ILLUSTRASJONSFOTO: Sara Johannessen/NTB scanpix

En fars bordbønn

KOMMENTAR: En far har mange utfordringer. En skiller seg ut som kongen av frustrasjon.

West på lørdag

– Nå spiser vi, barna.

– Kom da små elsklinger, maten står på bordet.

– Kjære, lille venn, kan ikke du sette deg? Vær så snill.

Måltidet. Stunden da man skal samle familien. Bryte brød. Se hverandre. Lytte til hvordan barna har hatt det på skole og i barnehage. Sosial læring. Mor og far forteller om sin dag. Alle skal smile og ha det bra.

– Kom hit, ikke gå, sett deg!

Måltidet. Den halve, harmoniske timen i løpet av det hektiske døgnet da kjernefamilien dyrker kvalitetstid. Stenger verden ute. Bare dem.

– Kjære deg, vær så snill, sitt stille!

Måltidet. Da alt er ro. Radio og TV er slått av. Den gode samtalen gis plass. Vi jobber med høflighet, sier takk, rekker hverandre maten.

– Kan du se til helvete å sette deg?

Måltidet. Da det er viktig å få ned pulsen i den heseblesende hverdagen. Fokusere på å spise godt og sunt. Spise sakte. Tygge maten minst 40 ganger.

– Nå er det nok, sitt, vær stille, spis maten din eller så kan du gå på rommet ditt!? Og bli der. Ok? Faeneremuliga?

Spis maten ja, interessant problemstilling, det også. Hos oss er det gode måltidet en ren teoretisk størrelse. Å være forelder er fantastisk. De små varme kroppene, de lubne føttene, de søte oppstopperne. Tøysinga, dansinga. Men det er også et helvete. Utfordringene står i kø. Tidlig og seint. Påkledning, komme seg ut døra, ned trappa og i den andre enden av dagen: Tannpuss. Legging. Det er motstand hele veien. Velorganisert, innbitt opposisjon i absolutt hver lille aktivitet og handlling. Men det må vi tåle. Vi har tross alt blitt foreldre helt frivillig. Og vi elsker dem. Tross alt.

Måltidet. Samlingen rundt bordet er fortsatt den delen av familielivet som gjør meg mest fortvila, oppgitt og frustrert. Mest fordi medlåntakersken ikke er noen kokk, og jeg må lage all mat. All mat minus leverposteiblingser og bananskrelling. Lage mat er ikke problemet. Problemet er når du har lagd fiskegrateng fra bånn av. Slept bæreposer hjem. Tint fisk, lagd bechamelsaus, pisket eggehvitte, vendt den inn med slikkepott. Brød er ristet i ovnen og malt til kavring. Du lever ukebladdrømmen en tirsdag ettermiddag. Kjøkkenet ser ut som en slagmark. Men du er Napoleon, seierherre. Du har lagd mat til familien. Fra bånn av. Sunt. En drøy times innsats for å få nøyaktig samme resultat som fiskegratengen fra Findus er nedslående. Men, du har satt mat på bordet til dine. Uten tilsetninger. Fra bånn av. Med erter som det sto i oppskriften fra Aperitif. Problemet er at tilbakemeldingen fra din lille øyensten ikke er tusen takk eller namnam, men: – Æsj, liker ikke erter.

Og så går hun. Hun går!

Liker ikke. Orker ikke. Det er kanskje de to mest brukte uttrykkene i vårt ringe hjem. Og overgår faktisk min berettigede harme over den totale mangelen på evne til å sette seg ved et bord når jeg ber dem om det. Og jeg er maktesløs i møte med det. Ikke spiser de. Ikke sitter de.

I kveld blir det ferdigpizza. Foran TV-en. I sofaen. Eller noe annet de vil ha. Der de vil. Om de vil. Natta. Husk pysj. Pappa går og legger seg.