NÜRNBERG/KRONACH/COBURG (Dagsavisen): I 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther slo opp sine teser på kirkedøren i den tyske byen Wittenberg. Dermed var reformasjonen i gang, og den katolske kirkens makthegemoni fikk en alvorlig utfordrer, og det skulle føre til krig og fordervelse. Men Luthers hensikter var de beste. I dag ville vi ikke visst hvordan Martin Luther (1483–1546) så ut hadde det ikke vært for Luthers «hoffmaler», den nære vennen og samarbeidspartneren Lucas Cranach den eldre (1472–1553). Det var han som tegnet og malte Luthers portrett og fikk det distribuert som de reneste kjendisplakater i form av malerier og – ikke minst – utallige grafiske blad. Den dag i dag er det hans bilder som dominerer vårt bilde av reformasjonens far: Slår du opp Martin Luther på Wikipedia er flesteparten av bildene på den engelske siden, inkludert alle åtte portretter, kreditert Cranach den eldre. Han hadde nærmest enerett på Luthers portrett. Og Luther var antakelig den person som ble mest portrettert i sin livstid.
Men – når det er faren som er den berømte kunstneren, hvorfor skal vi da feire sønnens 500 års jubileum? Det er liten tvil om at det var faren som samarbeidet med Luther, for Lucas Cranach den yngre (1515–1586) var bare så vidt fylt to år da Luther slo opp (dette strides det om) de 95 tesene på kirkedøren i Wittenberg den 31. oktober 1517. Det kommersielle svaret er at Cranach-jubileet brukes av den tyske staten som en oppvarmer før det store reformasjonsjubileet i 2017. Det interessante svaret er den rollen Cranach den yngre gikk inn i som sin fars medarbeider og etter hvert leder av det store verkstedet de drev i Wittenberg. For selv om det er vanskelig å skille far og sønn med hensyn til teknikk og datering av bildene, fortsatte sønnen den viktige fornyelsen av kunsten som faren var med på å starte etter reformasjonen. For det skulle vise seg at den religiøse omveltningen fikk store konsekvenser for kunstnerne.
Reformasjonen i 1517 er kanskje det viktigste skiftet i renessansens Europa, ja kanskje i hele vår historie. Martin Luther oversatte bibelen til tysk, og gjorde dermed folk i stand til å lese og tolke Bibelen selv. Teksten og messene i den katolske kirke var på latin, et språk folk flest ikke forsto. Dermed ble de avhengige av presteskapets tolkninger. Dessuten var Luther sterkt kritisk til avlatshandelen, der den katolske kirke tilbød folk å kjøpe seg frelse mot et større eller mindre beløp. Med reformasjonen kom protestantismen, og man kan si at det er denne kristne trosretningen som er grunnlaget for den norske staten og Grunnloven fra 1814.
Avlatshandelen gikk blant annet til å finansiere byggingen av Peterskirken i Vatikanet. Luther så på denne praksisen som en grunnleggende fremmedgjøring fra det den kristne tro dreier seg om, nemlig det at troen på Kristus er det eneste som avgjør om du er en sann kristen. Som en følge av reformasjonen ble den katolske kirke utfordret, noe som førte til store, sosiale omveltninger. Pavemakten ble satt til side av verdslige ledere, og fyrster, konger og keisere tiltok seg større makt. For å gjøre en lang historie kort: Enden på visen var Trettiårskrigen 1618–48. Navnet er en samlebetegnelse på flere kriger i Mellom-Europa, og det var blant de mest bestialske krigshandlinger Europa har sett. Religionen var bare en del av bakgrunnen for Trettiårskrigen, delingen av Tyskland i en katolsk og en protestantisk del var en annen årsak.
Blir du med på en byvandring i Lucas Cranach den eldres fødeby Kronach, vil du få høre historien om Trettiårskrigen og om hvordan folk ble flådd levende utenfor bymuren. Slik ville den katolske hæren skremme byens befolkning til å overgi seg. Men bymurene og festningen øverst i byen sto imot angrepet, og Kronach forble protestantisk. På festningen er det i høst en minneutstilling om Lucas Cranach den yngre. Festningen er en av de største i sitt slag, og byen er veldig godt bevart fordi den fram til gjenforeningen av Tyskland i 1990 lå i en vesttysk «bakevje» i Oberfranken opp mot grensen til Øst-Tyskland.
Nürnberg er ett av sentrene for den verdslige opposisjonen mot pavemakten. Byen var også en kulturell smeltedigel og regnes som sentrum for den tyske renessansen. I dag er byen mest kjent for Hitlers massemønstringer, og som åsted for rettsoppgjøret mot nazistene etter Andre verdenskrig. Men i middelalderen og renessansen var byen et maktsentrum i et landskap preget av små fyrstedømmer og en økende keisermakt. Lucas Cranach den yngre ble invitert til den majestetiske festningen for å male makthaverne. Han brukte tre uker på reisen fra Wittenberg, så han må ha ment det var viktig. I dag har Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg en av de beste samlingene av de to Cranach-kunstnerne. Her er de satt inn i en sammenheng der det germanske språkområdets kulturhistorie fortelles, noe som inkluderer verdens første, kjente globus fra 1493. Reformasjonen er ikke den eneste omveltningen som preget Cranachs samtid: Columbus (gjen-) oppdagelse av Amerika i 1492 var en annen viktig hendelse som forandret samtidens forståelse av verden. Nyhetene må ha spredd seg fort, for globusens opphavsmann, Martin Behaim, inkluderte Columbus’ oppdagelse på sin globus.
