Ille til mote

100 år siden Coco Chanel lanserte parfymen No.5

Det startet med en kjærlighetssorg. Og endte med verdens mest berømte parfyme: Coco Chanels legendariske No.5.

Denne saken ble først publisert i 2012. Den er hentet fram og oppdatert til glede for nye lesere.

Det franske motehuset Chanel feirer i år 100-års jubileum for parfymen som har vært selve fundamentet i husets økonomi siden lanseringen i mai 1921. Mange kjente stjerner, som Marilyn Monroe, er blitt kreditert for å ha gjort No. 5 ikonisk, men først og fremst er det Coco Chanels egen signatur som hviler over denne relativt dufttunge parfymen. Det spesielle jubileet har satt tydelig preg på motehusets lanseringer i vår der dagens sjefdesigner Virgine Viard har gravd dypt i motehusets rikholdige minnebank og brukt elementer og symboler fra Coco Chanels liv som bakteppe. Spesielt tydelig er det for lanseringen av årets cruise wear-kolleksjon, med en moteserie der modell Lola Nicon poserer i Chanels private leilighet i 31, Rue Cambon i Paris.

Sjasminåkrene i Grasse

For noen år tilbake besøkte Dagsavisen sjasminåkrene i Grasse, for å se hvordan den ikoniske duften blir til. Grasse ligger 17 kilometer nord for Cannes ved Côte d’Azur. I århundrer har det vært hovedbyen for landets parfymeindustri, og det skyldes de særegne blomstene som takket være det helt spesielle klimaet gror her. Rosene og sjasminen som vokser i Grasse er unike, de finnes ingen andre steder på kloden. Og på den franske familien Muls velduftende farm går hver eneste avling kun til å sikre at ett merke får sine helt spesielle dufter – parfymene til Coco Chanel.

Grytidlig på morgenen vandret vi over åkrene til den franske bonden Joseph Mul der sjasminplukkere fra Tyrkia, Italia og Nord-Afrika sto krumbøyde over duftende ranker med hvite blomster. Store stråhatter poppet opp og ned mellom rekkene med sjasminbusker mens stråkurver gradvis ble fylt av hvite, velduftende, stjerneformede blomster. Innen dagen var omme skulle de veies, kokes og ende opp som en av de viktigste ingrediensene i nye flakonger med Chanel No.5.

Chanels kjærlighetssorg

Bildene av Coco spøkte i tankene mens jeg vandret nedover de støvete jordstiene. Jeg tenkte på kjærlighetssorgen hun bar på første gang hun tråkket rundt her i 1920. Duften av sjasmin og roser må ha vært ufattelig smertefull og bittersøt for hun som sørget over sin døde elsker, den britiske aristokraten Arthur Boy Capel. Sjasmin hadde vært deres felles favorittblomst. Marcel Prousts ord om at «duften er den beste påminnelsen om fortida, den som når våre tårer er tørket kan få oss til å gråte igjen» fikk meg til å undre: gråt hun mens hun gikk her og luktet på blomstene som skulle gjøre henne til en legende? Etter å ha lest utallige bøker, brev og artikler om Coco Chanel er jeg etter hvert blitt overbevist om at hun aldri helt kom over sorgen over tapet av han som var hennes livs kjærlighet. Capel hadde omkommet i en bilulykke året før. Han hadde også giftet seg med en annen, en ung britisk overklassepike som passet bedre inn i familien. Coco Chanel hadde forblitt hans elskerinne. For Coco var det et svik. Og da Capel omkom kunne hun legge sorg til svik.

Kjent kjemiker

Coco kom til Grasse første gang i 1920 etter at et av hennes mange herrebekjentskaper, storhertug Dmitri Pavlovitsj hadde satt henne i kontakt med en fransk-tysk laboratorietekniker og kjemiker ved navn Ernest Beaux. Før revolusjonen hadde Beaux drevet et parfymelaboratorium i Russland der han komponerte dufter for tsarfamilien, og nå var han og andre eksilkollegaer i ferd med å nyetablere seg i Grasse. Ved hjelp av en revolusjonerende kjemisk oppdagelse – å blande blomsteroljer med laboratorieskapte molekyler – alifatiske aldehyder – kunne de framstille et produkt som framhevet og stabiliserte duften slik at den varte lenger. Fram til da hadde all parfyme blitt laget uten kunstige tilsetningsstoffer og når du tok den på var det ikke lenge før den svant hen. Derfor var det ikke uvanlig at folk dynket seg med groteske mengder parfyme.

