Bob Dylans lovpriste nye album «Shadows in The Night» har ført til et oppsving i omtalene av Frank Sinatra. En sanger som mange har hoppet over i en hel mannsalder. Nye generasjoner som hører på Elvis Presley, The Beatles og AC/DC har alltid kommet til. Unge Frank Sinatra-fans høres som de kommer fra en sketsj fra «Lille lørdag». Man må kanskje være gammel nok til å tenke seg litt om for å få full glede av sangene til Sinatra, men fra 20-årsalderen burde det være en sjanse for å få det til.
Et av de fineste albumene med Frank Sinatra er «September Of My Years» fra 1965. Tittelen antyder at han var i «i sitt livs høst». Plata inneholder en rekke sanger med dette temaet, blant dem vemodets ytterste manifestasjon i «It Was A Very Good Year», med følelsen av at alt er over. Sinatra var 50 år gammel. Sånn var perspektivene blitt på 60-tallet.
For den nye 60-tallsgenerasjonen var Frank Sinatra et fremmedelement på hitlistene. Han hadde store hits med «Strangers In The Night», «My Way» og den uimotståelige duetten med datteren Nancy i «Something Stupid», men han var ikke i takt med tida. Sinatra tilhørte et annet sted, en annen æra. Han ble først feid av banen av Elvis Presley, så av The Beatles og alle som fulgte etter, og hvis det var noe man visste om popartister den gangen så var det dette: når de var ferdige, så var de ferdige. Nå sitter jeg her og hører på noen av Frank Sinatras beste plater, 60 år etter at de ble spilt inn, og synes de har en lyd av evighet over seg. Kanskje er det jeg som begynner å bli gammel, men i så fall har jeg vært det i 30 år.
Frank Sinatra lagde ikke så mange sanger selv, men sang de beste sangene som kunne kjøpes for penger. Stemmen var følsom og sårbar, og kunne vel så godt som noen andre formidle den store ensomheten etter stengetid. Og likevel var det lyden av en verdensmann med full kontroll, ofte full i dobbelt betydning, der mange av sangene maner fram bilder av festlige kvelder på scenen, med glasset i den ene hånda, røyken i den andre, og et smittende humør.
Her kunne vi fortalt mye om millioner av solgte plater, om alle filmene, om mafiametoder og damehistorier. Men myten kommer så lett i veien for magien i musikken. Så mye som det finnes av den har vi mer enn nok å gjøre. Nå diskuteres albumets eventuelle død. Frank Sinatra var der ved albumets fødsel, med «The Voice» i 1946, den første popplata som kom på LP. Opprinnelig et album i ordets egentlige betydning, en bok med mange 78-plater inni. Men denne kom også på 10-tommers vinyl, der alle sangene fikk plass på én plate. Ikke en hvilken som helst tilfeldig samling sanger heller. Albumene til Sinatra var ofte totale opplevelser, viet spesielle stemninger eller tema.
Sinatra gikk til topps på det som var av salgslister i 1948. Men han var ikke kommet for å bli. Som tenåringshelter flest avtok populariteten gradvis. I 1953 fikk han en Oscar for rollen i filmen «From Here To Eternity», og han fikk en ny platekontrakt med Capitol Records. Dette ble starten på en serie med de sterkeste albumene som er laget. «In The Wee Small Hours» (fra 1955, en av de første 12-tommers LP-ene) var full av de ensomste, mest lidenskapelige balladene det går an å tenke seg. Det ble fult av lignende samlinger som «Where Are You» (med mange av sangene Dylan synger nå) og «Sinatra Sings For Only The Lonely». Noen av populærmusikkens fremste klassikere, selv om de typisk nok aldri er med på lister over tidenes beste i et rockistisk perspektiv. For å høre på må man legge fra seg alle konservative tendenser, og akseptere at et storband spiller høyere enn selv rockeband med de største tårn med forsterkere. Eller at delikat arrangerte strykere låter minst like følsomt som fingerspill på nylonstrenger.
Motstykkene til disse nevnte platene er albumet «Songs For Swinging Lovers». Fullt av liv og lyst. Det høres ut som det er tenkt helhet, en fullstendig opplevelse fra start til slutt. På konsertene ble slike sanger framført om hverandre i skjønn forening, underholdende nok, men albumene er og blir mer totale opplevelser.
Frank Sinatra var bare to ganger i Norge, mot slutten av karrieren. Sist i Oslo Spektrum i 1991. Han kom på scenen til «Come Fly With Me», gikk av med «My Way», og hadde innimellom gitt en leksjon i avslappet showbusiness. Og likevel sunget «Angel Eyes» på en måte som fikk oss til å føle at det var en kveld for evigheten. Komplett med lang introduksjon om «saloon»-sangenes funksjon, og som nesten alltid – full kreditering av komponister og arrangør fra sangeren. Frank Sinatra viste klasse, også i forhold til sine bakmenn. Denne konserten ligger faktisk på YouTube. Vi lot oss fortelle at Frank Sinatra hadde holdt seg våken til «the wee small hours of the morning» i baren på hotellet der han bodde. Da vi formidlet disse ryktene videre i Arbeiderbladet ble vi sporenstreks oppringt av restaurant- og bevillingskontoret i Oslo kommune, som lurte på om hvem vi hadde dette fra. Som om det skulle være likhet for loven i Frank Sinatras tilfelle!
Samtidig med det nye oppsvinget i interessen for Frank Sinatra kommer plateboksen «London». Med utgangspunkt i albumet «Sinatra Sings Songs From Great Britain» fra 1962, men utvidet med en rekke konsertopptak fra senere besøk i London, og en DVD med en lang konsert i Londons Festival Hall i 1962. I løpet av våren kommer flere av Sinatras mest klassiske album utpå vinyl. Det er jo der de hører hjemme.