Helg

«Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

I 1814 gikk det to måneder før folk lengst i nord fikk vite at det var skrevet historie på Eidsvoll. Hvordan opplever nordlendingene avstanden til sør i dag?

Blant russen i Tromsø var det flere som hadde opplevd å bli møtt med fordommer sørpå. - Folk spør om vi bor i lavvo og om det er isbjørn i gatene her.

TROMSØ (Dagsavisen): - Det er veldig deilig ikke å være medskyldig i innføringen av jødeparagrafen. Det var noe dere drev med.

Egon Holstad, journalist og kommentator i Nordlys, gjør det klart at han slettes ikke kjenner på noe mindreverdighetskompleks for at nordlendingene ikke var representert på Eidsvoll. Vi møter ham og Nordlys-kollegene Asbjørn Jaklin og Lasse Jangås på en kafé i sentrum av Tromsø. Jaklin, som tidligere var redaktør i avisen, har skrevet en rekke historiske bøker om Nord-Norge.

- Det som skjedde i 1814 kan umulig ha noen betydning for vår selvoppfattelse i dag. Jeg har aldri følt på noe mindreverdighetskompleks, snarere tvert imot. Når vi lander på Gardermoen pleier jeg å si: «Se unger, her bor det altså folk! Det er helt flatt. De har verken fjell eller fjorder.»

Jaklin begynner på den nordnorske historien fra 1814, men blir avbrutt av telefonen. Kulturredaktør Lasse Jangås tar ordet. Jangås er opprinnelig fra Oslo, men flyttet til Tromsø for 30 år siden.

- Som innflytter må jeg støtte gutta og si at jeg overhodet ikke opplever at nordlendinger har mindreverdighetskomplekser. Jeg tror heller ikke mange har visst at det ikke var noen fra Nord-Norge på Eidsvoll. Det har ikke vært noe stort tema, sier Jangås.

På turen til Tromsø har vi forflyttet oss en årstid tilbake i tid. Det er strålende skiføre på fjellene som omkranser byen mange betrakter som hovedstaden i Nord-Norge. Tromsø er i hvert fall størst med over 70.000 innbyggere. For 200 år siden var byen knapt for en bygd å regne etter dagens målestokk. Både Hammerfest og Vardø fikk bystatus før Tromsø. Men det var hit til Tromsø valgmennene i Finnmarken amt, som den gang besto av Troms og Finnmark, kom for å velge representanter til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. 19. februar dette året sendte den danske kronprinsen Christian Frederik brev til alle landets amtmenn. I brevet ba han om at det skulle avholdes bededag med avlegging av troskapsed til selvstendigheten og fedrelandet, samt at det skulle utpekes valgmenn til en forsamling i hvert amt. Amtmannen i Nordland mottok brevet én måned etter at det ble sendt. I Nordland ble det besluttet at det ikke skulle velges representanter til Eidsvoll. Amtmannen skyldte på at det ville være vanskelig å gjennomføre valg på grunn av vinterfisket. Finnmarken amt mottok brevet fra kronprinsen 14. april. Da hadde Riksforsamlingen på Eidsvoll allerede startet arbeidet med Grunnloven. Uvitende om at forhandlingene var i gang, satte amtmannen i gang valgprosessen i nord.

I Tromsø samlet menigheten seg til valg i Tromsø kirke 30. mai. Tromsøværingene var villige til å våge «Liv og Blod for det elskede Fædrenes land». I midten av juli, to måneder etter at Riksforsamlingen på Eidsvoll utbrøt: «Enig og tro til Dovre faller», fikk amtmannen i Finnmarken beskjed om at det hele var over. Da var valgmennene fra Finnmarken på vei til Tromsø for å velge sine representanter. Amtmann Johan Caspar Krogh ville likevel gjennomføre valget, og bestemte at valgmennene i stedet skulle velge sine første stortingsmenn. Einar Niemi, professor i historie ved Universitetet i Tromsø, har skrevet at Nord-Norge fikk mye oppmerksomhet på de første stortingene etter 1814. Det ble også beklaget at landsdelen ikke var representert på Eidsvoll.

Historien om at ingen nordlendinger fikk være med på å utforme Grunnloven har fått mye oppmerksomhet i jubileumsåret. Historiker Svein Lundestad i Bodø uttalte nylig at fraværet av nordlendinger på Eidsvoll kan ha påvirket selvbildet til folk i Nord-Norge i lange tider, og at det kan ha ført til et mindreverdighetskompleks. Nordlys-journalistene mener det blir søkt å koble 1814 opp mot selvbildet til folk i Nord-Norge.

