Helg

Tillitsmannen Torstein Bae

22. juli 2011 var Torstein Bae og kona Silje på sjakkferie på Kreta. Hendelsene den dagen førte ham rett på et medlemsmøte i Østensjø SV. Alt i tråd med sin fars liv og virke.

Intervjuet ble publisert første gang 11. desember 2016.

I tretten kvelder og netter har Torstein Bae forbløffet oss gjennom sjakksendinger på NRK. Som sjakkspaltist i Dagsavisen gjennom åtte år gjorde han knapt annet enn å skrive om Magnus Carlsens partier og stil. Da Torstein Bae debuterte på NRK i 2013, tok det av. Lunsjpraten på arbeidsplassene var aldri mer den samme. Folk strømmet tilsynelatende begivenhetsløse sjakkpartier på bussen, alt for å høre om taktikk og strategier, bønder, e4 og dronningtrekk. I november var de lange sjakksendingene etablert, god gammeldags radio på TV, en folkefest. Mer blir det. I romjula skal han igjen sitte på TV i forskjellige varianter av blå skjorte og velkjemmet språk.

– Partiene blir kortere denne gangen, sier han.

– Hva holdt du deg selv våken på?

– Stadig mer sjokolade under bordet, nå må jeg begynne å gå turer igjen. Jeg har hatt mye pappapermisjon med barnevogn på veien her ved Rustadsaga, men det er jo boller og kaffe på stuene i marka, da!

Til en sending kom det en spesialforsendelse av de mektige bollene Sissel Ullevålseter serverer ved en av inngangsportene til Østmarka. Bollene har vært omtalte i Dagens Næringsliv. Det er dit Torstein Bae tar oss med.

– Der er du ja, jeg har aldri vært så trøtt som under VM i sjakk, sier mannen bak disken på Rustadsaga Sportsstue.

Så hyggelig, så hyggelig at du sier det, svarer Torstein Bae. Pakken av reservebatterier han har i ryggen, virker. Så vennlig og energisk veltalende, så full av futt få andre småbarnsforeldre med advokatjobb, politiske verv og en haug med frivillighetsjobb besitter. Hansken av, hånden fram, hilse pent. Lukker du øynene, er det ikke en 37-åring som prater, men en knirkete eldre herre med kamferdrops i lomma. Stemmen bærer så godt at det blafrer i fleecejakkene som henger over stolryggene i kafeen.

– Ja, det er mange som sier jeg snakker som Willoch. Det er kanskje stemmen, da? Jeg er jo glad i å prate.

– Og sosiolekten?

– Kanskje det.

– Det som Anders Heger kaller «de store havers selvtillit»?

– Å, jeg vet nå ikke dét. Men jeg liker å bruke et rikt og variert språk, det er jeg opptatt av.

– Du oser jo Nedre Ullern Høyre?

Og så setter en kakofoni i gang. Isen på Nøklevann er ennå usikker og det blir ikke bedre av latteren som klirrer over blankråkene mot furumoene.

Men han skal snart fortelle om sin far.

Gjennom uendelige trekk satt han ytterst på raden i NRK-studioet og forutså spillets gang, dro teorier, var lydhør for andre, orienterte om klassiske åpninger og oste faglig soliditet. Torstein Bae avnerdifiserte sjakken og han skjønner hva vi mener med det, men bare én gang ble han brakt ut av fatning. Det var en kveld mellom trekk 40 og 60 hvor en gammel lagkamerat i salen fikk kamera mot seg og mikrofon opp i skjegget og begynte å legge ut som hvordan Torstein Bae traff sin kone, Silje Bjerke, landets fjerde kvinnelige internasjonale mester i sjakk. Bae vred seg høflig og fikk raskt og elegant praten over på en mulig carlsensk vinnerstrategi. Nå sier han:

– Vi traff hverandre i sjakken, selvsagt. Innenfor skiskyting finnes det skiskytter-par. Vi ble sjakk-par, ja da. Så kom vi oss inn i boligmarkedet og la inn bud på flere boliger, men det ble Godlia, en leilighet der. Noen etasjer opp uten heis. Det ble mye styr med barnevogn og sånn, så vi fant rekkehuset på Bogerud, enda lenger sør i bydelen.

