- Ubeboelig om vinteren, sier de nå? Ja, jeg bodde her i 15 år, og vi frøs aldri, erklærer Sten Stenersen (83).
Vi har nettopp gått gjennom det sylindriske inngangspartiet og hengt av oss vinterjakkene i Villa Stenersen, huset som nå har skapt debatt på regjeringsnivå. Ikke bare er det et hovedverk i nyere norsk arkitektur, tegnet av Arne Korsmo. Det er også en bolig der kulturhistoriske linjer samles og føres videre inn i det moderne Norge. Den legendariske finansmannen, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen flyttet inn i 1938, i en bolig som var spesiallagd for å vise fram det beste fra Stenersens uvurderlige samling malerier av Munch, Picasso, Mondrian og andre sentrale kunstnere fra sin samtid. I I 1974 flyttet Rolf Stenersen ut og testamenterte villaen til staten, med ønske om at den skulle bli statsministerbolig. Og i snart 40 år har villaen skapt hodebry for flere regjeringer.
Nå vil kulturminister Anniken Huitfeldt at Villa Stenersen skal bli æresbolig for arkitekter. Det var iallfall det som sto i Aftenposten for to uker siden. Siden er det blitt stadig mer uklart hva kulturministeren egentlig har foreslått, for hvem og hvordan. «Det ville være en skandale om Villa Stenersen skulle ende som arkitektbolig», uttalte kunst- og arkitekturhistoriker Espen Johnsen til Dagsavisen. Flere har kritisert forslaget om æresbolig som dårlig fundert. Rolf Stenersens arvinger har reagert på at de ikke er blitt kontaktet. De har fortsatt ikke hørt noe fra kulturministeren.
- Har vært litt fester her
Denne kalde januarettermiddagen er to av Stenersens tre gjenlevende arvinger blitt med på omvisning i Villa Stenersen, der de begge har bodd: Rolf Stenersens yngste sønn, Sten Stenersen (83), og hans sønn Sten Stenersen jr. (57). Begge er engasjert i villaens vel og i forvaltningen av Rolf Stenersens omfattende arv.
- Jeg må innrømme at det har vært litt fester her inne i min ungdom, sier Stenersen senior med et lurt smil og peker mot baren til venstre for inngangspartiet.
Det er tre år siden sist han var her, og da fikk han låne Villa Stenersen til å feire 80-årsdagen sin. Ellers blir huset mest brukt i sommerhalvåret, til åpne omvisninger og faglige arrangementer i regi av stiftelsen Norsk Form. Det meste av tida etter 1974 har Villa Stenersen stått ubebodd.
Odvar Nordli er den eneste statsministeren som har bodd her, en kort periode i 1976. Etter at han flyttet ut, har det festet seg et inntrykk av at Villa Stenersen er uegnet som statsministerbolig. Det mente imidlertid ikke Nordli selv: «Utover vedlikeholdsmanglene er Villa Stenersen en funksjonell og bra statsministerbolig», konstaterte han til Dagbladet i 1999. Da hadde Bondevik-regjeringen foreslått å prosjektere ny statsministerbolig og selge Villa Stenersen på det åpne markedet. Det ville ikke Sten Stenersen ha noe av:
- De ville selge huset for 12 millioner. Jeg grep personlig inn og skrev brev til daværende statsminister, der jeg sa at han ikke kunne selge en gave, påpeker Sten Stenersen senior med ettertrykk.
Dermed ble det satt ned en arbeidsgruppe som konkluderte med at Villa Stenersen skulle forvaltes og drives av Norsk Form og dermed være tilgjengelig for publikum. Like før nyttår vedtok Riksantikvaren å frede Villa Stenersen.
- Hadde det ikke vært for meg, ville huset blitt solgt. Og da ville det gått til en eller annen riking. Det hadde min far ikke vært interessert i. Nå er huset fredet, selv trærne i hagen er fredet. Det er utmerket, sier Stenersen senior fornøyd.
Siste før krigen
Både Statsbygg og Norsk Form har flere ganger etterlyst en permanent avklaring av framtida for Villa Stenersen. Driften i Norsk Forms regi var et prøveprosjekt som skulle evalueres av Kulturdepartementet etter tre år, det vil si i 2003. Siden har lite skjedd, annet enn at leiekontrakten mellom Statsbygg og Norsk Form forlenges ett år av gangen.
- Villa Stenersen er et enestående verk innen funksjonalismen og innenfor Arne Korsmos produksjon. Her fikk han helt frie tøyler og romslige budsjetter. Som uttrykk for internasjonal modernisme i Norge er dette et sentralt verk og karakteriseres som et gesamtkunstverk, sier Andreas Vaa Bermann, direktør i Norsk Form, som er mannen med nøklene under omvisningen vår.
