- Jeg hadde akkurat kommet på skolen da jeg så flyene komme mot oss. «De er så vakre», sa jeg til venninnen min. Ett av flyene slapp noe hvitt nedover. Den dalte ned. Like etter ble jeg kastet bakover - så ble alt stille.
Shigeko Sasamori bærer en del av verdenshistorien i sin kropp. Hennes liv er uløselig knyttet til 6. august 1945. Hun var 13 år den dagen, da verden så en atombombe for første gang. Noen dager senere smalt amerikanerne den andre og foreløpig siste atombomben i verdenshistorien over Nagasaki. Japanerne kapitulerte. Som et makabert høydepunkt som oppsummerte verdenskrigens jævelskap i ett stort smell, markerte Hiroshima og Nagasaki krigens slutt. Paradoksalt markerte det også begynnelsen på en tid preget av lite krig, få drepte og ingen bruk av atomvåpen. Shigekos historie er unik.
Shigeko vet ikke hvor lenge hun lå bevisstløs - men da hun begynte å våkne, var ingen av de andre skolebarna der. Hun husker det som om det var i går, sier hun - alt var svart og stille. Hun var brent på nesten hele overkroppen, hendene, halsen og ansiktet. Hun sto bare 1,5 kilometer unna og tittet på bomben da den eksploderte, 600 meter over bakken. De som hadde ryggen til, var brent bakfra. Shigekos så brente folk overalt, men hun forsto ikke at hun selv var hardt skadet.
- Jeg følte ingen smerte. Jeg var bare nummen over hele kroppen. Litt og litt ble ting mindre svart, som en tjukk tåke som lettet. Jeg kom meg opp og begynte å følge etter noen voksne. Vi gikk mot elven, men den var stappfull av folk som ville kjøle seg ned. Omtrent da begynte jeg å høre igjen. Jeg hørte et barn som gråt og en mann som ropte at vi måtte denne veien fordi elven var full. Jeg lente meg mot et tre. Jeg var så tørst. Så ble jeg borte igjen.
Da den hvite prikken, med det amerikanske kallenavnet Little Boy, dalte ned mot Shigeko, hadde Hiroshima om lag 350.000 innbyggere. Ett døgn senere var minst en femtedel av dem døde. Ett år senere var nesten halvparten borte. Hiroshima var plukket ut av amerikanerne som mål fordi byen var flat. Da ville flest mulig mennesker dø og såres av deres «lillegutt».
Verden var nær en ny atomkatastrofe under Cuba-krisen i 1962, men John F. Kennedy og hans sovjetiske motpart, Nikita Khrusjtsjov, holdt hodet kaldt - til tross for ivrige generaler og hauker på begge sider. Også Eisenhower skal ha stått imot kongressen og sin egen administrasjon da han i 1958 ga ordre om ikke å bruke atomvåpen selv om Kina skulle blokkere Taiwanstredet. Det er nok vanskelig å være den som sitter med hovedansvaret for å starte en atomkrig.
Mye tyder på at det aldri vil skje igjen. Mandag denne uka skrev 124 land under en felles erklæring som fordømte bruken av atomvåpen på grunn av de humanitære konsekvensene. Det var omtrent tre ganger flere land enn i fjor. USA og Russland gikk i 2010 inn for å halvere landenes utplasserte atomvåpen. Verken Russland eller USA har prøvesprengt atomvåpen på over 20 år. Faktisk kjørte supermaktene parallelle nedrustnings- og opprustningsløp under den kalde krigen.
Kanskje nåtidas mest anerkjente psykolog, Steven Pinker, mener atomvåpen i etterkrigstida har utviklet seg til å bli et slags tabu i internasjonal politikk. De fleste er enige om at ingen virkelig vurderer å bruke dem. Og sannsynligheten for at terrorister vil klare å få tak i og håndtere slike våpen, er forsvinnende liten. En ekspert Pinker siterer, anslår at terrorister må gjennom 20 vanskelige stadier for å sprenge et atomvåpen. Hvis de har 50 prosent sannsynlighet for å klare hvert stadium, er sannsynligheten én til én million for at de klarer alle. Med de oddsene er det neppe mange som prøver.
Shigeko håper forskerne har rett. Hun føler livet gir mening når hun forteller om sine opplevelser - hun kommer ikke til å slutte med det. Hun vil bli det siste gjenlevende mennesket i historien som husker en atombombe.
- Jeg tror ikke det var tilfeldig at akkurat jeg overlevde. Jeg føler at meningen med livet mitt er at jeg skal få folk til å forstå hvordan krig føles.
Men det visste hun ikke da hun som 13-åring tuslet målløst og stråleforbrent rundt i atombombekrateret.
