ILLUSTRASJONSFOTO: Erik Johansen/NTB scanpix

Kalenderkoko

SKRÅBLIKK: Den siste uka har svettende foreldre sittet og pakket små nusselige minipresanger som om det ikke var noen morgendag.

West på lørdag

Under de harde 70-åra og begynnelsen av de brutale 80-åra fikk vi julekalendere med sjokolade som smakte så jævlig at selv sukkerhungrige gatebarn mente det var for ille. Det var sjokolade uten sjokolade støpt ned i farlig plast. Eller kanskje, hvis man var heldig, fikk man heller små, grønne, uformelige plastfigurer – dette var da den kinesiske plastindustrien var i den spede begynnelse – i sin kalender.

Poenget var uansett ikke sjokoladen man jafset i seg som besatt før frokost (jentene ventet gjerne til kvelden, mens de tøffeste gutta tømte hele kalenderen 1. desember) eller plastlekene. Det kunne vært kritt på ei tavle, hakk i sengestolpen eller småstein i en kopp. Poenget var å telle ned til jul. På enkelt vis. Én liten luke med et nummer skulle finnes på det billige nissemotivet og lirkes opp. Men prøver du å fortelle dagens ungdom det, at det var julekalendere den gangen som ikke inneholdte én unik, innpakket presang kjøpt på Steen & Strøm og pakket inn av mor og far med kjærlighet, omtanke og varme hver av de 24 dagene fram mot jul, så tror de deg ikke.

Hva skjedde? Hva skjedde med foreldre som i dag tror at gaver hver dag må til, og barn som forventer det. Høna eller egget? Mandag var siste sjanse for sikkert hundretusener av ivrige foreldre som skal pakke inn 24 – tjuefire – presanger til poden. Eller hvis det er to poder, 48. Eller kanskje 72! Det er jo så in med tre barn i våre dager. Den blotte tanke stresser meg. Bare å finne to gaver til julaften er tøft. Hvor skal man begynne å lete etter 24? Man må begynne tidlig, sier ekspertene. Alltid være våken, årvåken, på utkikk. Aldri hvile. Alltid tenke jul. Jula begynner i juli, sier informerte kilder.

Ok. Si at jeg begynner i juli. Liten dings her, en liten dings der. I slutten av november har jeg 24 dingser. Ganger to, begge sneipene må jo få. Det er galskap på så mange nivåer. For det første hva skal det koste? Hva koster en dings i våre dager? Hva får man for en femtilapp? Ikke stort. Si at hver dings koster 50 kroner, da. Ganger 24, ganger to avkom. Er lik 2.400 kroner. Og så skal 48 presanger pakkes inn i julepapir og bånd, og så skal de stappes ned i 24 strømper eller henges på en snor. Penga flyr. Og vi er fortsatt bare i ventetida. Vi bruker, skal vi tro NRK, 1,1 milliarder kroner på julekalendere her til lands. 270 kroner per snute. Uten at jeg får det regnestykket til helt å gå opp.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men renta er lav, husholdningen har råd til 48 små ting. En viktigere bekymring er hva skal de egentlig skal med 48 nye dingser på de allerede overfylte rommene? Der det allerede er vanskelig å finne plass å stå for en med 44 i sko. 48 dingser hvert år til de flytter hjemmefra? Det blir fryktelig mange ting de ikke trenger. Og det er før det er pakka opp en eneste faktisk julepresang. Fryktelig mange pakker å pakke inn. Fryktelig mange små knuter å knyte for oss uten vekttall i håndverksfag. Og begynner ikke klimamøtet mandag?

Rockenaboen i andre opplevde denne sukkersøte omsorgen hjemme helt fram til han ble myndig. Da satte han ned de svarte bootsene mot at mamma skulle pakke inn 24 søte pakker til han i adventstida. Han krevde nyordning. Den eneste kalenderen han ville ha som gikk opp i 24 var en kasse pils.