Bilde 1 av 7
Helg

Ungdommens tilbedelse øker med de eldres forakt

EKSKLUSIVT INTERVJU - FRA 1965: Erik Heyerdahls nærkontakt med The Rolling Stones førte til et langt intervju i Arbeiderbladet etter konsertene.

Til glede for nye Dagsavisen publiserer vi dette intervjuet med gutta i The Rolling Stones fra 1965 i sin helhet. (Intervjuet er basert på reporterens tid med bandet og skrevet ut med bandet som én stemme etter erindring og notater gjort underveis, slik rockejournalistikken ofte var for 50 år siden.)

Norske tilhengere var skuffet over at de ikke fikk se dere på Fornebu?

– Vi i The Stones beklager meget. Vi ville gjerne vinke til dem. For bare et par år siden var også vi sjøl ukjente - og vi vet hvor hyggelig det er å få se våre idealer. Mick Jagger spurte spesielt sjåføren om han kunne ta en ekstra tur i nærheten av tilhengerne. Slik tillatelse ble ikke gitt. Det er tross alt våre tilhengere som har skapt vår karriere, og vi vil gjerne ha kontakt med dem. Årsaken til avslaget var trolig frykt for at det skulle bli opptøyer, men skuffede mennesker er atskillig vanskeligere å ha med å gjøre enn tilfredse mennesker.

 Ser dere på tilhengerne som et nødvendig onde?

– Slett ikke. Vi synes det er hyggelig å prate med dem. Vi har tross alt samme interesser. Dessverre er det ytterst sjelden vi får anledning til det. Hvor vi enn er - i Europa eller USA - kan vi ikke stoppe opp noe offentlig sted. I løpet av sekunder blir vi gjenkjent og oppløp er ikke bare farlig for oss selv, men også for våre tilhengere. I Los Angeles fikk ei jente revet av seg fingeren da hun ble presset for nær av en av politiets motorsykler. Ved et annet tilfelle kom en gutt under bilen vår og fikk knust en fot. Vi beklager selvfølgelig slike hendelser meget og tar oss oppriktig nær av slike ulykker. Selv er vi aldri blitt alvorlig skadd. I Florida raste taket ned over oss. Vekten av politi og ungdom på taket var årsak.

LES OGSÅ: Siste gang, enda en gang?

 Savner dere aldri tilværelsen av vanlig ungdom?

– Selvfølgelig. Vi ønsker ofte at vi kunne gå hvor vi ville uten å vekke oppsikt. Å miste sin anonymitet er å miste en del av seg selv. Vi har på den annen side arbeidet for å bli populære. Å være en person som offentligheten eier, er prisen vi må betale for vår suksess. Vi er klar over det og aksepterer det. Vi er innerst inne heller ikke for blasert til å glede oss over det. Det som har skjedd oss har vi nesten vanskelig for å fatte. Lykkeligere er vi imidlertid ikke blitt av den enestående medgangen.

 De positive sider ved å være stjerner?

– Ligger først og fremst i våre inntekter. Gjennomsnittlig tjener vi 20.000 hver i uka. Enkelte uker ligger vår inntekt på 100.000 kroner. Tidligere tjente vi i underkant av 200 kroner uka. Vi har knyttet til oss finansfolk som plasserer en stor del av inntektene. Selv har vi ingen bakgrunn eller direkte forbindelser som gjør oss i stand til å være forretningsfolk ved siden av. Det å være medlemmer av verdens mest populære rhythm and bluesgruppe legger beslag på all vår tid og våre krefter.

LERS OGSÅ: The Rolling Stones tilbake på Fornebu

 Når vil dere trekke dere tilbake fra underholdningsverdenen?

– Når det vil skje avhenger av vårt publikum. Det vil skje - og på mange måter ser vi fram til den dagen. Bill Wyman har allerede kjøpt seg hus i Kent og snakker stadig om den dagen han trekker seg tilbake dit. De gamle eiketrærne på eiendommen er et fantastisk syn.

 Dere blir kalt verdens styggeste gruppe?

– Det gjør oss ingenting. Det lange håret gjør dessuten ikke sitt til at vi ser penere ut. Vi må se slik ut for å tekkes våre tilhengere. At eldre gjerne stiller seg absolutt negative overfor oss, gjør bare sitt til at ungdommen - som utgjør majoriteten av platekjøpere og fyller konsertlokalene - setter oss enda høyere. Vi er sant å si så vant til negativ reklame at vi ikke lenger reagerer på det. På den annen side synes vi det er liten grunn til å skrive negativt om oss som mennesker. Det blir gjerne gjort av pressefolk som bare kommer i kontakt med oss i få minutter. Når vi fem er samlet offentlig har vi en spesiell måte å opptre på: Slik publikum venter det. Alene anser vi oss for å være lik andre ungdommer med våre svakheter og våre positive sider. Vi er svært forskjellige.

 Nervøse under opptredener?

– Litt. I første rekke av frykt for at tilhengere skal ødelegge en konsert på grunn av uvettig oppførsel. Vi vil gjerne gjennomføre våre opptredener etter programmet, men blir fra tid til annen dessverre tvunget til å avslutte før på grunn av ungdom som opptrer galt. Publikum over hele verden er temmelig likt. Vi synes det er særlig morsomt å spille i USA. Rart er det å legge merke til sammensetningen av publikum i de forskjellige landene. I Storbritannia er 75 % av konsertpublikummet jenter. I USA utgjør jentene 50 % av tilhørerne. I Skandinavia er fordelingen mellom jenter og gutter lik, mens guttene utgjør 90 % av tilhørerne i Frankrike. Videre ser det ut som om alderen nedover for våre tilhengere er stadig synkende. Det er ikke uvanlig at ungdom på 10-12 betaler lommepenger for flere uker for å se oss.

 Hvorfor de voldsomme honorarene?

– Spørsmål om tilbud og etterspørsel avgjør våre honorarer. Vi selger oss selv. Hvorfor skal vi ikke også få den prisen publikum setter på oss? Enkelte av de prisene som blir oppgitt er imidlertid svartebørspriser. I Norge var det mulig å få billetter til 11 kroner. Det blir forresten ikke bare børset med billetter. Navnetrekkene våre står høyt i kurs. Under Oslo-oppholdet fikk et par amerikanske jenter autografene våre på dollarsedler - og prøver umiddelbart å selge pengesedlene til tidobbelt pris. Vi tar avstand fra den slags, men kan ikke gjøre noe for å hindre det. Det faller imidlertid tilbake på oss. Vi er blitt vår generasjons sorte får. For mange står vi som symbolet på de farlige og negative strømninger blant dagens unge. Men det er disse mange - og ikke vi selv - som har gjort oss til det vi står for - og ikke er.

Mer fra: Helg