Da den katolske kirke mistet sin makt falt bunnen ut av markedet for mange kunstnere. En viktig del av avlatssystemet besto i at adelen og det rike borgerskapet bestilte malerier som de ga i «gave» for å utsmykke kirkene. Dermed trodde de at de ville sikre seg en god posisjon i himmelen. Der protestantismen overtok forsvant dette markedet, og kunstnerne måtte finne nye inntektskilder. Som en følge av reformasjonen kom et billedforbud, men det ble praktisert svært ulikt. Jean Calvin regnes som den strengeste, mens Martin Luther selv var bevisst på bildets formidlingskraft. Han jobbet tett med Lucas Cranach den eldre om hvordan bilder kunne brukes for å spre budskapet. Blant annet fikk han Lucas Cranach den yngre til å illustrere flere bibler. På denne tiden var boktrykkerkunsten fortsatt en ung teknikk (Gutenberg utviklet den i tiåret 1440–50), og de unike håndkolorerte biblene er som skjøre smykker å regne. I Coburg, en annen viktig renessanseby som også har tette bånd til far og sønn Cranach, viser statsbiblioteket i høst en spesiell utstilling med Cranachs bibler.
Illustrerte bibler ble en stor industri i tiden etter reformasjonen. Fra Cranachs verksted i Wittenberg ble det sendt ut en stor produksjon av grafiske trykk med religiøse bilder. Luther-portrettene ble også en industri, og de fleste bildene var laget med propaganda som hensikt – eller markedsføring som vi ville kalt det i dag. Etter Luthers død i 1546 økte etterspørselen, og Cranachs portretter ble enormt populære. Flere malerier ble produsert etter Luthers død, blant annet laget Lucas Cranach den yngre et Luther-triptykon (et tredelt maleri) til kirken i Weimar i 1572. Flere kunstnere kopierte bildene og laget sine egne versjoner. Folk begynte også å samle på gjenstander som hadde tilhørt Luther, og det ligger atskillig ironi i det at det Luther var i mot – at man tilba gjenstander fremfor Gud – skjedde med ham selv etter hans død.
Far og sønn Cranach var viktige menn i lokalsamfunnet. Begge hadde politiske funksjoner i Wittenberg. Spesielt Lucas Cranach den yngre var svært aktiv, og endte på toppen som borgermester i 1565. Begge pleide sine kontakter, og gjennom virksomheten som apoteker (for å male måtte du lage malingen selv, og da var det greit å kontrollere tilgangen på mineraler gjennom et apotek) kjente de alle som hadde noen betydning både i Wittenberg og andre viktige byer. Da adelen sluttet å bestille malerier til kirkene når det ikke ville hjelpe dem i møtet med St. Peter etter døden, måtte kunstnerne finne nye muligheter. De utviklet det moralske maleriet, fremstillinger der klassiske historier ble brukt som speilbilde for tidens moralske dilemmaer.
Nakne mennesker var ikke hverdagskost i renessansens Europa. Men aktmalerier av unge, vakre og nakne kvinner er kanskje det Lucas Cranach den yngre er spesielt kjent for. Motivene hadde en religiøs-moralsk begrunnelse. Faren hadde også malt Adam og Eva nakne, men sønnen utviklet en teknikk der kvinnene var kledd i et sjal som var så tynt og gjennomsiktig at det ikke skjulte noen verdens ting. Spesielt berømt er motivet med Venus og Amor. Der er sistnevntes kropp dekket av stikkende bier, og moralen som Venus formidler er at man ikke skal overskride grensene i kjærlighet. Med andre ord formaner hun Amor om å holde seg i skinnet og ikke bryte ekteskapet.
Lucas Cranach den yngre er kanskje ikke like berømt som sin far, men hans jubileum gir oss muligheten til å reflektere over hvordan og hvorfor dagens vi er blitt de vi er innenfor den kulturkretsen vi tilhører. Med reformasjonen kom et skifte i europeisk tankesett og verdensforståelse, våre holdninger ble endret og skapte et nytt grunnlag som har utviklet de menneskene vi er i dag. Midt oppi denne heksegryten av en omveltningstid maktet Lucas Cranach den yngre å lage kunstverk som verdsettes den dag i dag. Han videreførte en stolt familiebedrift samtidig som han tok opp i seg de forandringene som den nye tiden førte med seg. Og kanskje er det ham vi kan gi skylden for dagens kroppshysteri: For har ikke hans Venus unaturlig lange bein?