Hittil hadde det heller ikke vært mulig å blande oljer fra forskjellige blomster for å skape helt nye dufter, men de kunstige duftmolekylene til Ernest Beaux endret også det.

I sin iver etter å teste ut sin oppdagelse hadde han laget en serie parfymer som han tenkte utvikle for det franske markedet, og da madame Chanel kom for å få laget en parfyme tråkket hun uvitende rett inn i en aldri så liten vitenskapelig revolusjon. Ernest Beaux ga henne en rekke små reagensrør i glass med forskjellige duftkombinasjoner. Hvert rør var merket med tall, hun valgte nummer 5 og resten er historie.

Magi og overtro

Det er mange myter rundt Coco Chanels ankomst til Grasse. Når hun ble spurt om hvorfor hun valgte å kalle duften nummer 5, sa hun at det var hennes lykketall. Boy Capel hadde vært besatt av alkymi og okkultisme, han hadde fortalt henne at tallet 5 hadde en helt egen betydning i skapelsen av universet. Og senere har folk tolket fram tallet 5 i alt fra stjernemosaikken på gulvene i barnehjemmet der Coco Chanel vokste opp, til at hun var født i Løvens tegn, det femte tegnet i dyrekretsen. Om hun virkelig trodde på alt dette? Hvem vet. Men det vi vet er at hun var en dyktig forretningskvinne som visste å utnytte mulighetene til å skape en myte rundt seg selv og sin parfyme.

Nummer 5 er mitt lykketall

—  Coco Chanel

Om ikke nummer 5 var hennes lykketall, så ble det utvilsomt det. For parfymen Chanel No 5, tappet på en moderne flakong – ble selve grunnlaget for hennes store moteimperium. Den firkantede glasskuben med det gylne serumet var et lite opprør i seg selv, og en stor kontrast til datidens overdådig dekorerte parfymeflakonger.

Mørk historie

I 1930-årene oppdaget Coco Chanel hvor lukrativ parfymebransjen var, og at av alt hun hadde skapt var No. 5 hennes aller største suksess. Under annen verdenskrig forsøkte hun derfor å skvise ut sin jødiske forretningspartner Pierre Wertheimer. Wertheimer, en dyktig forretningsmann hadde hjulpet henne å grunnlegge selskapet Les Parfums Chanel, der hun selv kontrollerte kun 10 prosent av aksjene. Det ergret henne at hun ikke hadde skjønt hvilken gullgruve hun satt på, og da den tyske okkupasjonsmakten innførte en lov som forbød jøder å eie firmaer så hun sitt snitt til å tvinge Wertheimer-familien til å gi fra seg sin del. Men, Wertheimer var ingen naiv forretningsmann. Han hadde klart å rømme til USA før krigsutbruddet, og sikret seg ved å gi en stråmann av arisk opprinnelse kontroll over aksjene sine. Så Coco Chanel måtte se seg nødt til å nøye seg med den elendige lille aksjeposten hun hadde gått med på i utgangspunktet. Hennes oppførsel under okkupasjonen – hun hadde også et kjærlighetsforhold til en kjent tysk offiser – er motehusets mørkeste historie, og en del av legenden det nødig snakkes for mye om. Men, det er også en av årsakene at Chanel-huset hadde store problemer med å gjøre comeback etter krigen. Likevel klarte hun å holde økonomien gående, mye takket være parfymen No. 5 som på femti- og sekstitallet ble en bestselger i USA.

Bonde med stil

Joseph Mul står på jordet og betrakter plukkerne. 72-åringen er den femte generasjonen som jobber for parfymeindustrien, og det er samme ritual hver høst: Fra og med august til midten av oktober høstes sjasminen inn. Blomstene må plukkes grytidlig på morgenen, ellers blir kvaliteten forringet. Monsieur Mul er iført blå Lacoste-trøye og sixpence, han har et lurt smil og snakker om fotosyntese, avling, vær og vind med samme lidenskap som han omtaler kvinner og vin.

