Helg

Enige og tro ... og nådeløse mot hverandre

Eidsvollsmennene kranglet og drakk. De klagde på 
kalvekjøttet, stutte senger og sur vin. Noen ble uvenner for livet. Men da slaget i Rikssalen var over, sto Norge igjen med Europas mest demokratiske grunnlov.

EIDSVOLL (Dagsavisen): - Du kan jo tenke deg hvordan det var - 112 menn som satt der og svettet uke etter uke. Deodorant fantes ikke og varmtvann sløste de ikke med. Lukten fra 1814 får vi aldri gjengitt. Folk lukter jo ikke noe i dag.

Historiker Torleif Rosager Hamre viser oss rundt i Eidsvollsbygningen. Om en drøy måned skal det staselige bygget, som er pusset opp for 380 millioner kroner, åpnes for publikum. Rommene oser av storhet - alle bortsett fra ett: Rikssalen. I 1814 ble veggene i Rikssalen spikret opp i all hast med grove bord og pyntet med granbar og malerier fra husets samling. Den historiske salen er ikke mer enn seks meter bred. Podiet, der prins Christian Frederik åpnet grunnlovsforhandlingene, er også av det stusslige slaget; en liten forhøyning i plank.

- Med enkle midler ble det likevel skapt en høytidsramme om møtene. Det var improvisert hastverksarbeid, akkurat som Grunnloven, sier Hamre.

I sine dagbøker har eidsvollsmennene beskrevet det «lumre» rommet som et tidvis forferdelig sted å være. Det var dager de ikke orket å møte opp, dager de heller ville drikke, spille kort og fortelle spøkelseshistorier til hverandre. Flere falt i søvn under forhandlingene.

- Det som er morsomt er kontrasten mellom det høytidelige som skjedde her og alt det trivielle som opptok eidsvollsmennene. De var ikke supermennesker. De framtrer som mennesker med alle sine svakheter. Jeg synes det er litt flott. Det kunne vært deg eller meg som satt der.

Hamre siterer, etter hukommelsen, eidsvollsmann og prost Frederik Schmidt:

«I dag orket jeg ikke gå i kirken for det ble så seint i går. Jeg benyttet heller anledningen til å spasere og kokettere med det skjønne ekkoet på en haug i nærheten.»

- Så der sto han på haugen og ropte til seg selv. Sånt er jo morsomt, sier Hamre og humrer.

Ropte gjorde eidsvollsmennene også til hverandre inne i Rikssalen.

- Når Nicolai Wergeland talte, ble det ropt: «Nå må du se å komme til saken!» Flertallet syntes det var ulidelig å høre på de svulstige og endeløse talene til Wergeland. Hvis noen sa noe klønete, ble de ledd rett opp i ansiktet. De var nådeløse i responsen, forteller Hamre.

Malerier som framstiller eidsvollsmennene gir inntrykk av at Grunnlovens skapere var en gjeng eldre herrer. Snittalderen var rundt 40 år. Yngstemann var 17. Grunnen til at de ser så gamle ut på maleriene er at mange ble malt mange år etter at forhandlingene var ferdige.

Det var ikke mannen i gata som satt på Eidsvoll. Embetsmennene dominerte. Jurister, prester og offiserer. Mektige forretningsmenn og velstående bønder var også representert. Fra første dag var Riksforsamlingen splittet i to grupperinger: De som ønsket full selvstendighet for Norge og de som mente det var mest hensiktsmessig å gå inn i union med Sverige. Flere av eidsvollsmennene ble uvenner for livet. Eidsvollsmannen Gustav Peter Bloms beskrev Riksforsamlingen slik:

«Mennesker, hvoraf 1/3 ere afsindige, 1/3 usle Krybere, der ej tør være deres Mening bekjendt og 1/3 ere Offere for skjændig Bagtalelse.»

Utenfor Eidsvollsbygningen laver det ned store snøflak. Da eidsvollsmennene kom hit i april i 1814, lå snøen fortsatt på bakken. Fullstendig tilgriset av søle og slaps, klagde mange over den lange reisen og de dårlige veiene til Eidsvoll.

