Helg

Foreldremasochistene

Man må lære seg å sette pris på smerten. For du vil gråte når den opphører.

Faen, mumlet han idet han rasket med seg dyna og puta og kreket seg ut av senga. Treogethalvtåringen hadde akkurat kilt seg ned mellom sine opphav. Hans søster hadde allerede gjort samme manøver. Senga rommer ikke fire stykk. Og pappa måtte ut i leiligheten for å finne rom i herberget. Klokka var 03.05.

Han gjorde en rokade, som det heter i disse sjakkdager, og la seg i guttungens seng. Det vil si å brekke kroppen under ei overkøye og ned på en 140 centimeter lang og 50 centimeter bred madrass. Liggende på sida er klaringen mellom skulder og overkøye på 7-8 centimeter. Den tynne madrassen holdt ikke 90 kilo unna. Hoftekammen hvilte mot gulvet. Albert Åberg-dukken klemt et sted under låret. Men det er stille. Natta, sa han til seg selv, og trakk de små lekegardinene for. Det gikk noen minutter.

Faen, mumlet han idet medlåntakersken kom etter han inn på barnerommet. Bærende på en forkjøla guttunge. Som ble lagt i søsteras seng. Hva tenker hun på nå da, tenkte han. Nå lå pappaen med den samme lyden i øret som han nettopp hadde flyktet fra. Han rasket med seg dyna og puta og kreket seg ut av senga. Flyttet guttungen ned. Gikk inn på sitt eget soverom, som han var blitt presset ut av, løftet jentungen på fem opp og inn på barnerommet. Tok med seg dyne og pute og la seg i sin egen seng. Sånn, orden. Men nå fikk han ikke sove. Faen, mumlet han.

Sånn går nettene. Og sånn går nettene i titusener av norske hjem. Nattlige manøvre. Utslitte, dratte foreldretryner småbannende på tur rundt i mørklagte leiligheter og hus på vei til sofaer og for små barnesenger. Den store fellesnevneren er følgende: De gleder seg til det går over. De ser fram til normaliteten,

Jeg hører jo til i denne gruppa med foreldre. Og det er ikke bare nettene vi er lei. Vi er lei morgenene man må løpe etter avkommet for å få på dem sokker, bukse, genser, og nå må de ha ull innerst også, og så kommer trinn to, med sko, jakke, lue, skjerf og votter. Alt må trekkes på mer eller mindre motvillig. På to. Vi er lei hentinga i barnehagen. Av med møkkete parkdresser, på med sekker og så lokke hver meter med utmattede steg ut av dem. Og så skal de opp trappa. Fire etasjer. Vi er lei av å slåss om middag. Om å spise. Om å sitte stille. Om ikke å leke med maten. Ikke krangle. Og etter Barne-TV skal det legges. Det også i aller høyeste grad uten samtykke. Nå skal morgenens ritual reverseres. Av med alt. Og så på med pysj. Til høylytte protester. Vaske. Til høylytte protester. Pusse. Til høylytte protester. Og så skal det enes om bok å lese. Alt med en motstand som hadde gjort Gutta på skauen stolte. Og så skal det ligges stille. Det er jo dagens C-moment. Og alt dette skjer mens foreldrene i sitt stille sinn tenker: Når skal det bli bedre. Gud, når skal vi bli ferdige med dette?

Jeg har bestemt meg for å nyte motstanden. Å le mens jeg løper etter to nakne kropper rundt i leiligheten og jeg har dårlig tid og ikke ork til tull og tøys og fanteri og ikke engang har lagd matpakker og ute regner det og nå må dere høre på pappa og stå stille og få på dere klærne - og spis bananen! Jeg har bestemt meg for at de nattlige rokadene er selve livet. At hysteriske anfall er interessante og fascinerende heller enn provoserende. At jeg er heldig som har to små, rare, levende vesener som vil opp i senga mi. At snøftinga og prustinga og pesinga fra en varm, lubben guttekropp som skraper øregangen en dag ikke er der lenger. At jeg en dag vil ligge og lure på hvorfor det ikke kommer noen. At det en dag ikke er noen som ber tynt om å synge bare en sang til. Eller som krever å bli båret opp trappa. Eller som mener fiskepinner er biler. Og at erter er perfekte å knipse.

Mer fra: Helg