- Min historie er lang. Jeg kunne skrevet en bok.
Louiza Louhibi (21) tar en dannet liten sup av den doble espressoen. Hun har nettopp viklet seg ut av en lang og forvirrende forklaring om slektskapsforholdene i den franskalgeriske delen av familien sin, med konklusjonen «det er litt komplisert». Ikke mindre så av at hun verken har kontakt med sin biologiske far, som forsvant ut av bildet da Louiza var lita, eller med mora og stefaren, som hun flyttet fra som 16-åring.
- Jeg er veldig selvstendig. Kanskje fordi jeg har en litt spesiell bakgrunn. Er oppvokst i en muslimsk familie, men er selv ateist. Har minoritetsbakgrunn, men har vært mer sammen med nordmenn. Har flyttet mye og bodd på svært forskjellige steder. Med sånt i bagasjen blir man kanskje modig.
Gått for rett
Eller ikke. Klisjéoppfattelsen av «ung minoritetskvinne» er kanskje like mye at de er stille, forsiktige, kuet av dominerende foreldre og andre konservative tradisjonsbærere, som ikke vil at de skal bli «for norske».
- Det går nok begge veier, det der. De som har brutt med familien og tatt valg lignende mine, er nok modige og eldre enn alderen tilsier. Andre har valgt annerledes og står som et resultat mindre fritt. Jeg har valgt å gå for mine rettigheter, med det det fører med seg av positivt og negativt, sier Louhibi.
Voldtektsoffer
Høyt på lista over positivt: Fritt Ords honnørpris, som deles ut tirsdag. Louiza Louhibi får prisen «for sitt mot i debatten om seksualisert vold mot kvinner og for aktivt å ha imøtegått ekstreme holdninger som har religiøs og politisk forankring».
- Jeg er glad og ydmyk. Overrasket. Engasjementet kommer innenfra, fra min personlige erfaring i begge sakene. Da er anerkjennelsen ekstra viktig.
30. oktober 2011, etter en bølge voldtekter i Oslo, skrev Louiza Louhibi følgende på nettsiden Twitter: «Jeg var et offer for en overfallsvoldtekt i 2008. Men man kan ikke være et offer hele livet. Aksjon mot voldtekt nå!» Få dager etter var hun på forsiden av VG og fortalte sin historie som offer for en grov overfallsvoldtekt, som skjedde da hun var 17 år gammel. Gjerningsmannen hadde også voldtatt tre andre kvinner. Louhibis vitnemål ble viktig i rettssaken, der han ble dømt til sju års forvaring.
Tipset politiet om sjikane
Responsen på avissaken har vært enorm. Overveldende positiv, men også ispedd skammelig slagg av aller verste slag. Hun ble kalt «møkkete og vantro ludder». «Hore». «Drittkjerring». «Du fortjente ikke å bli voldtatt, du fortjente å dø», konkluderte en.
Men Louhibi hadde ikke tenkt å dø. I stedet brukte hun Facebook og andre internettressurser til å spore opp avsenderne av de sjikanerende meldingene og meldte dem til politiet. Gjennom dette arbeidet kom hun dessuten på sporet av en video som framsetter grove trusler mot Jens Stoltenberg, kronprins Haakon og Jonas Gahr Støre. Hun varslet politiet, som har tatt trusselvideoen meget alvorlig.
Etter alt dette har hun, varsleren, hatt voldsalarm. Men redd er hun ikke. Bare litt mer forsiktig.
- I Norge har ikke muslimske ekstremister drept eller angrepet noen ennå. Det har de høyreekstreme. Men det som har skjedd nå, er at de høyreeekstreme har gått litt under jorda, mens de islamske har blusset litt opp. Vi må ha langtidshukommelse, ha fokus på alle typer ekstremisme. Det viktigste er å jobbe for at unge gutter ikke havner i slike miljøer. Hindre rekrutteringen, sier hun.
Rasisme i Trøgstad
Hun har hatt førstehåndskontakt med flere av de mest ekstreme. Og møtt mer enn sin kvote ordinære hverdagsrasister.
- Da jeg var 15, flyttet vi til Trøgstad. Trøgstad!
Hun sier stedsnavnet med et grøss.
- Jeg hadde aldri hørt om stedet, engang. Familien min hadde kjøpt et fint hus, en villa i sentrum. Men det gikk ikke mange ukene før jeg forsto at det bare bodde rasister der. For første gang opplevde jeg å være en uønsket minoritet. Jeg ble utsatt for rasistisk hets hver dag. Det var få minoritetselever på skolen, og de andre som var det, kom fra asylmottaket.
Ubalansert oppvekst
I forhold til dem kom Louhibi godt fra det. Hun ble ikke utsatt for fysiske angrep, «kun» sjikanert.
- Folk med amerikanske sørstatsflagg på jakka kalte meg for svarting, utlending, neger. Det var så uvant! I Oslo var jeg vant til å være helt vanlig. Meg selv. Del av et norsk, blandet miljø. Kontrasten til Trøgstad var enorm.
Hun rister på hodet.
- Men en av grunnene til at jeg er så sterk i dag, er nok at jeg hadde en så ubalansert oppvekst.
- Ubalansert?
- Ja, den svingte fra rolig harmoni i Asker og Oslo, der jeg vokste opp, til rasismen i Trøgstad. Mangfoldet i opplevelser har vært en klar styrke. Jeg er 21, men er nok mer moden enn mange på min alder. For meg har det vært hardt... eller, litt vanskelig, å tilpasse meg typiske 21-åringer. Mange av vennene mine er eldre. Det betyr ikke at «vanlige» 21-åringers interesser ikke er viktige. Bare at jeg ikke er akkurat der i livet hvor de samme tingene betyr like mye.
Utøya-generasjonen
Det som betyr mest akkurat nå, er politikk og studier. Louhibi meldte seg inn i Blindern AUF etter 22. juli og har siden desember sittet i likestillingsutvalget i Oslo Arbeiderparti. Hun planlegger å få med seg studier i Nord-Afrika og Midtøsten og statsvitenskap neste år.
- Jeg var ikke på Utøya, men jeg føler jeg er del av Utøya-generasjonen likevel. Da bomba gikk av i Oslo, var jeg sikker på at det var Al-Qaida som hadde gjort det. «Hvorfor vil de oss så vondt», tenkte jeg. Jeg var blant de første som begynte å fange opp twittermeldingene fra Utøya. Egentlig var det da jeg begynte som digital nabokjerring. Spredde videre og søkte opp mer, mens jeg gråt og gråt. Jeg følte meg så hjelpeløs! Jeg er uredd som person, men her handlet det om barn, unge, utrolig fælt å være vitne til. Stemningen i byen før gjerningsmannen ble kjent var veldig spesiell. Alle håpet at det ikke var en muslim, men ingen kunne forestille seg løsningen. Den som kom et gigantisk sjokk. Men også en liten lettelse. Hadde det vært en muslim, hadde det blitt en liten krig, tror jeg. Så det gjorde noe med Norge at det var en nordmann. Det viser ekstra tydelig hvor farlig ekstremisme er.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no