- Det derre gnålet om at man blir så tilsidesatt i Nord-Norge - jeg har aldri sett noe av det. For meg har det heller aldri vært noe problem å være nordlending. De eneste gangene jeg blir flau av å være fra Nord-Norge er når andre nordlendinger klager over hvor flaut det er å være fra Nord-Norge. Da blir jeg oppgitt over offerretorikken, sier Holstad.

Historier om nordlendinger som er blitt dårlig behandlet, blir ofte fortalt - som at folk nordfra ikke var ønsket som leietakere i Oslo.

- Jeg ser det mer som et eksotisk og rart blikk fra fortida at Aftenposten satte slike annonser på trykk. På 60-tallet skrev samme avis: «Toget kom fram, neger var med» da Nordlandsbanen ble åpnet. Så de likte verken negre eller nordlendinger. Dette var 20 år etter at Aftenposten støttet Nazi-Tyskland. Det er mer et problem for Aftenposten enn for oss, sier Holstad.

I 1814 var det ingen som kalte landsdelen Nord-Norge. Jaklin har skrevet om hvordan fellesbenevnelsen for de tre nordligste fylkene ble til i sin bok «Historien om Nord-Norge».

- I 1880-årene oppsto det en entusiastisk gjeng av utflyttede nordlendinger i hovedstaden som ville ha et framoverskuende navn på landsdelen. Dette var en tid med en veldig framtidstro. Nord-Norge var på moten og et populært turistmål, litt som i dag.

Det skal ha vært komponisten Ole Olsen fra Hammerfest som først kom opp med navnet, da han utbrøt: «Enn om vi kaller det Nord-Norge?». Den nordnorske gjengen i Oslo ville sette landsdelen på kartet og lyktes med å skape mye blest, men da grunnlovsjubileet skulle feires i 1914 var Nord-Norge gjengitt i en urimelig målestokk, som en liten flik ut i havet på det offisielle Norgeskartet. Nordlendingene i Kristiania ble rasende og krevde at det ble laget et nytt kart.

I sin gjennomgang av Nord-Norge-historien gjør Jaklin et hopp fram til etterkrigstida, da regjeringen Gerhardsen satte søkelyset på det som ble sett på som en tilbakeliggende region når det kom til helse, utdanning og industriutvikling. Det ble gjort et krafttak for løfte regionen. Nord-Norge fikk statens fulle oppmerksomhet.

Den neste epokegjørende hendelsen Jaklin trekker fram er da Jonas Gahr Støre, som nyutnevnt utenriksminister, dro til Tromsø i 2005. Støre gjorde det klart at nordområdene var Norges viktigste strategiske satsingsområde.

- Vi leste det han sa litt feil. Vi trodde det sto Nord-Norge og ikke nordområdene, sier Jaklin og legger til:

- Det var jo en olje- og gassoffensiv ikledd mye retorikk.

Sist helg skrev forfatter og journalist Morten A. Strøksnes en kronikk der han hevdet at Nord-Norge på noen måter blir behandlet som en koloni. Forfatteren, som er oppvokst i Finnmark, mener lokalbefolkningen har mistet råderetten over fisken og alt det som fikk forfedrene til å bosette seg i denne landsdelen.

«I forkant av grunnlovsdagen vil jeg oppfordre til mer regional separatisme. Bare større regional innflytelse, på bekostning av Oslo-statens makt, kan sparke liv i folkestyret.»

Jaklin mener det har vært et problem i lange tider at for mange av beslutningene i det private næringslivet er blitt tatt i sør.

- Opprøret langs kysten har vist hvor svære strukturelle problemer det er med fiskeressursene. Og det er et forferdelig paradoks at den relativt slappe oppdrettslaksen selges for 40 kroner og er en stor eksportvare, mens den fantastiske skreien betales langt dårligere. Politikken som føres i dag skriker etter reformer.

Det virker å være enighet rundt bordet om at for mye av ressursutnyttelsen i nord styres fra sør. Når det gjelder hvordan landsdelen blir framstilt i mediene, er de mer uenige. Den populære dokumentarserien «Brøyt i vei» skapte i fjor stor debatt i nord. Skjalg Fjellheim, kommunikasjonssjef i Norut, mente programmet bidro til å «sementere stereotypier» om Nord-Norge og etterlyste flere programmer om «skaperkraft, innovasjon og urbanitet» som viser et mer sammensatt bilde av landsdelen. Egon Holstad tok kraftig til motmæle.

- Vi bor i nord. Det er snø her. Alle vet det. Hva er problemet? Tror virkelig Skjalg Fjellheim at alle som sitter sørpå har en oppfatning av at vi alle gjør det samme i nord? Hvis du som nordlending blir flau av å se en sjark eller brøytebil, da er det du som har et problem, ikke fiskeren eller brøytebilsjåføren.

