Helg

Tolker det uoversettelige

Skotske Ali Smith skriver uoversettelige bøker. Merete Alfsen oversetter dem til norsk likevel. Sist ute er «There but for the», alias «På stedet mil».

Merete Alfsen har oversatt Ali Smiths ordspillrike «There but for the». På norsk heter den «På stedet mil».

- Da jeg hadde lest «There but for the» første gang, tenkte jeg at «denne gangen har du klart det, Ali». Jeg kjenner henne. Hun pleier å si at «hah! I‘m putting in some intranslatables for you». Og det var min første reaksjon. «Dette går ikke an å oversette», sier Merete Alfsen til Dagsavisen.

Prisgrossist

Den som har lest den engelske originalen, vil nikke forståelsesfullt. Skotske Ali Smiths siste roman, «There but for the» er et eneste langt ordspill. En roman full av språklige dobbeltbetydninger, blødmer, misforståelser og referanser, som peker på at språket er språk, samtidig som den er morsom og lettlest, og har en tankevekkende fortelling i bunnen. Artig å lese, men så engelsk i engelsken at det er omtrent umulig for normale lesere av engelsk å se for seg hvordan dette kan bli til brukbar norsk.

Men så er ikke Merete Alfsen noen vanlig leser. Siden 1986 har hun oversatt over hundre bøker fra engelsk, inkludert klassikere som Virginia Woolf og Jane Austen, og bestselgende publikumsfavoritter som Amy Tan og Margaret Atwood. Hun er den eneste som har fått oversetternes egen pris, Bastianprisen, to ganger, for Virginia Woolfs «Orlando» i 1994 og William Nicholsons «Vindsangeren» i 2006. I år fikk hun dessuten Kritikerprisen, for A.S. Byatts «Barnas bok».

Så hun fikk til den «uoversettelige» «There but for the» også. Godt under et år etter at Ali Smiths niende bok og femte roman kom på engelsk, gis den nå ut på norsk, døpt på ny som «På stedet mil».

- Det første man må innse med en bok som denne, er at sjansen for å oversette i vanlig forstand, ikke er der. Jeg pleier alltid å si at å oversette er å skrive boka på norsk. Man lager noe som ikke er det samme, men som skaper samme effekten som originalen. Så lenge det man gjør er i originalens ånd, kan man slå seg løs, sier hun. Handlingen i «På stedet mil» er relativt greit oppsummert: I et middagsselskap reiser en av gjestene, Miles, seg og går ovenpå, hvor han låser seg inne på et av rommene, og blir der. Vertinnen prøver å få ham ut, men ønsker ikke å ødelegge døra. I stedet blir den ubudne gjesten gjenstand for avisskriverier, og en hel Miles-kult oppstår, med Miles-fans utenfor huset.

Historien fortelles fra flere vinkler: Mannen som ikke egentlig kjenner Miles fra før, men likevel tok ham med i middagsselskap. Ei kvinne som møtte Miles som tenåring på europaferie, ei veslevoksen niårig jente, og ei eldre dame som bortføres fra gamlehjem.

- Det sentrale begrepet for å forstå boka, er mysterium. I alle betydninger av ordet. En ubuden gjest skaper ringvirkninger i folks liv. Den er lettlest og enkel, underholdende - men også dypt alvorlig. Jeg trodde det skulle bli et slit å oversette den, men det har det ikke vært.

Overhodet ikke

Lakmustesten kom tidlig. «I’m Brooke» sier jenta i et av de første kapitlene av originalen. «Det er jeg også», svarer kvinnen hun sier det til. Men mye lengre uti teksten viser det seg at hun har hørt, og dermed svart, feil. Hun trodde jenta sa «I’m broke», altså blakk. På norsk er det løst på en måte som ikke skal røpes her. Men det funker.

- Jeg strevde og strevde. Det nytter jo ikke med kunstige, oppkonstruerte ordspill. Ting skal fungere på vanlig, folkelig norsk, det språket man faktisk bruker. Da jeg hadde fått til det, visste jeg at boka kunne oversettes.

Det hender at Alfsen setter seg fast i teksten. Men like ofte at hun får det hun kaller «idiomatiske åpenbaringer».

- Av og til drysser det ned noe som er minst like bra som, kanskje bedre enn, originalen. Man må lytte, det er viktig. Lytte til det norsken gir. Som i en scene på teatret, hvor de voksne sier at stykket kanskje gikk litt over hodet på niåringen. På engelsk sier hun bare noe à la «absolutt ikke». Men på norsk får hun si «overhodet ikke!» Da fryder jeg meg. Forklarte det til Ali, som ble like entusiastisk. Hun er opptatt av oversettelse, sier at «dette er din tekst».

Woolf er størst

En god oversetter må nemlig kjenne seg på høyde med forfatteren.

- Da jeg ble invitert til et Virginia Woolf-symposium, var overskriften på programposten «Translating Woolf. A Dialogue of Equals». Sånn må det være. Man kan ikke bare snike seg forsiktig rundt.

Tekster trenger oversetterens hjelp på ulike måter.

- Hos Ali Smith er det ordspillene, språkbehandlingen. Det lekne i språket. Hos A.S. Byatt handler det om å gripe verden med ord, tekstene hennes er intellektuelle og taktile på en gang. Man må kunne mye om verden, eller lære det.

Men den absolutte favoritten er og blir Virginia Woolf. Alfsen har oversatt flere av bøkene hennes, inkludert «Til fyret» og «Bølgene».

- Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått gitt henne stemme på norsk. Føler at jeg kjenner henne som forfatter. At jeg langt inni magen forstår hennes kunstneriske prosjekt. Hva som driver henne. Dette ønsket om å ville skape ny form. Det forstår jeg. Det blir ikke bedre enn Virginia Woolf for meg.