Monopolt

Polet. Med stor P. Det er som den brysomme broren. Han du i øyeblikk skulle ønske aldri kom, som bare kunne forsvunnet, men som du elsker, som du aldri ville latt noen andre plukke på.

Jeg elsker Polet. Og handler av et slags prinsipp ikke taxfree når jeg er ute og reiser. Jeg syns det er vulgært med de pallene med vin og brennevin, og går med nesa i sky forbi. «Nei, takk, ikke noen lurvete tilbudskrok for meg», liksom, jeg handler min vin på Vinmonopolet. Til full pris. Jeg er lojal mot min lokale, hyggelige og kunnskapsrike dealer. (Mest handler det om at jeg ikke gidder å dra på fire tunge og kronglete flasker for å spare en åttini kroner.)

Polet er uovertruffent. Det er på mange nok hjørner til å fylle poser og halser, og du vet at det som skjuler seg bak etiketten ikke er dyr, rød saft. Du får ikke skvip på Polet. Det er garantert kvalitet. Også er det en så sær, norsk/svensk ordning at det er en fryd. En bitte liten langfinger i været til alle verdens (EU!) liberalister og konkurranseutsettere. Jeg liker i alminnelighet staten. Derfor jeg liker også å handle hos den. Av folket, for folket. Det er trygt og litt prektig.

Det siste er likevel det jeg setter minst pris på. Den svært påtatte, lett gjennomskuelige, viljen og evnen til å stille med alkoholfrie alternativer. Hvorfor skal polet gjøre det? Brosjyre på brosjyre tilbys. Hvorfor? Alkoholfritt kan man jo kjøpe hvor som helst ellers? Poenget med Polet er jo børst.

Det var med overbærende latter jeg leste Polets ellers eminente kundemagasin Vinbladet her om dagen. På bladets forside lyste det mot meg tre spennende cocktails under krigstypene: ALKOHOLFRIE SOMMERDRINKER. «Tips og oppskrifter på drinkene som kan nytes av alle.» Ok, det er sikkert regler, reklameforbudet gjelder sikkert Polet også, og det handler jo om alkoholpolitikk og om politisk verktøy og bla bla, men hallo, hvem er det de prøver å lure?! De selger øl, vin og sprit for 16 milliarder i året. De er blant verdens aller største eksponenter for fyll, og så skal de late som om de er opptatt av eplemost?!

For det er eplemost det handler om. Eplemostens kraftfulle inntreden på drikkescenen, har gitt Polet et moralsk fikenblad å gjemme seg bak. Til og med i lederen skriver direktør og redaktør om at siden 2009 har salget av alkoholfritt på polet økt med 236 prosent. Altså fra fire til flasker, eller hvor mye det kan være. Lederen oppfordrer også kundene til å oppsøke Polets seksjon for alkofrie leskedrikker. Nettopp. Man lever av å selge øl, vin og sprit, åpner stadig nye pol, men man insiterer på at folk burde drikke alkofritt? I all bildebruk og omtale av Polets nye (gode!) app, får man instruktivt se hvordan man kan finne pol, lese om og bestille britiskprodusert, alkofri cola, dansk alkofri lemonade og tysk ingefærøl, og til slutt plukke opp i butikk. Modellen (kjekk, sunn og ung mann) er selvsagt avbildet holdende en falske eplemost.

Nå har Vinmonopolet hentet inn ny toppsjef, hun kommer fra den private omsorgsindustrien. Hun skal ta vare på oss som elsker Polet. Det kler Polets dobbeltmoralske spagat. Fra kommersiell omsorg til statlig langing. Spent på retninga. Te, kaffe? Hos monopolet Norsk Tipping på Hamar er alt verre. Der hamres spillebudskapet inn med millionreklamebudsjetter og beste sendetid på NRK samtidig som de advarer mot farene ved gambling. Nå får de sjef fra Røde Kors, og det kan jo ... Nei, det får bli en annen skål.