- Jeg husker ikke om jeg tenkte noe i det hele tatt. Jeg ble tatt tilbake til skolen, der jeg var i flere dager. Jeg husker at jeg sa to ting om igjen og om igjen: At jeg var tørst og adressen min hjem til mamma og pappa.
Shigeko var så forbrent at ingen kunne kjenne henne igjen, likevel var hun usedvanlig heldig. Én tredjedel av dem som var så nær bomben, døde. Etter fire-fem dager fant pappaen sin datter, Shigeko.
- Pappa, hvisket jeg i øret hans, sier Shigeko.
Både mammaen og pappaen til Shigeko hadde overlevd. Dessuten var huset deres et av få som ikke var totalødelagt. Omkring 70 prosent av bygningene i Hiroshima hadde falt sammen.
Hjemme la foreldrene Shigeko på ryggen med en myggnetting over for å hindre fluene i å forsyne seg av hennes ubeskyttede kjøtt. Der lå hun i minst et halvt år. Det var ingen medisinsk hjelp å få, over 90 prosent av legene og sykepleierne i byen var døde. Mammaen trodde datteren kom til å dø. Men hun sa det ikke til henne før mange år senere.
- Pappa hadde mange bøker, og jeg likte å lese. Men alle bøkene våre var brent opp. Det jeg husker best fra tida jeg lå under myggnettingen, er at jeg ba mamma om å fortelle meg historier. Det gjorde hun.
Mens vi sitter og snakker, går en dame med en baby på armen inn på kafeen. Shigeko klapper ivrig i hendene, som en femåring som får is eller skal på Tusenfryd.
- Åh, en baby! Så søt! Det er på grunn av barna våre at jeg bruker tida på dette. Jeg har lovt at sønnen min aldri skal krige. Har du barn? Du må love meg at du aldri sender dem i krigen!
Shigeko er pasifist. Det er ikke jeg. Men jeg lover at ikke barna mine skal i krigen - mest av respekt for den gamle damens livshistorie, men også fordi jeg vet at sannsynligheten for at det skal skje - for ikke å snakke om at en atomkrig skal oppstå - er mindre enn noen gang.
Hvis du vil vite mer
«White Light/Black Rain»
«The destruction of Hiroshima og Nagasaki» (2007)
Shigeko Sasamori er en av 14 overlevende som forteller sin historie i denne filmen om overlevende fra de to atombombene. I filmen intervjuer den amerikanske filmskaperen Steven Okazaki også fire amerikanske militærpersonell, blant dem navigatøren om bord på Enola Gay, flyet som slapp Hiroshima-bomben.
«The Better Angels of our Nature»
«Why Violence has Declined» (2011)
Den 800 sider lange boka av den anerkjente Harvard-professoren i psykologi, Steven Pinker, viser med en overbevisende mengde data fra flere fag hvordan menneskene er blitt stadig mindre voldelige gjennom tidene - både på kort og lang sikt. I forhold til folketallet, er det stadig færre mennesker som blir drept, voldtatt, torturert og slått. I det store og hele mener Pinker disse pilene har pekt nedover siden tidenes morgen. Andre verdenskrig behandler han som en topp i en ellers sagtannet nedadgående trend. Justert etter folketall, kommer andre verdenskrig på niende plass over «de verste tingene menneskene har gjort mot hverandre» (som vi vet om). Førsteplassen på denne begredelige listen, er An-Lushan-opprøret i Kina på 700-tallet. Dette åtte år lange opprøret endte med at 2/3 av rikets befolkning ble drept - det vil si 1/6 av menneskene i verden på den tida.
Pinker gir kred til Thomas Hobbes‘ forestilling om at mennesket i naturtilstanden er voldelig og tilbøyelig til å drepe, krige og voldta. Deretter foreslår han årsaker til at mennesket i større grad enn før har fått fram «the better angels of our nature». Han mener blant annet framveksten av en nøytral stat, med en ordensmakt som hindret maktkamp og hevntokter, hadde stor betydning. Han peker også på det han kaller en siviliseringsprosess og den humanitære revolusjonen på 1800-tallet. På den tida var det dramatisk flere enn før som lærte å lese - Pinker mener framveksten av litteratur stimulerte menneskenes empati og gjorde menneskene bedre i stand til å sette seg inn i andre menneskers liv. Tida etter andre verdenskrig kaller han ikke kald krig, men «den lange freden». Nå er vi inne i en periode han kaller rettighetsrevolusjonene. For øvrig mener Pinker Skandinavia har de minst voldelige samfunnene i menneskehetens historie og han tviler på om det er mulig å skape et samfunn som er mer fredelig.
