ILLSTRASJONSFOTO: Sara Johannessen/NTB scanpix

Urettferdig!

Jeg kan bare stemme i med jentungen denne uka. Det er urettferdig, blodig og jævlig urettferdig.

Ei vanskelig uke. Ei umulig uke. Men barna er heldigvis lykkelig uvitende om verdens gang der ute, og er opptatt av de næreste av ting. Og det er utrolig hvor nær en eske Dent med fruktsmak (uten sukker, selvfølgelig) kan bli. Og enda mer utrolig hva den kan avstedkomme av følelsesmessige nedsmeltinger.

Det startet med en god tanke. Det begynner så ofte med det. En ettermiddag, en lite gjennomtenkt pappamanøver, en pakke pastiller ble i mangel på konsekvenstenkning tatt ned fra Kiwis hylle. Guttungen og pappa var aleine og skulle kose seg. Vi lurer dem, gliste pjokken.

Vi lurte dem. Mesket oss med sukkerfrie pastiller. På en mandag. Ikke lørdag i sikte. Og allikevel, altså. Ingen tok oss på fersken. Eller på jordbær. Eller på ananas. Ingen så oss. Ingen å dele med. Han løp overlykk­elig rundt med kjeften full av røde og gule Dent Trio, gummien klistret seg fast i jekslene, siklet rant og smilet gikk nesten rundt. Han var lykkelig. Guttungen på fire og et halvt virket også fornøyd.

Men virkeligheten hentet dem inn igjen. Jentungen måtte hentes på fotballtrening. De to partners in crime ble grepet av stundens alvor. Hva nå? Stappe i seg resten, skjule alle spor, eller fortelle sannheten, som det var? Reine ord om pastiller for penga? En kjapp rådslagning og planen var klar. En mellomløsning. Litt sant, litt løgn. Pappa og sønn hadde tatt én hver. Ok? Handshake for peace.

Det ble alt annet enn fredelig. Men først ble den lovende venstrebacken plukket opp. Lagkamerater klemt etter alle jentekunstens regler. Hun har arvet pappaens uovertrufne plasseringsevne, unike spillerforståelse, absolutte blikk og følsomme fot. Men etter klokken 18 tar følsomheten ofte overhånd. Gutteklubben grei tok ikke signalene, men holdt seg til den vanntette planen. De gjorde som avtalt og fortalte om en overraskelse som skulle serveres når de kom hjem. Ikke stor, men en liten påskjønnelse. Dent.

Fotballspillersken tok ikke agnet. Har han fått før? Har dere spist pastiller uten meg? Vel, altså, du skjønner. Pappa­famlingen ble fanget opp som DAB-signaler. Krystall­klart. Pappa famlet videre. Én. Han har fått én. Broren din fikk én, bare én, mens vi ventet. Og kjedet oss. Mens du hadde det gøy på fotballen. Svett smil.

Fotballspillersken tok heller ikke det agnet. URETT-FERDIG! De blå øynene fylte seg med tårer. DET ER URETTFERDIG AT HAN HAR FÅTT UTEN MEG! Ikke ett sekund slapp hun pappas vikende blikk. URETT­FERDIG! DA SKAL JEG HA TO! Foten ble trampet ned i asfalten så novemberregnet skvatt. TO! Kravet var tydelig. TO! URETTFERDIG, PAPPA. TO!

Det er ikke lett å være sliten, seks og så på toppen av det hele blitt snytt for én pastill. Hadde hun bare visst.

Pappas uke har også vært urettferdig. Zlatan er svensk. Kunne ikke familien Ibrahimovic flyktet hit istedenfor? Så hadde Norge vært i EM. URETT­FERDIG.