ILLUSTRASJONSFOTO: Kyrre Lien/NTB scanpix

Middelklassesmerte 2

Hvilken forskjell et år gjør. Om smerten som forsvant.

Jeg begynner å bli ganske desperat etter gode nyheter, kjenner jeg. Terskelen for gladsaker er senket til et absolutt lavmål. Det blir særlig påtakelig når jeg nå intuitivt lytter ekstra nøye til nyhetene etter nytt fra Myanmar og skjebnen til Aung San Suu Kyi. At militærjuntaen der skulle bli den ene, lille kilden til lys jeg stilte min lit til, ville overrasket meg på denne tida i fjor.

Det er nå ganske nøyaktig ett år siden jeg okket og stønnet i denne spalta om hvor vondt det var å være halvrik og forspist. Middelklassesmerte kalte jeg det: «Den smerten vi kjenner på, vi den store majoriteten nordmenn, vi som ikke eier produksjonsmidlene eller betydelig kapital, men som soler oss i glansen av den oljesmurte velferdsstaten».

LES OGSÅ: Middelklassesmerte 1

Det er mange år siden Roar Hagens eviggrønne tegning av Ola liggende på ryggen med mageskinnet struttende mot himmelen ble kåra til årets avistegning: «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert!», lød bildeteksten i VG. Utsikten fra Olas vindu var sola som skinte på oljeriggene. Carl I. Hagen masserte føttene mens Thorbjørn Jagland sto med en vifte og svalet ned den forspiste. Året var 1997. Og vi hadde levd i overskuddsbobla noen år allerede. Så lenge at vi var blitt bevisst det sjøl. Magen skulle vokse og luftsmertene bli verre i enda nesten 20 år. Så kom år 2015. Et år som nok vil bli stående i annalene under D. For dritt.

Hvilken forskjell et år gjør. Det er nesten utrolig å tenke på hva vi klaget over i fjor høst. At polet var utsolgt for Cava? At Apples siste ikke hadde fiffigere apper? Banalitetene sto i kø. Det er fortsatt små utslag av denne groteske mettheten og dette absurde forbrukskjøret. Som da de på lavprismekkaet Norwegian Outlet ute i Vestby sto og kastet gratis klær ut til massene i forbindelse med Black friday forrige uke. Ikke bare er vi rike, vi er grådige også. Det er rett og slett lite pent. Eller som når H & M inviterer forbipasserende til «shoppingfrokost», jepp, klokka åtte om morran nå før jul. Jeg er enig i at vi må fortsette å forbruke. Uten middelklassens vrenging av lommebøkene stopper verden. Sånn er det, ikke noe umoral i å bruke penger, for penger skaper arbeidsplasser, men la oss gjøre det med hodet fortsatt tilkoblet og ikke la ryggmargen styre butikken. Noen sånne utslag ser vi altså fortsatt. Men ellers er det meste av menneskelig utsyn endret på et lite år. Vi har i grove trekk beveget oss fra middelklassesmerte til weltschmerz. Det hele er snudd opp ned.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Syria, russere, IS, Paris, NATO, opprustning, flyktninger, rasister i Sverige, ja til overvåking bare vi er trygge og ja til over natta å rive ned sivile rettigheter det har tatt generasjoner og kriger å bygge opp. Og det enda mer vanvittige bakteppet: klima. Som de nå sitter i Paris og forhandler om. Togradersmålet er kjørt. Se ut av vinduet. Klimaendringene er irreversible, det er bare snakk om hvor mye. Og om noen år kan verden ha for lite mat. Farvel vinter, god dag ørken. Jeg får igjen følelsen fra da jeg var liten gutt og lå og tenkte på universet. Det svimler.

Den lille mannen gjør så godt han kan. Men hva hjelper det at jeg ikke eier bil, sykler til jobben og bærer matvarene i handlenett av hamp når to og en halv milliard kinesere og indere skal kjøpe seg SUV, landsted og spise kjøtt til alle måltider?

Nå må juntaen levere. Ellers blir jeg seriøst deprimert.