Sommeren 2011 var Silje og Torstein på sjakkferie på Kreta. Sjakkferie er noe få vet om; en kombinasjon av sol, mat og sjakkturneringer. Fredag 22. juli skulle endre mye i og for oss alle:

– Når du har familien din i Oslo, forsikrer du deg først om at alle er trygge. Folk meldte seg selv, ga beskjed via tekstmelding. Etter hvert gikk det opp for meg at Håvard Vederhus var blant de døde. Jeg underviste ham noen ganger i sjakklubbens lokaler på Damplassen og både hans bror og far er sjakkspillere. Da vi kom hjem fra ferie, gikk jeg ganske raskt på et møte i Østensjø SV, og jeg hadde aldri vært partipolitisk aktiv tidligere.

– Hvorfor politikk?

– Jeg følte at det som skjedde ikke var noen tilfeldighet, men et resultat av noe som ulmet i vårt samfunn. Ingenting gror av ingenting.

– Du ble veldig raskt leder?

– Jeg tenkte man får ta sin tørn. Ja, man får ta sin tørn.

– Vil du inn i rikspolitikken, valget 2021, for eksempel?

– Der har jeg ingen ambisjoner. Man får yte sin skjerv der man er.

– Du er ikke bare i SV, du er også på venstresiden i SV som skrev under et opprop for Ingvild Reymert som førstekandidat i Oslo?

– Kari Elisabeth Kaski vant nominasjonen og er en god kandidat. Nå står vi bak Kaski i rikspolitikken. Jeg håper jeg ikke blir så høy på pæra at jeg tror at min vurdering var den eneste riktige. SV må være et bredt parti, men vi må stå knallhardt på antirasisme, likestilling og klima og miljø, og så er det jo flyktningpolitikken, da. Men det er klart at ute i lokallagene er vi ikke lovgivere. Vi gjør vårt beste med folk etter de vedtakene som er gjort. Ofte samarbeider vi på tvers av partiene om utbygging og utvikling av bydeler, samferdsel, eldreomsorg, frivillighet. Og på Bogerud, der jeg bor nå, har vi ingen samlingssteder, du så jo i går kveld?

Kvelden før. En låve på Abildsø gård, nennsomt og lyssterkt utbygget til forsamlingslokale. På verdensdagen for frivillighet er Forum for folkehelse og frivillighet samlet, mennesker som har overskudd å gi andre.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Bogerud senter var et mørkt kapittel som ble litt lysere takket være ildsjeler. Bae var med på sjakkundervisning der også. Senteret hadde ingen benker å sitte på, ikke noe byrom. Selv ikke i en utbygging av senteret med leiligheter, er det tatt særlig hensyn til byrommet, og der har en gjeng skrevet høringsuttalelser og prøvd få til noe. Torstein Bae sier Bøler har en identitet i bydelen, mens Bogerud er det så som så med. Hans makker i VM-studio Line Andersen, framhevet mer enn én gang sin tilhørighet til Bøler i sendingene. Bøler har familien Vestly, Egil Hegerberg, kunstnerlandsbyen, Morten Krogvold og Tove Nilsen og er storebror i bydelen som bukter seg rundt Østensjøvannet. Kanskje stakk det litt i patrioten Torstein Bae da hun bølerifiserte her og der.

Bydelen skal dele ut en pris til initiativet Hjerterom, som handler om integrering av flyktninger. Torstein Bae er en av forslagsstillerne. Akuttmottaket på Teisen var fullt i begynnelsen av året, fullt av mennesker som ikke hadde fått avklart sin asylsøknad og som heller ikke hadde krav på en krone til for eksempel buss eller nødvendige artikler. Jeg kan jo lære dem sjakk, tenkte Torstein Bae, og så begynte en gjeng å hente dem på asylmottaket, kjøre til biblioteket på Bøler og ha hele kvelder med aktiviteter, bokutlån, spill og enkelte samtaler. Noen bakte, noen kjørte, noen satte i gang aktiviteter.

– Selv om vi ikke hadde språk til felles med alle, kunne vi spille sjakk sammen, sier han.

