Nyheter

Soleklar tabbe

WEST PÅ EN LØRDAG: Følelsen av å være klovn. Men at det ikke bare er nesa som er rød.

Det var en av de dagene da sola skinte fra skyfri himmel og de to småbarnsforeldrene skulle stikke seg unna. Du vet, da de hadde satt jord og himmel og slekta i bevegelse for å få lov til å sove borte et par netter. Bare de to. Som før de fikk de to livstidsdommene.

Du vet, en av de helgene da slitne småbarnsforeldre tror at de skal kikke hverandre dypt inn i øynene over store glass rødvin og elske som tenåringer på et utsøkt boutiquehotell med voksne priser, men ender opp med å sovne siklende i hver sin ende av senga med hver sin altfor tjukke roman oppslått på side 5 og bråvåkner når natta er forbi.

De hadde kjørt ut av byen, med nedrullede vinduer, vind i håret og med «Born to Run» og Håkan Hellströms «En vän med en bil» i ørene og strupene. Det var det the great escape. De hadde kjørt så fort de kunne. Livredde for å bli hentet inn av virkeligheten. Kom de seg bare langt nok unna før vannkoppene, omgangssyken, allergien, legevakten forsto at de hadde stukket, ville ingenting hente dem inn igjen. De ville være hinsides Livet. Den lille franske dieselmotoren forsto alvoret.

De hadde lagt seg til på en holme i Bohuslän. Det var den første helga i juni og den svenske sommersola skinte like innbydende som den norske hadde gjort det hele uka. Nå hadde de to endelig fri og tid til å nyte den. Aviser, jordbær og juice. De hadde husket alt. Og de to lå og kikket på båtene som passerte forbi der de lå helt ytterst mot havet. En ganske artig øvelse for øvrig, hvis man leter etter mønstre i kjønnsroller, og følgende konklusjonen kan trekkes: Kvinner kjører ikke båt. Menn står ved roret enten det er stor båt eller liten båt, motor eller seil. Kvinner er under dekk, på dekk eller sitter passivt ved siden av sin Kaptein. Ta roret, kvinner, dere har et hav foran dere, ropte vi. Men vinden tok ordene våre. Vinden, ja … Og sola. Det var liksom poenget her i dag.

Man er aldri for gammel til å lære lekser the skikkelig hard way, og denne dagen på svaberget i den kalde vinden lærte småbarnsflyktningen noe grunnleggende om vær og vind. For selv om det var nesten kaldt i den friske vinden ute i havgapet, virket visst sola akkurat like godt. I euforien over at det ikke var noen barn å redde fra livstruende fallskader og drukningsdød, glemte han seg helt. Aviser, juice og bær var ikke alt. Solkrem var ikke på lista.

I fem stive timer lå han og den vinterhvite, urnorske huden hans der og småfrøys i vinden. Da begynte det å svi litt på låret, men fortsatt ingen krise. De dramatiske utfordringene knyttet til fravær av solkrem ble først smått avdekket da den teite mannen kom seg i le. Da var det ikke lenger bare låret som forsiktig sa alarm. Da mannen litt seinere kom seg inn i den gloheite bilen, var omfanget av katastrofen en rødglødende, smertefull og ikke minst flau realitet.

«Du er klar over at det er jævlig farlig!?» Tilbake på arbeidsplassen etter den litt for hete kjærlighetsweekenden ble det ristet på hoder. Det ble mumlet om at Radiumhospitalet var rett adresse. Om at hudcellene husket den type juling. For alltid. Og redaksjonens eldste mimret om 50-tallet. Du får igjen når du blir eldre, sukket han. Følelsen av å ha vært en uansvarlig klovn, var mye vondere enn bein det knapt gikk an å stå på.

Forteller for en venn, altså.

Mer fra Dagsavisen