Helg

Den evige lyden av ungdom

Denne uka ville Elvis Presley blitt 80 år. Det hadde vært fint om han hadde fått leve litt lenger, men egentlig vil vi helst at han alltid skulle vært 20.

Elvis Presley på scenen i 1956. Et spetakkel verden aldri hadde opplevd maken til. FOTO: NTB SCANPIX

Elvis Presley er fortsatt et stort mysterium. En mann som ble et av verdens største ikoner, samtidig som han, godt hjulpet av andre, tok karrieren ut på så stor vidvanke at det var vondt å se. Han etterlater seg noen av rockens viktigste sanger, men symboliserer også hvor galt det gå.

Selv ble jeg født like etter at Elvis Presley slo igjennom. Seks-sju år senere oppdaget jeg popmusikken, men da var han ikke lenger Elvis en del av den. Den britiske invasjonen hadde feid den første generasjonen amerikanske rockere av banen, selv om The Beatles, The Rolling Stones og alle de andre nye gruppene var svært sterkt inspirert av de allerede gamle amerikanske forbildene.

 

På 50- og 60-tallet trodde vel ingen at rocken var mer enn en døgnflue. Det gjaldt å tyne mest mulig ut av den korte tida man hadde til rådighet. Elvis Presley ble i alle år styrt av manageren Colonel Tom Parker - en mann som sikkert gjorde ubotelig skade på Presleys sjel, men som også manøvrerte karrieren så snedig at sangeren beholdt glorien gjennom den ene nedturen etter den andre. Parker har ikke bidradd til et godt ettermæle for sin klient. Historiene om hans tvilsomme disposisjoner er mange. At Elvis aldri kom til Europa kan ha vært fordi Parker var ulovlig innvandrer, egentlig nederlender, og var redd for å ikke komme inn i USA igjen.

 

Innrykket Elvis Presley gjorde til å begynne med var ubeskrivelig. Hans innspillinger for Sun Records i 1954 og 1955 forblir hans beste. Hans opptreden på TV-showet til Milton Berle, 5, juni 1956, ble en nasjonal skandale. Hoftevrikkingen ser fortsatt så spennende ut at vi forstår at det etablerte USA mente at Elvis ikke kunne få fortsette. Colonel Parker skaffet en skredder. 1. juli var Elvis tilbake på TV med «Hound Dog», nå hos programlederen Steve Allen. Som fant det for godt å unnskylde Elvis’ forrige TV-opptreden, før han sang «Hound Dog» i kjole og hvitt. Til en hund med flosshatt. På hunden, altså. Elvis mente visst etterpå at dette var den flaueste opptredenen i hans karriere. Flaue opptredener ble det som kjent flere av etter hvert, men i 1956 skulle det ikke skjedd. Colonel Tom Parker hadde begynt markedstilpasningen.

Elvis ble også sendt til Las Vegas i 1956, uten å slå an blant hotellgjestene. Det etablerte var fortsatt et godt stykke unna. Han fortsatte å forarge i et par år til, til han ble sendt i militæret i 1958. Da han kom tilbake i 1960 var hans rolle som revolusjonær rocker over. Pengene strømmet fortsatt inn. For mange vil det være godt nok. Så sent som i 2013 skal Elvis fortsatt ha tjent 300 millioner kroner.

Elvis Presley deltok ikke egentlig i popmusikken midt på 60-tallet. I stedet var han stjerne i en lang rekke mildt sagt mindre morsomme filmer, to-tre hvert år, og ga ut plater som han ikke brydde seg om selv engang. Han gjorde et formidabelt comeback med sitt tv-show på NBC i 1968. Den gamle rockeren, nå hele 33 år gammel, var igjen full av liv. Han gjorde en rekke fine innspillinger i Memphis, som også ga ham et nytt publikum. Jeg hadde knapt nok hørt Elvis Presley før «In The Ghetto» ga ham en fortjent ny hit sommeren 1969. Etterfulgt av «Suspicious Minds» senere samme år, kanskje hans beste sang gjennom alle tider. Denne gikk helt til topps i USA, sju magre år etter at han sist han hadde førsteplassen på singellista. Det ble også siste gang. Men ennå hadde han åtte år igjen å leve.

 

Elvis dro til Las Vegas for godt. Han hadde sporadiske hits, gjorde store, spektakulære og ofte svulstige konsertopptredener, men Elvis var først og fremst blitt industri. Han døde i 1977. «Dette forandrer ingenting» skal Colonel Tom Parker ha sagt i sakens anledning. Parker døde i 1997. Fram til da ville Elvis vært i gale hender. Det hadde likevel vært et passende tidspunkt for en Rick Rubin-figur å melde seg til tjeneste, og be den gamle rockekongen ta fram sine beste kunster igjen. Ikke nødvendigvis med gammel rock’n’roll, men med sanger som reflekterer et levd liv. Den uforlignelige stemmen ville fortsatt vært mer enn stor nok. Han hadde vært yngre enn Leonard Cohen og Willie Nelson, som fortsatt turnerer og gir ut gode plater i fin stil.

En slags rockehistorie ble skrevet i 1999. For første gang var det konsert med Elvis Presley i Norge. 5.000 tilhengere i Oslo Spektrum fikk se sin helt på storskjerm, mens hans gamle musikere spilte videre på scenen som om ingenting hadde skjedd. En bisarr opplevelse, men på en måte artet ikke dette seg så veldig annerledes enn andre konserter med stjerner som er så store at de bare kan skimtes på storskjerm. Bortsett fra at Oslo Spektrum ikke er større enn at det var et gapende tomrom midt på scenen. Sånn er minnet om Elvis Presley. En av rockens viktigste figurer, som altfor ofte virket fraværende i sitt eget liv.