Nyheter

Dødball

West Ham United. Bisettelsen har funnet sted.

Tirsdag møttes noen av oss til bisettelse og noen gravøl. Det var klart for aller siste kamp, aller siste kapittel, de aller siste drømmene, på West Hams hjemmebane Boleyn Ground. Nesten 5.000 kamper ble spilt her, den overlevde opp- og nedrykk, tyske bomber og byutvikling i 112 år. Nå er det slutt. Klubben som har hatt denne grønne flekken i øst som hjem i over hundre år skal videre til en moderne bløtkake verdt milliarder. Til en svært lovende, spennende framtid, som det heter.

Det meste av livet har jeg jobbet små steder, som i denne avisa du leser nå. Steder der det har vært oss mot røkla. Små, men stolte. Ikke best, men gode. Jeg har alltid identifisert meg med dem som ikke har vært på vinnerlaget eller jobbet i de store AS-er. Likt å slå oppover. Det var derfor jeg falt for fotballaget West Ham i veslevoksen alder, og vendte ryggen til krøsusene Liverpool med mer sølv i premieskapet enn Buckingham Palace.

Jeg har fulgt West Ham i 25 år nå. Det har alltid føltes litt mindreverdig å ikke ha fulgt dem hele livet, her er supporterkulturen ubarmhjertig, men hva er galt med å gjøre informerte, voksne valg? Det er da ikke mindre høyverdig enn å tilfeldigvis få en drakt av en forfylla sjømann av en onkel rundt 1980? Ikke pokker. Jeg falt for fortellinga som en kamerat fortalte om denne klubben i øst, med den stolte historien, men med den enda mer bisarre kulturen. Nedrykkene, lagets sentrale rolle i Englands VM-gull i 1966, klubben som ble styrt som et sirkus, potensialet som aldri ble forløst. Noen av oss trekkes til dette uforløste. Vi liker det sånn. Og vil egentlig ikke at det skal forløses. I en verden på stadig mer hysterisk jakt etter det perfekte, er West Hams største tiltrekningskraft det ikke-perfekte. Var. For nå venter altså en lys framtid.

Les også: Her scores det siste West Ham-målet i Upton Park

En vesentlig del av denne dragninga mot det upolerte, har nettopp vært selve fotballbanen. Nabolaget med de eventyrlige banglakafeene skulder til skulder med de enda mer absurde sjappene med øl og chips. Her er kneiper som mest sannsynlig er terrorceller vegg i vegg med fotballpuber og afrikanske hårsjapper. Lukta på matchdagen. Blandinga av søppel, skitt og frityr og stekt løk. Tiår, hundreår med supportere som har gått nøyaktig den samme gata ned. Hånd i hånd med skjebnen, hånd i hånd med en sønn eller en datter. Alle, for alltid, med den samme følelsen i magen. Enten det var i 1926 eller nå i 2016. Følelsen av at man er del av noe større og evig. Den kan ikke erstattes. Ikke kjøpes eller gjenskapes.

Nå er alt dette over. West Ham flytter og vender ryggen til egen historie for å kunne møte framtida. Boleyn Ground er historie. Det er blåst for full tid. Banen skal ut av tida, skal selges for å rives. Stedet burde jo vært fredet. Cultural heritage. Men nå skal det bli leiligheter. Eller kjøpesenter. Eller hva enn de profesjonelle oppkjøperne, utbyggerne, entreprenørene eller hva de kalles vil at disse kvadratmeterne av London skal brukes til.

Til høsten flytter klubben inn på Olympiastadion, som sto ny i 2012. 60.000 seter. Effektivt i betong. Glass. Og sikkert mye plysj. Infrastruktur på stell. Perfekt logistikk. Grunnlag for en økonomi i ypperste toppklasse. En drøm. For mange. Olympiske leker, ja. Det er ingenting jeg ønsker mindre at West Ham skal bli forbundet med enn De olympiske leker. Som jeg kobler følgende adjektivrekke med: Prektig, rent, skikkelig, superkommersielt, glatt, høytidelig, selvhøytidelig, korrupt. Kjedelig. Gøy i øyeblikket. Men varig verdifullt som loff.

Vi vant den aller siste kampen 3–2. Mot selveste Manchester United. Det føltes likevel som et tap.

Mer fra Dagsavisen