– Vi lar naturen gå sin gang og bruker verken kunstgjødsel eller spray på plantene. Går en sopp berserk i buskene finner vi en annen sopp som spiser den skadelige soppen uten å skade plantene. Slik får naturen gå sin gang mest mulig upåvirket, forklarer han. Og legger til at den kalde vinteren har gitt dårlig avling i år.

I 1985 kom Patrik Süskinds berømte roman «Parfymen. Historien om en morder», som handler om en mann som ville lage den perfekte parfyme ved å kryste essensen ut av huden på døde jomfruer. Og hvor opererte han? Jo, i Grasse selvfølgelig. Klimaet og jordsmonnet her er helt spesielt godt velegnet for å dyrke fram velduftende blomster.

– Det er fjellene rundt som gir ly, og samtidig draget fra havet, forklarer monsieur Mul og plukker et knippe sjasminblomster som han klemmer i den værbitte hånden før han gir dem til meg med mine til at jeg skal slippe dem ned i genseren.

– Bær dem nærmest huden, det er den beste naturlige parfymen du kan få, sier han entusiastisk.

Nese for luksus

Plukkerne, de fleste fra Nord-Italia, får betalt etter hvor mye de klarer å levere. Jobben er slitsom og lønnen står neppe i forhold til prisen på en flaske dyr parfyme. Men, når blomstene er avlevert må de til fabrikken umiddelbart slik at den møysommelige prosessen med å klemme dem tørre for vellukt begynner.

Takket være beinhard styring har aldri firmaet Les Parfums Chanel blitt kjøpt opp av de store luksuskonglomeratene. Chanel er også det eneste motehuset som har eget laboratorium og fabrikk til å produsere hver eneste av husets dufter. Husets mangeårige nese, Jacques Polge, var kun den andre siden Ernest Beaux trakk seg tilbake i 1954. I dag har sønnen hans tatt over.

Polge kom til Chanel i 1978 og er like god på å sitere klassisk fransk poesi og litteratur som han er til å kjenne sitt olfaktoriske alfabet.

– Dette med å ha en helt spesiell nese er myteomspunnet. Men egentlig er det veldig enkelt: det som skiller en god parfymemaker fra en annen er ingen magisk nese, men snarere evnen til å ha et duftalfabet i hodet. Det vil si at du har et så sterkt forhold til forskjellige dufter at du nærmest kan forestille deg resultatet av en blanding av forskjellige ingredienser på et abstrakt nivå fordi du kjenner ingrediensene og hvordan de reagerer med hverandre.

Parfymen er et ordløst språk, abstrakt og uten bilder, men med en fantastisk evne til å framkalle minner.

—  Jacques Polge

Tradisjonsrikt yrke

Jacques Polge vokste opp Sør-Frankrike nær Avignon og tilbrakte alle sine barndoms sommere i Grasse, Nice og Cannes. Han studerte engelsk og litteratur før han begynte som lærling hos parfymekreatørene i Grasse.

– Markene var fulle av roser, sjasmin, fioler og appelsinblomster og du kjente duften så snart du kom til Grasse. Og jeg er sikker på at dette inspirerte mitt yrkesvalg, sier Polge. I løpet av lærlingtiden lærte han å memorere og kjenne igjen tusenvis av forskjellige dufter. Som fersk parfymemaker fikk han være med å utvikle en av YSLs mest berømte syttitallsdufter, Rive Gauche, sammen med den mer erfarne Michel Hy. Senere har han jobbet med å utvikle dufter i USA, før han i 1978 ble spurt om han ville komme til Chanel. Der overtok han etter Henri Robert, mannen bak Chanel No. 19 – den siste parfymen som ble laget i Chanels levetid. Nå har Jacques Polges sønn Olivier overtatt.

I dag kan parfymeinteresserte utdanne seg til «nese» på en spesiell høyskole i Paris. Og som nese blir man neppe arbeidsløs. De fleste mennesker i verden har et forhold til duft og parfyme, og Jacques Polge er ikke i tvil om hvorfor:

– Parfymen er et ordløst språk, abstrakt og uten bilder, men med en fantastisk evne til å framkalle minner, sier Jacques Polge. Og slår ut med hendene og blir ekstremt fransk:

– Når en kvinne har på parfyme og forsvinner ut av rommet, henger duften av henne igjen.

Hold deg oppdatert. Få nyhetsbrev fra Dagsavisen!