Denne uka var det 100 år siden den seks år gamle barnekeiseren i det kinesiske Qing-dynastiet ble kastet, etter mer enn 2000 år med keiserdømme i landet. Dette vannskillet i kinesisk historie blir ikke feiret i Folkerepublikken. Det politiske klimaet i Beijing er for høyspent, ettersom det regjerende kommunistpartiet i skjul er i ferd med å overføre makt fra en generasjon til den neste - der den ubeskrevne visepresidenten Xi Jinping trolig vil bli landets nye president. Minnene om tidligere tiders regimeskifter og dynastiske sammenbrudd blir ikke tatt godt imot.
I virkeligheten har det sittende regimet lite å frykte av eksempelet fra 1912. Qing-dynastiet ble stiftet i 1644 av manchurene, som erobret Kina fra nord. De ble tvunget i kne av en velorganisert revolusjonær bevegelse, støttet med våpen og penger fra utlandet, og med en helhetlig nasjonalistisk ideologi. Dagens kommunistparti står ikke på noen måte overfor en slik trussel.
Det det derimot står overfor er mange, men spredte opprør på landsbygda. Den mørke baksiden av Kinas økonomiske mirakelmedalje er den sjokkerende økningen i forskjellene mellom en rik kystbefolkning og et enormt fattigdomsrammet innlandsområde. Dertil kommer utbredelsen av korrupsjon blant lokale myndighetspersoner, og resultatet er - slik man kan forstå - mye sinne og frustrasjon. Myndighetene anerkjenner selv at det finner sted mange, mange titusener av såkalte «massehendelser» hvert år. Dette begrepet skal dekke alt fra en håndfull eldre som protesterer mot et korrupt eiendomskjøp, via lokalmiljøer i oppstand mot regjeringen, til voldelige etniske opptøyer, slik vi i det siste har sett flere eksempler på blant tibetanere, i Xinjiang-provinsen og i Indre Mongolia.
På denne måten er det Taipingopprøret, som nesten styrtet Qing-dynastiet 50 år tidligere, som bærer i seg de dystreste varslene for dagens sittende kinesiske regime. Borgerkrigen, som kostet minst 20 millioner menneskeliv, er den blodigste i historien. Det burde helle noe kaldt vann i årene på alle dem som ønsker seg en folkelig oppstand - en «kinesisk vår» - i dag.
Taipingopprøret eksploderte i det sørlige Kina tidlig på 1850-tallet, i en periode som i likhet med vår var preget av økonomisk usikkerhet, korrupsjon og et fraværende statsapparat i Beijing. Uroen startet med etniske sammenstøt mellom kantonesisktalende kinesere og minoritetsgruppen Hakka på grunn av strid om landrettigheter. Mange av hakkaene sluttet seg til en voksende religiøs sekt, bygd opp av en mann ved navn Hong Xiuquan, som selv trodde han var Jesus’ yngre bror. Da Qing-dynastiet tok den kantonesisktalende befolkningens side, væpnet Hakkaene seg og gjorde den religiøse sekten sin til en milits.
Det som er så særegent og så bekymringsverdig ved Taipingopprøret er at det spredte seg så raskt og så spontant. Det krevde ikke årevis med revolusjonære forberedelser, slik revolusjonene i 1912 og 1949 gjorde. Da sekten forlot de sørlige områdene og marsjerte nordover, rekrutterte de stadig flere - folk som hadde sine egne klagemål og interesser.
Arbeidsledige gruvearbeidere, fattige bønder og kriminelle gjenger dannet en hær som i 1853 rommet en halv million mennesker. Taipingene erobret Nanjing dette året, slaktet ned byens manchuriske befolkning, og gjorde den til hovedbase helt fram til den 11 år lange borgerkrigen ble avsluttet i 1864.
På 1950- og 60-tallet lærte skolebarn i Kina at taipingene var kommunistpartiets forløpere, og at Hong var Maos åndelige forfader. Nå har opprørerne fra 1850-tallet falt i unåde. Kinas myndigheter er ikke lenger revolusjonære på noen måte, og derfor har taipingene de senere årene blitt framstilt i et negativt lys, som religiøse fanatikere og utøvere av politisk terror.
Den kinesiske generalen som undertrykket taipingene, Zeng Guofan, ble i årevis ansett som en forræder. Nå har han blitt en av Kinas mest populære historiske figurer, gjerne framstilt som standhaftig og lojal, med konfutsiansk selvdisiplin. Beleilig nok for staten var Guofans historiske bidrag en særegen evne og vilje til å knuse opptøyer.
Beijing har lært av fortidas feil. Vi ser det for eksempel i den nådeløse forfølgelsen av Falun Gong og andre religiøse sekter som kanskje kan minne om taipingene i perioden før de tok til våpen. Vi ser det faktisk også i det enorme antallet «massehendelser». Et estimat forteller om 180.000 slike bare i 2010, noe som høres utrolig ut, men som også avslører at protestene ikke er organisert og (ennå) ikke har utviklet seg til å kunne true status quo. Det kinesiske kommunistpartiet vil mye heller stå overfor titusener av enkeltstående og små «massehendelser» enn én samlende og enhetlig folkelig opposisjon.
Her er det lekser å lære også for Vesten. Kinesiske politikere var på 1800-tallet sterkt mislikt internasjonalt. Manchurene ble sett på som arrogante despoter som stengte veien for utlendinger og fremmet hat. All politisk romantikk gikk i retning taipingopprørerne. Som en amerikansk misjonær sa det i samtida: «Amerikanere er for tett bundet til de grunnleggende prinsippene som det amerikanske systemet er basert på til å avvise et folk som slåss mot trelldom.
Mens Xi Jinping denne uka besøkte USA, er en tilsvarende sympati i ferd med å ta form overfor uroen i dagens Kina. Sist helg advarte for eksempel senator John McCain Kinas utenriksminister om at «den arabiske våren kommer til Kina». Den vestlige pressen er preget av en dekning der kommunistpartiet endelig får unngjelde for korrupsjonen, vanstyret på landsbygda og likegyldigheten overfor menneskerettigheter. Og under overflaten, vanligvis som en stilltiende aksept, eksisterer det et ønske om å se folket selv kaste kommunistpartiet ut av regjeringskontorene.
Vi bør imidlertid være forsiktige med hva vi ønsker oss. Tross Vestens avsky mot det kinesiske regimet på 1800-tallet, da Taipingopprørerne faktisk var i ferd med å velte det, var det britene som intervenerte for å beholde keiserdømmet. Storbritannias økonomi var så avhengig av det kinesiske markedet at man rett og slett ikke hadde råd til å risikere en seier til opprørerne. Oppmuntret av amerikanerne, forsynte britene manchurene med våpen og personell, slik at maktbalansen i krigen ble tippet i Qing-regimets retning.
Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid. Gitt den sårbare økonomiske situasjonen i Vesten i dag, og særlig USAs nesten-eksistensielle avhengighet av handelen med Kina, må man kunne spørre: Tross all prinsipiell fordømmelse av den kinesiske regjeringens manglende respekt for menneskerettighetene, ville vi - selv hvis en rendyrket demokratisk revolusjon faktisk så ut til å kunne lykkes i landet - til sjuende og sist ha et håp om at den skulle feile?
Stephen R. Platt er historieprofessor ved University of Massachusetts og forfatter av boka «Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War».
© 2012 The New York Times
Oversatt av Halvor Finess Tretvoll