Tropepsyken

Jeg har fått en lei tropesykdom. Den arter seg som medister.

Kongeriket går inn i atter en helg med temperaturer vi ellers må til land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med for å finne. Selv i Finnmark er det varmt nå. Det er folk der oppe som har debutert i bikini i en alder av 72 år. Og meteorologene på Blindern har gått på stranda og bare satt på telefonsvarer med beskjed til pressen: Høytrykk. Tørke, rekorder over hele fjøla. Jada, Lindesnes, Åna-Sira og dalstrøka innafor også, til dels fønvind. Også varmt nord for Stad, ellers uendret temperatur rundt 30. Ingen utsikter til regn neste ti døgn. Ikke ring oss, vi ringer dere. Piiiiiiiiip.

Nei, det er virkelig på tide å klage litt. For nå er jeg lei. Mett. Utørst. Stinn av D- og C- vitaminer og fregner og energi. Takk, det holder nå, gud! Jeg krever normalen. Hva er galt med normalen, hæ, tenker jeg og hytter med neven mot himmelen. Tropesykdommer som fagdisiplin, står av selvsagte grunner svakt i Norge. Men fimbulsommeren 2018 bør forandre det.

Sola har herja siden 1. mai. Ustanselig. Livet er som en Clint Eastwood-film. Jeg ser opp mot den nådeløse sola med sammenbitte tenner, og mumler noe for meg selv om at jeg vil inn i mørket. Til Netflix. Og sofa. Jeg vil ikke løpe rundt i shorts og T-skjorte. Kortbukser er for unger. Jeg vil ha tilbake livet mitt. Jeg dagdrømmer om å iføre meg Gore-Tex. Om å faktisk knytte sko. Om regn. Om sølepytter. Om farger som ikke er nyanser av brunt. Om ull. Om å få has på leamusen som konstant napper i øyekroken etter døgnkontinuerlig konstant mysing. Muskulaturen streiker i taktfast marsj. Også den er lei.

Jeg var tilbake på jobb denne uka (høsten kom jaggu tidsnok i år). Og jeg kan ikke løpe livsbejaende ut i gatene og storme til stranda for 45. dagen i strekk. Jeg kan ikke rope «digg» for hvert dypp. Inflasjonsraten har sprunget ut av skjemaet.

Jeg kan ikke sprinte av gårde fra jobb som om jeg fortsatt setter pris på utepils heller. Nei, det gir meg ingenting å sitte på fortausrestaurant og myse når det eneste jeg vil er å fryse og gjemme meg bort helt innerst på en kafé i mørket og drikke kaffe. At jeg virkelig skulle komme dit at jeg skulle få oppleve mangel på glede over duggfrisk halvliter i sola? Nei, det hadde jeg virkelig ikke tenkt var mulig.

Is? Det kjøper jeg mest på autopilot. Viljeløs går jeg som en zombie mot fryseboksene. Følelsesløs, livløs. Død, men vandrende, lepjer jeg i meg vaniljeis i den formen jeg får den. Pinne, kjeks, beger, det spiller ingen rolle. Jeg kan bare holde hendene mine foran softis-dispenseren.

Nettene i hovedstaden er ulidelige. Det er ikke bare det at ungdommene i Airbnb-kåkene hikster sine kåte, fulle vrinsk i bakgården. De er lyse og jævlige og søvnløse. Så lyse at det aldri er natt. Lufta står bom stille der ute. Selv om jeg hadde slått ut alle veggene så hadde ikke timene fra midnatt føltes luftige og kjølige. Jeg prøver å brette meg inn i kjøleskapet. Uten hell.

Denne sommeren er som en evig julemiddag. Du har gledet deg som et barn til julemiddagen, til sommeren, du kaster deg over maten når den står på bordet. For det er bare den ene julemiddagen. Og den er over like fort som den kom på bordet. Du hamrer ned ti enheter gris, øl og schnaps og går på en smell. Denne sommeren er en gjentakende julemiddag. Du er mett, men står hver morgen opp og setter deg til bords for nye doser surkål og medister.

Men det kunne vært verre. Jeg kunne vært bonde.