- Det var flere som spurte hvorfor grunnlovsforhandlingene ble lagt hit. Innlosjeringsforholdene var vanskelige og mange måtte bruke mye tid på å komme seg til og fra Eidsvollsbygningen, sier Hamre.

Eidsvollsbygningen var eid av den mektige forretningsmannen og politikeren Carsten Anker. Han var nær venn av prins Christian Frederik og stilte sitt private hjem til disposisjon for forhandlingene. Men det var også andre årsaker til at Eidsvoll ble valgt som forhandlingssted.

- Militært sett var det lettere å beskytte Eidsvoll enn en kystby der man kunne tenke seg et svensk flåteangrep.

Bøndene i distriktet ble pålagt å innlosjere de 112 eidsvollsmennene og tilby dem skyss. Mange av gårdene lå langt unna begivenhetenes sentrum, noe som førte til mye frustrasjon.

- De som kom til Grue klagde fælt. De snakket om det gruelige Grue, forteller Hamre.

Fogd Jonas Collett var forferdet over hvor lang tid det tok å komme seg til og fra Grue. Han var heller ikke imponert over innlosjeringsforholdene. Sammen med prost Frederik Schmidt og bergmester Paul Steenstrup forsøkte han å gjøre det beste ut av situasjonen. Mennene styrket seg på en god «Madera» til de ble «lustige». Collett klagde også over sengene og fuktige lakener. Før de tre eidsvollsmennene gikk til sengs, lagde de en «Constitution» om sengeforfatningen. Og slik lød sengeloven: « ... enhver Parts eiende 2 Been skulde følge de gjensidige Diagonaler, dog med Forbeholdenhed ikke at spænde paa reciproqve Næser, som stode i ubetydelig Afstand fra den store Taaeespidse.»

Norge var et fattig land i 1814. Sammenlignet med folk flest, led ikke eidsvollsmennene noen nød. I Nicolai Wergelands dagboknotater går det fram at det var oppbrakt åtte oksehoder vin da mennene ankom Eidsvoll. I kommentaren «Dagene derpå», skrev Hege Ulstein at dette tilsvarer 1.853 liter vin. Det blir over 16 liter per mann. Eidsvollsmennene fikk også øl og dram til frokost om de ville ha det. Og på kveldene kunne de sitte oppe halve natta og drikke. Men Hamre vil ikke beskrive grunnlovsforhandlingene som et realt fylleslag.

- Man skulle ikke være synlig beruset under forhandlingene. Det ble reagert negativt hvis noen sov på møtene.

Til middag fikk mennene servert suppe, hovedrett og dessert. Etter noen uker var Jacob Aall lei maten som han mente ble «slettere og meer ensformig - stedse Kalvekjød vædet med suur Viin».

Aall var ikke alene om å klage på maten. Hamre forteller om doktor Møller fra Arendal.

- Han var ikke med i komiteene og hadde mange fridager. Møller satt der ute på gården og skrev at han ikke fikk annet enn harskt flesk og melkevelling med snerk i - og at det ikke var noen kost som inspirerte til de store tanker.

Historikeren synes ikke de hadde så mye å klage over.

- Når vi vet at folk sultet i hjel, så hadde de ikke det. De spiste seg mette og kunne drikke seg gode og fulle. Klagingen handler vel om at mange var bedre vant og dessuten hadde en annen kulturell ballast. Det sier noe om Norge i 1814. Det var to verdener, sier Hamre.

De fineste rommene i Eidsvollsbygningen ligger i førsteetasjen. Det var her prins Christian Frederik holdt til. Han var ikke med på forhandlingene, men hadde nok av folk rundt seg som holdt ham oppdatert. På kveldene inviterte prinsen eidsvollsmennne på middag etter tur, i alfabetisk orden. Det var lite klaging på maten under disse middagene, men flere benyttet anledningen til å fortelle prinsen om hvor dårlig det sto til rundt om i landet. Prinsen, som kom til Norge våren 1813, kjente godt til nøden.