Arkitekt Arne Korsmo og Rolf Stenersen var begge en del av Oslos kulturborgerskap i mellomkrigstida. Selv om de ikke tilhørte samme omgangskrets, delte de noen av de samme tankene om å gjøre kunsten og arkitekturen bredt tilgjengelig og formidle internasjonale strømninger i Norge. Stenersen gjennom sin kunstsamling, Korsmo gjennom sine tanker om sammenhengen mellom arkitektur og design, han var også en av Norges første industridesignere.
Utover 30-tallet ble det oppført en rekke Korsmo-tegnede bygårder og eneboliger i Oslo, tydelig inspirert av kontinental modernisme fra Le Corbusier og Mies Van Der Rohe, men med et særeget nordisk tilsnitt. Korsmo ble kalt den norske arkitekturens poet og skilte seg fra sin samtids mer tradisjonelt orienterte norske arkitekter. Villa Stenersen skiller seg både fra andre funksjonalistiske bygg i samtida og fra villaene i nabolaget, der den troner på en høyde over Vinderen, med radikalt enkle former og klare farger. Villa Stenersen ble det siste store verket Arne Korsmo fikk oppført før krigen. Da stoppet nybyggingen av eneboliger opp, etter krigen endret byggestilen og tankegangen seg, og Korsmos bygg fikk andre uttrykk.
Reddet fra tyskerne
Vi går opp sirkeltrappen til andre etasje, der Rolf Stenersen hadde hengt opp ett av Edvard Munchs viktigste verk: «Livets dans». Det åpne rommet slipper lyset inn gjennom en vegg av glassmurstein. På et bord ligger en stor perm med svart-hvitt-fotografier fra husets historie. Her ser vi bildet av en aldrende Edvard Munch med hatten i hånda foran en smilende Rolf Stenersen, i den samme stua der vi nå står. Munch kom på besøk til sin mangeårige venn og støttespiller like etter innflyttingen i Villa Stenersen, for å se hvordan «Livets dans» kom til sin rett i galleristuen. Under «Livets dans» satt Stenersen sammen med datidas store kunst- og kulturprofiler og hadde herreselskap.
- Willy Brandt var ofte her, sammen med Østerrikes kansler Bruno Kreisky. Ingmar Bergman var der også, de hadde bodd sammen i Stockholm under krigen. Fars omgangskrets var forfattere, kunstnere og politikere. De satt i sittegruppen her og diskuterte temaer i tida. Sigurd Hoel, Johan Borgen og Arnulf Øverland var innom minst en gang i uka, forteller Sten Stenersen senior.
Da Munch kom på besøk, hadde Stenersen allerede gitt bort en stor samling til Vestre Aker kommune i 1936 og begynt på en ny samling. Som han i sin tur ga bort til kunstsamlingene i Bergen. At Rolf Stenersen var typen som heller ga bort enn å sitte på verdifull kunst, kan paradoksalt nok ha reddet arven hans, både da og nå.
I motsetning til mange av sine samtidige forretningsmenn, markerte Rolf Stenersen seg umiddelbart som motstander av nazismen og det tyske regimet. Mot slutten av 1941 flyktet Stenersen til Sverige. Kona Annie og sønnene Sten og Johan skulle flykte etter, men de ble tatt, stoppet og sendt tilbake. Den tyske okkupasjonsmakten rekvirerte Villa Stenersen, og ministere fra Quislings regjering troppet opp og ville ta med seg bildene som hang der, inkludert «Livets dans». Men en modig byråkrat i Vestre Aker kommune grep inn og henviste til at bildene ikke tilhørte Rolf Stenersen, men var gitt til kommunen og dermed ikke kunne konfiskeres. Tyskerne måtte motvillig la Vestre Aker kommune ta med seg bildene. Det reddet kunstskatten, mener Stenersen-arvingene i dag.
I sitt svenske eksil skrev Stenersen blant annet sin banebrytende biografi om Edvard Munch, «Nærbilde av et geni», som Stenersen nå kunne sluttføre etter at Munch døde i 1944. Imens tok tyskerne i bruk Villa Stenersen som barnehjem for tyskerbarn.
- Her var det hele 34 sengeplasser for norske jenter som var blitt gravide med tyske soldater. Alle barna ble adoptert bort, takket være en klok bestyrerinne. Det kan være folk der ute som er født og oppvokst i dette huset uten at de vet om det selv. Dette er også en del av Villa Stenersens historie, sier Sten Stenersen.
- Litt spesielle ideer
Etter krigen bodde både Stenersen senior og junior i villaen i perioder. Sten Stenersen kom ut fra militæret i 1953 som nyutdannet og nygift fenrik, men oppdaget raskt at Villa Stenersen krevde mer enn han var i stand til å gi.