Denne kvelden kommer også en av foredragsholderne med noe Bae nikker ivrig til: «Man inspirere, men ikke kreve av noen. Man må ta høyde for forskjeller».

– Jeg er på et veldig trygt sted i livet nå, og derfor har jeg ressurser til å hjelpe litt til med det jeg kan. Man må det. Mitt engasjement på venstresida, springer ut av et ønske om rettferdighet. Jeg kan gjøre mitt, men også i advokatkontoret jeg driver, riktignok for dem som kan betale for det.

– Sjakkhjelpen gjør du gratis?

– Selvsagt. Nå tror jeg faktisk at jeg kunne ha levd av sjakk, holdt foredrag og slik, men dette er nå hva jeg kan bidra med.

Britt kommer bort. Hun har grått hår, svarte bukser, rosa jakke og er full av liv. Hun er en av dem som blomstrer for andre i bydelen, som har vært med på kakebaking og flyktningtransporten. I kveld tilbyr hun seg å kjøre Silje og Torstein hjem. De lever småbarnslivet uten bil.

– Vi har ikke lappen engang, og det var ikke noe politisk eller aktivistisk ved det den gang. Ingen av oss tok lappen, men jeg ser ikke bort fra at vi en gang må krype til korset.

– Du er 37 år og livet virker så planlagt?

– Historien om mitt liv er historien om tilfeldighetenes spill. Jeg kom meg gjennom studiene, men det var ingen eksamen å skryte av, og jeg tenkte jeg kunne jobbe i det offentlige, i et departement eller direktorat, som min mor. Advokatjobben kom helt tilfeldig, på Facebook, faktisk. Jeg og kona drev Sjakkhuset i Oslo, og så bestemte vi oss for å legge ned, like før VM i Chenai i 2013. Hadde vi visst hvor populært sjakk skulle bli i løpet av de ukene, kan man jo si at det var uklokt å legge ned, men vi valgte nå det. Jeg la ut et bilde på Facebook der vi satte nøkkelen i døra for siste gang, takket alle kunder, samarbeidspartnere og så videre. I kommentarfeltet var det en mann som sa hei og takk for nå og at hvis jeg noen gang vurderte å praktisere som advokat, kunne jeg ringe ham. Jeg tenkte litt på det og ringte. Slik var det. Og mye ville vært annerledes om det ikke var en fra NRK til stede da jeg kommenterte kampen mellom Magnus Carlsen og Vishy Anand i Kristiansund i 2010 og spurte om jeg kunne tenke meg et møte med NRK i etterkant. Nå vil historien ha det til at det var jeg som maste på ham, ha ha, men slike enkeltmøter og tilfeldigheter har vært styrende.

– Hva sa din far? At du måtte bli jurist?

Bollen på minst 200 gram tyter kanel, smør og melis og drukner de arkhvite hendene. Man får ikke never av å knyte slips, bære papir inn i rettssaler og flytte trebrikker på et brett etter å omtrent ha gnidd huden av tomlene under haka. Torstein Bae klamrer seg til bollen på Rustadsaga Sportsstue. Han er ikke ute av balanse, men berørt. Vi snakker om faren som døde da Torstein Bae var i tidlige tyveår. Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae ble så vidt over seksti år, men var mannen som var sportsreferent i avisen i Steinkjer, som «dro til byen for å skapa seg», som Kjartan Fløgstad sa om denne generasjonen menn med landsgymnas og trang til noe mer. Ole Jacob Bae traff en kvinne med en datter fra før, som han fikk to sønner til med og introduserte alle i familien for skjønnlitteratur i så stor grad at yngstegutt Torstein i en alder av åtte år i et antikvariat i Stockholm utbrøt: «Pappa, her er en av Tolstoj du ikke har». Ole Jacob Bae, som brant for de svakestes forsvar og rettigheter, som stilte på 75. plass på Oslo SVs liste til valget i 1992 og endte opp som bystyremedlem. Far og sønn delte ut løpesedler i nabolaget med NEI i EU-kampen i 1994. Torstein var femten år. Der er der han har det fra. Engasjementet og samtalene stoppet aldri.