- Han kom til et veldig fattigslig Norge. Høsten 1812 brakte elendige avlinger, og 1813 ble et skikkelig nødsår. Matmangelen var ekstra stor fordi landet var blokkert fra utenverdenen, forteller Eli Fure, underdirektør ved Riksarkivet. Fure er forfatter av boka «Eidsvoll 1814». I boka, som nå er kommet i en nyutgave, er det viet mye plass til eidsvollsmennenes egne notater fra de historiske forhandlingene.

- Det var ikke bare skrikende sult, men også kjempeinflasjon og pengemangel. Christian Frederik måtte gang på gang skrive til kongen i Danmark at han hadde kommet i forlegenhet fordi han ikke hadde penger.

I jubileumsåret tvitrer Fure daglig som @ChrFredrik. Sitatene henter hun fra Christian Frederiks arkiv, som finnes på Riksarkivet. Den danske prinsen var 26 år da han kom til Norge for å bli stattholder i 1813.

- Fra Østerdalen fikk prinsen høre at folk fortsatte å blande bark i brødet fordi de ikke ville komme ut av vanen.

Fure forteller også en annen historie som viser hvor dårlig det sto til her på berget.

- Det var en mann som skrev til Christian Frederik at han ville starte en såpekokerfabrikk. Prinsen skrev tilbake og spurte om beinrestene som ble brukt til å lage såpe, også kunne males opp og brukes til menneskeføde. Sånne ting viser at vi virkelig var et utsultet land.

- Hvilket inntrykk fikk han av oss?

- Han ga uttrykk for at vi var et edelt fjellfolk - pålitelige, kjekke og trofaste.

Christian Frederik fikk to barn under sitt opphold i Norge, men dette skrev han ikke noe om.

I år skal kjelleren i Eidsvollsbygningen åpnes for publikum for første gang. Kjøkkenet er rekonstruert etter hvordan det så ut i 1814. Her holdt tjenestefolkene og kokkene til. Hvordan kvinnene hadde det i tida rundt 1814, vet vi lite om.

- Kvinnene er dessverre veldig usynlige i kildene. De hadde ikke mulighet til å ta noe videre utdanning og lønnet arbeid var så godt som utelukket. De strevde med å få endene til å møtes. Det var et hardt liv, sier Fure.

Karsten Alnæs, som i fjor ga ut boka «1814 - Miraklenes år», beskriver de sju årene før 1814 som «redselsår».

- Det var knapphet på absolutt alt. Næringslivet sto stille på grunn av blokaden fra England. I store deler av perioden 1807-1814 opphørte all eksport av trelast. Jern- og kobberverkene og fiskerinæringen sto helt stille. I Hedmark og Nordland sank folketallet med nesten 20 prosent. Levealderen var på rundt 35 år. Nøden var skrikende.

Ifølge Alnæs var det husmenn og folk som jobbet på sagbrukene, bryggene, skipsbryggeriene og jernverkene som hadde det verst.

- Det var også knapphet blant bøndene, men de eide i hvert fall sine egne gårder. De hadde i tida før 1807 peis, plankegulv og glassvinduer fordi de hadde tjent penger på attåtnæringer som trelast og kull. Bøndene kunne lese og skrive, så de var oppegående, sier Alnæs og legger til:

- Selv om det var forskjell på folk, var Norge mindre klassedelt enn andre land i Europa. Vi hadde for eksempel ikke adel, og det var mindre forskjell på husmann og bonde enn mange andre steder.

Det var Kiel-freden i januar 1814 som var den utløsende årsaken til at 112 menn satt samlet på Eidsvoll. Men var de også drevet av en sterk nasjonalfølelse? Alnæs mener Grunnloven og Norges selvstendighet var et resultat av heldige omstendigheter og sammentreff.

- Men det er de ytre omstendighetene. Samtidig foregikk det en indre kamp i det utarmede Norge, en erkjennelse blant folk flest om at man hadde en egen nasjonal identitet og stolthet.

- Så vanlige folk hadde nasjonalfølelse?

