Robert Wyatt er verdens beste kulthelt. En sånn musiker som et lite mindretall har et intenst forhold til, men som de fleste skammelig nok aldri har hørt. Selv om han veldig ofte er både hyggelig og behagelig å høre på. Her i avisa ga vi ham i høst vår oppdiktede nobelpris i popmusikk. Endelig, vil noen si. Uten sammenheng for øvrig, men like etter sa han i et intervju i magasinet Uncut at han neppe kommer til å gjøre flere plateinnspillinger. Med begrunnelsen at han føler seg for gammel, og at han uansett er mer opptatt av politikk nå.
Trist å vite, men ingen tragedie, så lenge vi har så mye fint å gå tilbake til. For den store verden ligger det en helt uoppdaget kontinent av musikk her. Som oppsummeres på det nye samlealbumet «Different Every Time». Samme tittel har den autoriserte biografien av Marcus O’Dair som kom samtidig, med det samme bildet av Wyatt på omslaget. Robert Wyatt har virkelig vært annerledes, hver gang han har kommet tilbake. Men alltid like full av vakker vilje. Og alltid med en følsom stemme i særklasse.
Robert Wyatt var egentlig trommeslager, med sang så fint at han ofte høres ut som forgrunnsfiguren i gruppene han spilte i. I progkollektivet Soft Machine på slutten av 60-tallet, etterpå som bandleder i Matching Mole tidlig på 70-tallet. Han hadde begynt å forberede seg på en solokarriere da han sommeren 1973 falt ut av et vindu i fjerde etasje under en fest. Han er blitt fortalt at han bare overlevde fordi han (visst typisk nok) var så beruset at kroppen var maksimalt avslappet i møtet med bakken. Wyatt ble lam fra livet og ned, han måtte slutte å spille trommer, og begynte å lage musikk på nye måter. Og da mener vi nye måter.
Det første soloalbumet etter ulykken, «Rock Bottom», er rett og slett et av tidenes aller, aller fineste album. Som en komplett kontrast til dybden i dette mesterverket spilte Wyatt etterpå inn en versjon av Neil Diamonds «I’m A Believer» og ga den ut på singel. Sånn kom den gamle progrockhelten på tv-programmet Top of The Pops, for fem millioner seere. Selv om BBC skal ha vært sterkt i tvil om det passet seg å presentere en mann i rullestol i et så populært program.
Robert Wyatt har fortsatt å gi ut plater med ujevne mellomrom. Med stor musikalsk fantasi, ofte kombinert med et sterkt politisk engasjement. Noen ganger med helt konkrete utspill i tekstene sine. Andre ganger med budskap som han gjør politiske i kraft av sine tolkninger. En av hans fineste innspillinger er versjonen av Elvis Costello og Clive Langers «Shipbuilding», som under Falklandskrigen ble en sterk og sorgtung konstatering av krigens elendighet. Mot slutten av albumet «Comicopera» fra 2007 sluttet han å synge på engelsk, som en protest mot det angloamerikanske verdensbildet.
Et samlealbum med Robert Wyatt kan bare skumme fløten av denne store historien. «Different Every Time» begynner med Soft Machines 19 minutter lange «Moon In June», og da blir det jo enda mindre plass til å gå i bredden. Noen av de fineste sangene han har sunget glimrer med sitt fravær, kanskje fordi melodiene ble komponert av bandkolleger: Hugh Hoppers «Memories» som Wyatt i tur og orden sang med The Wilde Flowers, Daevid Allens Banana Moon og Soft Machine. Langt senere ble «Memories» den første sangen Whitney Houston sang på plate. Matching Moles «O Caroline» ble komponert av David Sinclair, men teksten ble skrevet av Robert Wyatt: «If you call this sentimental crap you‘ll make me mad/Cause you know that I would not sing about some passing fad». En fin oppsummering av mange av hans sanger. De høres så fine ut, men under ligger alvoret.
«Diffrent Every Time» inneholder en ekstra plate med mange av sangene Wyatt har spilt inn sammen med andre i årenes løp. Alltid en svært samarbeidsvillig mann, her med navn som Bjørk og Anja Garbarek. Garbarek fikk Wyatt til å synge «The Diver» på albumet «Smiling and Waving» i 2001, og han innledet sitt eget «Comicopera» med hennes «Stay Tuned».
I stedet for å gå i detaljer om alle Wyatts andre bedrifter skal vi forsøke å oppsummere hans fordeler. En beundringsverdig musikalsk allsidighet, et glødende politisk engasjement, godt utviklet melodisk sans, en sterk vilje til å gå nye veier. Og så denne vidunderlige stemmen, som er en verden i seg selv.
– Jeg elsker å kombinere det velkjente med et sammenbrudd i kodene. Jeg har alltid likt spenningen mellom det forventede og det overraskende. Jeg elsker popmusikk, bortsett fra businessen rundt. Jeg er kanskje bare en gammel venstrevridd snobb, sa Robert Wyatt en gang vi snakket med ham. Det er kanskje litt snobbete å høre på ham også. Hvorfor skal man nøye seg med alt det som er så mye mindre verdt?
Forfatteren Marcus O’Dair snakker om Robert Wyatt og sin biografi på festivalen Off The Page, «musikkfestivalen uten musikk», på Kunstnernes Hus neste lørdag.