- Som nygift bodde jeg her mens mine foreldre var i utlandet. Men etter at min kone, som var yrkesaktiv, hadde støvsugd denne trappen nedover tre etasjer noen ganger, hadde hun fått nok. «Her skal ikke jeg bo», erklærte hun. Og da jeg fikk regningen på 4.000 liter fyringsolje, tenkte jeg det samme, humrer Stenersen senior.
- Så den som får dette huset til æresbolig, kommer fort til å bli skilt!
Under en middag sommeren 1971 erklærte Rolf Stenersen at han ville testamentere Villa Stenersen til staten og gi bort sin kunstsamling til det offentlige. Stenersen senior husker at middagen fant sted, med Trygve Bratteli som en av gjestene. Da hadde Annie Stenersen lenge hatt dårlig helse og vært inn og ut av sykehus i lange perioder, mens Rolf Stenersen gikk rundt hjemme i villaen og følte seg alene og hjelpeløs. Rolf og Annie Stenersen kjøpte en leilighet nærmere sentrum, og Rolf Stenersen overlot huset til staten med ønske om at det skulle være statsministerbolig.
- Far nevnte dette for oss. Verken min bror eller jeg hadde noe behov for å overta huset, så for oss var dette i orden. Far skjønte at det ikke var noen interesse for å ha huset videre i familien. Da ville han at det skulle brukes som representasjonsbolig.
Men statsministerbolig, det kan minne om stormannsgalskap?
- Vel, min far var en mann med litt spesielle ideer. Og dette var en av dem, fastslår Sten Stenersen.
Glad de ga huset til staten
Videre opp trappen i tredje etasje kommer man til et spektakulært trapperom under et betongtak som slipper inn overlys gjennom innstøpte, runde glass. Lyset faller over et flere kvadratmeter stort oljemaleri av Svein Mamen. Bildet tilhører Sten Stenersen jr, som også er kunstsamler og har deponert deler av sin samling norsk samtidskunst i Villa Stenersen. Før pleide «Sildefiske» av Rolf Nesch henge i dette trapperommet, i dag befinner det seg i Stenersenmuseet. Det åpnet i 1994, etter lang kamp fra Stenersen-arvingene, for å få et hus som rommet samlingen Rolf Stenersen ga til Oslo kommune. Heller ikke dette var ment som en permanent løsning, og nå skal Stenersen-museet skulle samlokaliseres med det nye Munch-museet i Bjørvika. Arvingene støttet Lambda-løsningen og er skuffet over at byrådet stemte den ned.
- Far var veldig interessert i alt som var moderne, forteller Stenersen senior.
- Om han hadde sett utkastet til Lambda, ville han nok sagt: Det er et utmerket bygg. Men det kunne vært enda mer moderne.
Både junior og senior Stenersen er oppgitt over erfaringene med det offentlige, men Stenersen junior konstaterer likevel:
- Jeg er glad for at familien ga dette huset til staten. Hadde vi gitt det til Oslo kommune, hadde det ikke hengt sammen i dag!
Stenersen senior supplerer:
- Diskusjonen om huset har stått i stampe de siste årene. Statsbygg har gjort en god jobb med vedlikehold og brukt mye penger på huset, og Norsk Form har vært flinke til å ha aktivitet og formidle husets historie. Men nå trenger vi en avklaring på hva som skal skje med huset framover.
- Vi er ikke noe for en permanent æresbolig her. Vi vil at huset skal være levende. Det har vært opp mot 1.500 besøkende i året. Det blir framholdt som lite av kulturministeren. Vel, Hamsunsenteret på Hamarøy har 1.600 besøkende i året, inkludert de som parkerer utenfor. Og det kostet 160 millioner, påpeker Sten Stenersen junior.
- Villa Stenersen tåler langt flere besøkende. Men da kreves det et driftsbudsjett som står i forhold til ambisjoner for formidling og aktiviteter, sier Andreas Vaa Bermann.
- Det var jeg som lukket og låste da vi flyttet ut i 1974, forteller Sten Stenersen junior på vei ut av huset.
- I stuen oppe hang tre svære Picasso-bilder som skulle sendes til museet for Rolf Stenersens samlinger i Bergen. Jeg husker vi tok ned Picasso-bildene, plasserte dem på en tilhenger og la en presenning over. Så ble de kjørt til Bergen. De tre Picasso-ene har i dag en samlet verdi på 1,7 milliarder kroner, opplyser Stenersen junior, mens vi lukker og låser Villa Stenersen igjen.
Og kjører bort, denne gangen uten Picasso i bagasjen.