- Det foregikk i alle fall en indre vekst. Embetsmennene som bodde her til lands ble på 1700-tallet veldig interessert i naturen. De skrev om skog, fjell og fisk. Vi fikk en norsk topografisk litteratur som for eksempel biskop Ernst Gunnerus «Flora Norvegica» og en trebinds Norgeshistorie, skrevet av rektor Gerhard Schønning. Når embetsmennene sendte sønnene sine til København for å studere, søkte de sammen og følte seg som norske, og da var det gjerne tre ting de framholdt som typisk norsk: Fjellene, snøen og skiene.

Alnæs mener Grunnloven endret Norge fra å være et land av «umælende undersåtter» til å bli en nasjon av medborgere. Men det var ikke alle som fikk være medborgere.

- Kvinner, husmenn, arbeidere og eiendomsløse hadde ikke stemmerett i det nye, frie Norge. Grunnloven har også sin skamplett, og det er selvfølgelig paragraf 2 som utelukker jødene fra landet og nekter jesuitter adgang.

Alnæs har vært spesielt interessert i en mann ved navn John Moses, som var en av de 112 i Riksforsamlingen.

- Vi må anta at han var av britisk-jødisk slekt. Jeg har ofte lurt på hva han tenkte når framtredende personer som Georg Sverdrup og Wilhelm Koren Christie kom med det ene jødefiendtlige oppgulpet etter det andre. Sistnevnte utformet jødeparagrafen og føyde til at også jesuitter og munkeordener var uønsket i landet, sier Alnæs.

Tonen mellom de som ønsket selvstendighet og de som mente det var mer fornuftig å gå i union med Sverige, ble aldri forsonlig. Historiker Eli Fure synes unionistene fikk ufortjent mye kjeft.

- De som var kritiske til Christian Frederik ble æreskjelt og beskyldt for landsforræderi. Selvstendighetspartiet var heltene, mens Unionspartiet var de slemme og dumme. Det synes jeg er litt feil. Unionistene ville også ha en fri forfatning, men de så at veien gikk gjennom Sverige - og det fikk de jo rett i.

Men selv om mennene klagde og kranglet fælt, synes ikke Fure de framstår som en usympatisk gjeng.

- Nei, alle ville Norges beste, men på litt forskjellige måter. I ettertid tenker jeg de kunne vært litt mer forståelsesfulle overfor hverandre.

Hvordan vanlige folk på Eidsvoll opplevde de historiske dagene i 1814 er det ingen som vet. Men mange var nysgjerrige og stimlet sammen på tunet foran Eidsvollsbygningen. Lokalbefolkningen kom også med skriftlige forslag til Riksforsamlingen.

- En organist var opptatt av at de måtte få bedre skoler i Eidsvoll og at det måtte bli slutt på bøndenes overdådige bryllup. Han ville også ha strengere straffer for dem som forførte ungdom til å drive med kortspill på kneipene. Dette var forslag som ble ledd av i Riksforsamlingen, forteller historiker Hamre.

- Men det kom også krav som ble tatt på alvor. Grunnloven var ikke bare noe en elite kokte i hop. Folk var opptatt av situasjonen landet var i, og frykten for å få det svenske åket over oss var stor.

«Reist er atter Norges gamle kongestol.»

- George Sverderup huskes for disse ordene etter kongevalget 17. mai, begynner historiker Hamre, som nå er kommet til avslutningen på Eidsvoll.

- Men når man leser om tilblivelsen av adressen til kongen, dette viktige dokumentet der Christian Frederik blir tilbudt tronen, er det igjen det høye og lave som møtes. Dagen før, da dokumentet skulle skrives, var Sverdrup syk. Hengende over spybøtta sa han til en representant: «Du må smøre sammen noe».

Historikeren som er ansatt som formidler ved museet på Eidsvoll fascineres fremdeles av det som skjedde for 200 år siden.

- Eidsvollsmennene lagde en grunnlov som trass i religiøs intoleranse og andre mangler, var den mest demokratiske grunnloven i Europa på den tida. Den er også mer radikal og demokratisk enn noen av representantene var hver for seg og enkeltforslagene de hadde med seg. Dynamikken i den lille, rare salen på Eidsvoll ga det store resultatet, Grunnloven vår, som vi fortsatt lever med og gjerne kan ta av lua for. Er det ikke vakkert?

Mer fra Dagsavisen