Jaklin syntes «Brøyt i vei» var et godt program. Men:

- Det må jo være lov å si at NRK har en tendens til å vise utkantene og gå på yttersidene når de lager programmer fra Nord-Norge.

Jangås tror mange unge opplever at landsdelen blir framstilt klisjéaktig.

- Vi hadde en debatt i Nordlys der unge komikere ville ha seg frabedt å bli sammenlignet med Arthur Arntzen. De som vokser opp i dag kjenner knapt til fiskeriene, og synes Nord-Norge blir for ensidig framstilt, mens den eldre generasjonen vil holde på sin identitet.

Holstad bryter inn.

- Jeg vokste opp med en foreldregenerasjon som mente at Arthur Arntzen og INGEN andre hadde lov til å være morsom på vegne av Nord-Norge. Jeg syntes Joker Nord var dritartig. Min generasjon har ikke problemer med å bli parodiert. Vi er trygge på oss selv.

Han avslutter med et spark mot sine kolleger.

- Dere er en generasjon over meg. Dere lever fortsatt med det Arthur Arntzen-komplekset og krampedrikker kaffelatte, mens jeg er litt mer avslappet.

Jangås og Jaklin ler.

Holstad fortsetter å messe fram sitt budskap om at det slettes ikke er noe problem å være nordlending, og at han ikke opplever hets av noe slag. Jaklin er enig i at det ikke er et problem på individnivå.

- Spørsmålet er om det finnes miljøer i hovedstaden som ikke tror at Tromsø er i stand til å ta på seg nasjonale oppgaver. Da OL-spørsmålet var oppe så vi nok noe av det blant gutta som ferdes i Holmenkollen: «Det er nok best at vi tar det her, så ikke fiskerne der oppe finner på noe tull.»

At Tromsø fikk tommelen ned for å arrangere OL, satte sinnene i kok i nord. Holstad sørger ikke.

- Jeg drikker fortsatt en flaske champagne i uka og feirer at OL aldri kom til Tromsø. Jeg er faen så glad for at jeg slipper å leve i et anleggsområde i 20 år.

Jangås mener folk i Tromsø har kommet seg over skuffelsen.

- Men at det plutselig var OK å arrangere OL i Oslo, det skapte reaksjoner. Det var et uredelig spill. Men nå ser det ut til at det ikke blir noe av i Oslo heller. Gerhard Heiberg har gjort en glitrende jobb.

- Har du kjørt til Nord-Norge noen gang? Det er ufattelig langt.

Det er Aggie Peterson som spør. Hun sitter i sola utenfor en kaffebar på Stortorget. Peterson slo gjennom med bandet Frost på slutten av 90-tallet. For fem år siden flyttet hun tilbake til hjembyen Tromsø etter noen år i Oslo. Peterson har aldri tenkt på at det ikke var nordlendinger på Eidsvoll, og tror ikke det har hatt noe å si for selvbildet til folk nordpå.

- Jeg tror vi har mer mindreverdighetskomplekser på grunn av været enn 1814. I oppveksten var konkurransen med hovedstaden en gjenganger. Været var alltid en greie, og er det fortsatt. Det var også en del irritasjon over at nesten alt handlet om Oslo på nyhetene.

Men Peterson opplever ikke at nordlendinger har komplekser.

- Nordlendinger er full av faen, egenrådige og stolte av seg selv. Den badefarsotten vi har sett i det siste er typisk nordnorsk. Mens Facebook var full av grillpartyer i sør, snødde det her. Da kastet folk seg i havet. Det er en morsom måte å takle våren på.

På spørsmål om det er noe som skiller søringer og nordlendinger, svarer hun:

- Vi er kanskje litt mindre ordentlige. Litt mer frittalende, og har ikke så pene manerer. Det er også noe med humoren og lynnet.

Peterson kommer med et hjertesukk.

- Vi blir fremdeles forbundet med Rorbua. I humorprogrammene på TV er det nesten bare søringer. Jeg skulle ønske at de kunne bruke noen nye stemmer fra nord, sånne som Trine Lise Olsen. Humor reflekterer mye av det vi er opptatt av og påvirker hvordan vi blir oppfattet.

Å komme tilbake til Tromsø etter alle årene i Oslo, beskriver hun som å komme til en annen verden.

- I Oslo fulgte jeg med på det som skjedde lokalt. Jeg fikk ikke med meg alt det spennende som skjedde i nord. Jeg visste ikke hvor omfattende samarbeidet mellom landene i Barentsregionen er blitt og hvor mye som har skjedd på kulturfronten. Når jeg har sittet i utvalg og fond innenfor kulturfeltet etter at jeg kom tilbake, har jeg merket hvor viktig det er å ha en stemme utenfor hovedstaden som vet hva som skjer her. Det er superviktig at all makt ikke er sentralisert.

