CD
Wiener-oktetten
«From a Golden Age»
W.A. Mozart: 4 divertimenti
Eloquence 480 4328
Forelskelsen stammer nok helt tilbake til tiden da min platesamling mer eller mindre kun besto av verker av Mozart. Noen annen komponist eksisterte ikke. Med mindre en og annen B-side tilfeldigvis inneholdt musikk av en av de andre store mestrene. «Mozart, from a Golden Age» er fellestittelen på en dobbel-CD fra Australian Eloquence med den legendariske «Wiener-oktetten», og den inneholder fire av Mozarts flotteste skapelser innen sjangeren «Divertimento». Det vil si reinspikka underholdningsmusikk. Mozarts verkliste er full av denne typen komposisjoner: Serenader, kassasjoner, et hundretall marsjer og danser. Perler av små og store ting både til folkets forlystelse, men også til bruk ved finere anledninger, som brylluper, navnedager og andre høytidelige settings som var verdt en feiring.
Wiener-oktetten! Hva var det for et ensemble? Grunnlagt i 1948 av soloklarinettisten i filharmonikerne, Alfred Boskovsky. Han tok kontakt med kolleger, gjerne de som satt på første pult. Det vil, med andre ord si at dette måtte bli en svært konkurransedyktig gruppe, som skulle konsentrere seg om musikk skrevet for en utvidet strykekvartett. I tillegg bestående av en kontrabass og noen blåsere. Primært et par horn og en klarinett. Det var Schuberts oktett og Beethovens septett som skulle være malen, og siden man befant seg i Wien, i den klassisistiske epoken var det ganske naturlig å inkludere Mozart i et slikt prosjekt. Og her fant man altså et unikt materiale. Musikk som var skreddersydd for en mindre besetning. Ensemblet fikk kontrakt med Decca og dermed satte de i gang. Suksessen var umiddelbar. Et viktig medlem blant den originale besetningen var Willi Boskovsky, Alfreds bror. Han satt allerede på den tida som konsertmester i Wienerfilharmonikerne, men var også kjent for å prioritere forskjellige former for kammermusisering. Hans serier med Mozarts sonater, med pianisten Lili Kraus, nådde høyt opp på popularitetsbarometrene, og med sin tilstedeværelse i denne nydannede gruppen utvidet han sitt gode navn og rykte.
Ukens utvalgte inneholder altså fire divertimenti, inklusivt de to største han skapte. B-dur K. 287 og D-dur K. 334. Og det var mitt første møte med sistnevnte som utløste gåsehud over hele kroppen. Det var, og er fortsatt noe av den mest elegante musikken jeg kjenner, og gjenhøret med denne versjonen ga meg den samme følelsesmessige reaksjonen. Når jeg sier denne versjonen, skyldes det at Wiener-oktetten noen år senere spilte inn K. 334 på nytt, men da hadde «Onkel» Willi forlatt basen til fordel for sin nye karriere som dirigent. Ikke minst som musikkgeneral for de årlige «nyttårskonsertene». Inn kom Anton Fietz. Ingen dårlig erstatter, men det er noe helt spesielt med tonen til Boskovsky. Den hadde en sødme som rett og slett fikk deg til å føle deg hensatt til et Wiener-konditori, med de luftigste kremkaker. Musiseringen er eterisk og lekende, og Mozart stiller store krav til førstefiolinisten. Man skal være stødig på hånden, om skal man treffe de aller høyeste tonene. Ikke minst gjelder dette den fjerde satsen i K. 287, som kanskje er mesterens aller lekreste innen hans store produksjon av såkalt «lettere» musikk. Og Willi B har overhodet ingen problemer. Ensemblets innbyrdes klanglige balanse er for øvrig helt perfekt. La gå at lydbildet er litt tørt, og at de fleste opptakene er i mono. Men de har allikevel en umiddelbarhet og sjarm, som de senere utgivelsene ikke matcher. Vi beveger oss virkelig i de små intime atmosfærer. Som skapt for omgivelsene denne musikken var tiltenkt.
Gammel kjærlighet ruster aldri, sies det. Det er nok en gang bevist gjennom denne gjenutgivelsen. I alle fall for meg.