Saken gjelder en viss Einar Evensen som er innstevnet som barnefar. Hu Eva kjenner tel det, men hu vart litt kald da hu fekk innkallelse. Hu visste at den jenta som stevne inn han Einar hadde mange andre, hu la seg ned for et godt ord og sto stille som ei tatermærr. Og så kjinte hu litt tel mor hass Einar.
Hu var ei purke hu med. Men han Einar var eneste sønnen, og han skulle skånes på alle måter. Han var en helgen og et avgudsbilde der i huset.
Men å har je her å gjøra? tenkjer a Eva.
Så kjæm advokaten stille og forsiktig innpå at hu Eva og han Einar har gått i følje ifrå fester, det er folk som har sett dom både hist og her. Nå måtte itte a Eva bli redd, dette var ittno farlig, hu var itte mistenkt for noen ting, svar sant -
- Åssen var ’n Einar å ha følje med?
Hu Eva tenkjer så det knaka.
Åssen var ’n Einar?
- Han var vel han som andre gutter -
- Andre gutter, hva mente hun med det? spør advokaten.
Nå syns a Eva at hu ser den fæle jenta som sitt og sikler etter farskapsbidraget, og så sier hu:
- Slik som andre gutter - vi bære gikk og gikk -
- Jaså, dere bare gikk og gikk, snakket han ikke med Dem om noen personlige ting da?
Nå syns a Eva at hu ser mor hass Einar. Hard og vond og mistenksom.
- Å, du ska itte bli gla for tidlig, tenkjer a Eva.
- Jo da, vi prate mye i hop han Einar og je, men det vart ittno ta det.
- Hør nå her, sier advokaten og ler.
- Var han nærgående når dere var alene eller var han korrekt?
Og da kom svaret:
- Det kom seg an på åssen lune han var i det!
Det var svart løgn, men alle i salen lo bak bøker og folianter.
Og hu Eva hadde ittno samvittighetsnag. Hu måtte svara slik skulle hu få knekken på både mor hass og skarvejenta og ha han Einar for seg sjøl.
3. september 1955