkarbeid.

I fjor kjøpte du din egen båt, en 27-fots sjark. Men det tok tid å bli tatt på alvor som båtkjøper?

– Jeg ringte på båter over hele landet, og ble behandlet som om jeg ikke visste noe om båt. De som skulle selge snakket babyspråk til meg. Da jeg skulle forsikre båten, fikk jeg klar beskjed om at de kun forsikret fiskebåter. Det var visst utenkelig at jeg som dame hadde fiskebåt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Historien din har fått mye oppmerksomhet denne uka. Hvilke tilbakemeldinger har du fått?

– Det har tatt helt av. Telefonen har vært rødglødende, og det har haglet inn med telefoner og SMS. Jeg har fått mange støtteerklæringer, men også veldig mange som forteller at de har opplevd lignende ting.

Hva forteller det deg at mange har hatt lignende opplevelser?

– Min egen irritasjon er bare en del av noe større. Når så mange kvinner innen fiskeri opplever nedlatende holdninger, så viser det at vi har et holdningsproblem. Holdningene henger ikke helt med i utviklinga.

Også utlandet har latt høre fra seg?

– Folk har henvendt seg fra Norge, Island, Danmark og Færøyene. Jeg har fått tilbud om både feriehus og båtplasser, og mange vil gjerne ta en kaffe og en prat. Flere fra både inn- og utland har lyst til å være mannskap på båten min.

Men sjarken er vel full?

– Ja, den er akkurat stor nok til at vi kan være to på jobb, og jeg har fått mannskap sørfra. Han jobbet som kokk i Oslo i ti år, og kom på besøk da jeg fisket i Vesterålen i fjor vinter. Han skulle bare bli i to dager, men har nå flyttet til Olderfjord og har yrke som fisker.

Du er også ønsket inn i politikken?

– Det var en som ville ha meg med i et nystartet parti som skal stille i sametingsvalget til høsten. Jeg fikk høre at det samepolitikken trenger damer som meg. Det er overveldende og trivelig å høre.

Hvordan har det seg at du ble fisker?

– Det var ikke noe jeg hadde planlagt, for å si det sånn. Jeg har prøvd forskjellige yrker, men A4-livet passer ikke meg. Jeg fikk helt tilfeldig tilbud om å være mannskap på fiskebåt for noen år siden. Havet trollbandt meg, og da er det ingen vei tilbake. Det viktigste med yrket mitt er friheten.

Trenger fiskeryrket flere kvinner?

– Å være fisker er ikke for alle. Enten takler du det, ellers takler du det ikke. Og takler du det, er det bare å peise på. Og det gjelder uansett om du er jente eller gutt.

Hva må til for å trives på havet?

– Du må ikke være redd for å arbeide. Det er et fysisk hardt yrke. Du kommer til å ha vondt på steder du aldri visste at du hadde. Det er også mentalt krevende når du er utslitt, gjennomvåt, iskald, sulten og tørst. Når du er langt fra familien og isolert på havet, er du avhengig av ditt eget hode.

Hvordan slår du ihjel tid på land?

– Nå ligger jeg i hardtrening til å gå på ski over Nordpolen i april. Bare pulken alene veier femti-seksti kilo. Jeg veier 45, så du kan tenke deg det mattestykket.

Til sist: Hvilken fisk smaker best?

– Det er heldigvis ikke jobben min å spise fisken. Jeg liker faktisk ikke fisk! Ikke smaken, lukta eller utseendet. Livretten min er cheeseburger. De får spise blekksprut, fisk og krabbe, de som foretrekker det.

Mer fra Dagsavisen