Naboen kom dansende rundt hjørnet i bakgården med en liten, elegant rullekoffert på slep. Livet var lett! Hun strålte i kapp med sola, hun hadde hatt en deilig helg i Göteborg. Som så mange andre millioner av oss hadde hun ordnet et sted å bo på gjennom selskapet Airbnb. Samme amerikanske selskap ble nevnt da en kamerat og jeg planla en liten tur for å se en gammel rockehelt. Airbnb? Privat innkvartering? Sentralt og rimeligere enn hotell? Jo da, det hørtes unektelig forlokkende ut. Og kanskje vi kunne tatt en Uber-drosje til flyplassen og flydd Ryanair ned, også?
Vi skal ikke blande Ryanair inn med Uber og Airbnb, for de rabiate irene har svært lite med deling å gjøre. Men de hører hjemme i denne klynga likevel, i all sin overnasjonale forakt for arbeidsfolk. Et faktum altfor mange av oss holder oss for nesa for, lukker øynene for, fordi det er så billig å fly med dem. Det er dyrt i lengden. Det er bra at norske politikere har tatt en fight med Ryanair, men hva hjelper det når Erna Solberg klapper Facebook inn i Norge? Fire ansatte og fint lite skatt kommer ut av milliardbutikken deres her i landet.
Dyrt i lengden er det også å bo billig og kjøre drosje billig. Klart det er fristende, alle elsker jo å spare penger, vi er jo rasjonelle skapninger, men vi må vite hva vi egentlig bidrar til. Aftenposten har de siste ukene hatt en artikkelserie om hvem som syr tøyet vårt, tøyet vi betaler altfor lite for, tøyet vi har altfor mye av, tøyet vi kjøper to av fordi vi ikke klarer å bestemme oss for farge. Når stoppa du en sokk sist? Lappa ei bukse? Både Uber og Airbnb løftes fram som eksempler på den fremadstormende delingsøkonomien. Det lyder så pent. Delingsøkonomi høres ut som det motsatte av kapitalisme. Dele, dele, dele. Vanskelig å assosiere det med noe negativt. Har du bil, kan du kjøre Uber-drosje, har du hus kan du leie ut på Airbnb. Og eier man Facebook kan man tjene fett på å la folket dele avisenes innhold. La oss dele på ressursene, liksom. Tilforlatelige greier? Eller er det som den svenske Pirate Bay-gründeren Peter Sunde kalte det: Ekstremkapitalisme i fåreklær?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I den klassiske kapitalismen tok i hvert fall investorene sjanser. De kjøpte produksjonsmidler, de ansatte folk, som etter hvert gjennom beinhard kamp fikk rimelige vilkår og rettigheter. I delingsøkonomien sitter amerikanske selskap på toppen av pyramiden og håver inn. Uten ansvar. Uten ansatte. Uten risiko. Deling mellom likemenn har blitt til et system der det betales skatt til amerikanske selskaper. De lager ingenting, de er bare mellommenn, de er boligmeglerne fra helvete i billiardklassen. I nettverket som utgjør forretningsmodellen i både Uber og Airbnb er det ikke lenger noe som heter arbeidsgiver og arbeidstaker. Det heter nå oppdragsgiver og entreprenør. Vi skal alle bli enkeltmannsforetak. Du blir ikke lenger arbeidsledig, du mangler bare oppdrag. Ja, og du kan selvsagt ikke streike. Det er den horisonten vi jublende løper mot.
I Norge har vi akkurat lagt bak oss en hotellstreik. Hvordan tror du det går når Airbnbs modell sprer om seg ytterligere? (Den har for lengst forlatt nivået der Fru Johnsen deler leilighet med den artige Fru Lopez i Madrid. Hvem er det egentlig som har (attraktive) rom å leie ut? Airbnb er gjennomsyret av hel- og halvprofesjonelle aktører som finansierer investeringer i fast eiendom slik at prisene stiger og presser vanlige folk ut. Airbnb-kundene vil jo bo sentralt ...) Når hotelleierne må presse sine priser for å møte konkurransen fra et uregulert, privat Airbnb-marked? (Hvem passer egentlig på vaskedamene i det grå-svarte privatmarkedet hinsides alle tariffavtaler?) Er det overføringene til eierne det kuttes i eller er det i lønninger og vilkår til de allerede dårlig betalte ansatte? Det er ikke rakettvitenskap.
Det kan bli jævlig dyrt å spare penger. (Kamerat-turen? Vi endte på Scandic.)