– Nei, jeg var fri til å bli hva jeg ville. Forventningene om en universitetsutdannelse lå der og jeg leste statsvitenskap en tid, men synes det var kjedelig. Samme med juridikum. Kjedelig. Det var for lite praktisk rettet, men jeg kom gjennom. For mye teori. Så da jeg ble president i Norges Sjakkforbund i noen år, var det kanskje for å komme unna studiene, ha ha. Og det er for mange kjedelige møter i verden. Det er jo selvsagt synd hvis klientene tror jeg ikke hører på dem eller bryr meg, men vi forsøker å gjøre møtene korte.

– Som spiller må du likevel ha en kraftig konsentrasjon?

– Å sitte i retten, er litt som et sjakkspill. Man må følge godt med, hele tida prøve å tenke seg hva som kommer fra motstanderen og være klar til å handle på det som kommer – etter en plan. Så jo, jeg kan konsentrere meg.

– Hva ble det av dine søsken?

– Min søster ble jurist, ha ha. Min bror ble ingeniør og bor i Sverige. Det er fint det også. Ellers bor vi alle i denne bydelen nå. Min søster på Bøler, min mor på Ulsrud. Det er hun som passer Anton (1,5) nå mens vi snakker. Han var litt syk og hjemme fra barnehagen i dag.

– Vil dere ha flere barn?

– Jeg pleier å si at det er sjakk-VM annethvert år, så vi får satse på å få barn annethvert år.

Les også: Anders Hammer: – Det plager meg å se drepte mennesker

Minstegutten på Nordberg var vill etter statistikk. Moren måtte lese alt av sportsresultater for ham før han selv kunne holde avisen. Samme hvilken idrett, det var tider og lengder han husket, akkurat som hans far kunne gjøre greie for hver rundetid i et skøytemesterskap, slik man innbilte seg at en hel generasjon satt foran radioen og etterpå ble litterater og skrev tykke romaner om skøytetider og det ble en norsk markør på linje med brunost og fossekall.

Borettslaget skulle få kabel-TV midt på 1980-tallet – alle bortsett fra familien Bae. Foreldrene var godt ute på venstresida politisk og unge Torstein hadde anlegg for å bli altoppslukt. «Får han Eurosport, blir det Eurosport døgnet rundt», sa moren. Torstein Bae fikk ikke Eurosport. Dette var anorakkoslo og sport bedrev man selv. Tolv kilometer hver søndag hvis man fikk gjester eller skulle noe. Femten kilometer eller mer hvis dagen var ledig.

– Skigåing er den sporten jeg liker best. Må passe meg for bollene på stuene, vet du. Men skigåing er bra. Jeg kan gå noen mil. Her i Østmarka kommer snøen og løypene senere enn i Nordmarka og det er mye mer kupert, men jeg kan terrenget innover her nå.

– Hva drev du med som barn?

– Fotball, som alle de andre, men også ski. Sjakken kom jeg ikke borti før i første klasse. En lærer på Tåsen var en ildsjel og fikk flere av oss med.

– Hva sa faren din om sjakk?

– Dag Østerberg, min fars fetter og familiens ubestridt intellektuelle ener, var en dyktig sjakkspiller som ung, juniornorgesmester, til og med. Også av denne grunn var min far positivt innstilt til sjakk. Dag og jeg spilte noen partier i et familieselskap for noen år siden.

– Og?

– En remis, og så vant jeg det siste.

– Du lot ham ikke vinne?

– Nei, jeg lar ikke engang barn vinne. De kan heller få fordel på tid eller noe annet. Det må være likest mulige vilkår.

Fem favoritter

Musikk: Lillebjørn Nilsen og Alf Prøysen for junior. Jeg liker Blåbærturen selv etter mange hundre ganger.

Film: David Lynch og Lars von Trier er to favoritter. Mulholland Drive, Blue Velvet. Dogville.

Bok: Jeg er bergtatt av J. M. Coetzee. Er det en bokstav plassert feil i Vanære? Jesu barndom er også en liten bok man ikke slutter å tenke på. Har ønsket meg oppfølgeren til jul.

Mat: Mitt livs måltid spiste jeg på restaurant Belcanto i Lisboa.

Sted: San Francisco.

Mer fra Dagsavisen