Utenfor Rådhuset henger et stort banner som forteller at Tromsø skal arrangere sjakk-OL i år. Det er gode tider i OL-byen. Turistene strømmer nordover i stadig større antall for å se nordlyset. Universitetet i byen har landets største økning i søkertall. Ordfører Jens Johan Hjort tar imot oss på sitt kontor. Advokaten med det pene oslomålet er en populær mann i byen. Til intervjuet har han invitert høyreveteranen Martin Buvik (91). Buvik, som satt på Stortinget i tre perioder på 60- og 70-tallet, er et levende leksikon, og gir oss mange historiske detaljer fra 1814. Han forteller om nøden og det stormfulle vinterværet, om posten som gikk til lands og til vanns, og at det egentlig var en bragd at det ikke tok mer enn sju uker å få fram brevet fra den danske kronprinsen til amtmannen i Alta. Buvik sier det var stort engasjement for å støtte opp om selvstendighetskampen i nord.

- Det at det ikke ble valgt noen til Eidsvollsforsamlingen fra Nord-Norge betydde ikke at det ikke var folk der som kjente til problemene her. Ett av medlemmene i riksforsamlingen, Hilmar Meincke Krohg, hadde vært amtmann i Finnmarken, forteller Buvik.

Han synes ikke Nord-Norge er blitt dårlig behandlet gjennom historien. Noe mindreverdighetskompleks har han aldri kjent på, og for ham var det uproblematisk å være nordlending i Oslo på 60-tallet.

- Jeg må si jeg er frustrert over at noen generaliserer ut fra det som var noen få hendelser, for eksempel at det ble skrevet i annonser at nordlendinger ikke var ønsket. Det kunne være erting av dialekten, men det var ikke spesifikt for nordlendinger. Vestlendinger og totninger opplevde det samme.

Den tidligere stortingsrepresentanten mener det finnes et følelsesmessig motsetningsforhold mellom periferi og sentrum i de fleste land og regioner.

- Det er det samme på Vestlandet og i andre land. Hvis du som politiker er opprådd for saklige argumenter i en diskusjon, er det bare å si: «Dette er noe de har stelt i stand i Oslo». Da får du gehør, sier Buvik og smiler.

Ordfører Hjort opplever ikke at han styrer en utkantby.

- På to og et halvt år har det vært mellom 90 og 100 ambassadører på besøk. Alle ønsker å samarbeide med Tromsø i en eller annen form. Fra å være betraktet som en utkant, er nordområdene, med Tromsø som en slags hovedstad, i begivenhetens sentrum, sier Hjort.

Da han flyttet til byen i 1995, syntes han det var vel mye snakk om det som skjedde sør for Sinsen, og for lite om hva man kunne få til i nord.

- I dag ser jeg ingenting av det. Nå er det veldig fokus på nord. Vi tar plass, og vi krever å bli hørt.

Både ordføreren og Buvik mener opprettelsen av Universitetet i Tromsø er den avgjørelsen som har hatt størst betydning for utviklingen av Nord-Norge.

- Det var det største jeg var med på i Stortinget. I dag har universitetet en sterk posisjon også internasjonalt, sier Buvik.

På spørsmål om Buvik noen gang har tenkt at det ville vært en god idé å løsrive Nord-Norge fra Norge, svarer han:

- Ikke tale om. En landsdel med 450.000 innbyggere og som har mindre differensiert industri enn resten av landet - de som snakker om det, de er dagdrømmere. Vi som bor her er norske. Det er det viktigste, sier Buvik.

Hjort er enig. Men han er også stolt av å være nordlending.

- Det er mange som har spurt meg hvordan jeg kan være ordfører her med min dialekt. Men det er nesten bare folk fra Sør-Norge som stiller det spørsmålet.

Fjellene som omkranser fjorden ved Telegrafbukta på sørspissen av Tromsøya får et rosa skjær idet sola forsvinner bak toppene. Klokka nærmer seg ti. Nede ved fjorden er russen samlet. En gjeng sitter og griller. De har mange meninger om forholdet mellom nord og sør. Flere mener at stereotypene om Nord-Norge og nordlendinger lever i beste velgående. De forteller at folk i sør har spurt dem om de bor i lavvo og om det er isbjørn i gatene. På spørsmål om hvordan de ser på søringer, hagler det med karakteristikker. Folk i sør er visstnok feminine og innesluttede. De har liten kunnskap om eget land. Forstår ikke ironi. Er pene i målet. Snakker mindre. Er ikke så flinke til å gi hverandre en klem.

Jentene rundt grillen ler. Før de legger til:

- Men vi snakker jo stort sett det samme språket, da.

jens.marius.saether@dagsavisen.no