- Det er gripende at teppet nå har fått denne flengen. Og den skal være der. Som en påminnelse om hva som skjedde 22. juli, sier kunsthistoriker Marit Paasche. De siste årene har hun jobbet med å løfte fram kunstnerskapet til billedvever Hannah Ryggen. På 30- og 40-tallet lagde hun kraftfulle antifascistiske tepper som advarsel mot fascismens frammarsj i et kriserammet Europa. I sommer er disse teppene utstilt på Documenta 13 i Kassel, ansett som verdens viktigste kunstutstilling.
Denne uka ble det bestemt at Hannah Ryggens storverk, teppet «Vi lever på en stjerne» (1958), blir utgangspunkt for den store 22. juli-kunstmarkeringen på Henie Onstad-senteret. Det fire meter høye og tre meter brede teppet hang i vestibylen på Høyblokka, som en integrert del av utsmykningen i bygget, etter invitasjon fra arkitekt Erling Viksjø. Da bomben smalt 22. juli i fjor, raste teppet ned fra veggen og ble begravd i en haug ruiner. Mannskapene som ryddet i Regjeringskvartalet antok først at teppet var revnet i flere biter. Siden viste det seg at teppet var helt, men hadde fått en halvmeter lang flenge i det ene hjørnet. Det var fylt av glasskår og betongstøv, trefliser og isolasjonsmateriale, det var blitt fuktig og luktet sterkt. Ett år er brukt på å restaurere det.
Og mens debatten går om hva som skal gjøres med Høyblokka, skal teppet lånes ut til Henie Onstad-senteret, der arbeidet starter i august med en stor internasjonal utstilling- og forskningsprosjekt relatert til 22. juli-angrepene. Utstillingen har fått tittelen fra Ryggens teppe: «Vi lever på en stjerne».
- Det er et historisk paradoks at et teppe laget av en kunster som var en markant antifascistisk stemme i sin samtid, nå blir stående som symbol for et fascistisk terrorangrep, sier Marit Paasche, som er kurator for Henie Onstad-utstillingen, og nå holder på med en bok om Hannah Ryggens kunst, som oppdages av stadig flere.
«Blew my mind»
Bare to norske kunstnere har tidligere vært representert på den gigantiske, svært prestisjefylte Documenta-utstillingen, som finner sted hvert femte år. På årets Documenta, som åpnet i midten av juni, er seks norske kunstnere representert, det er oppsiktsvekkende i seg selv. Enda mer eksepsjonelt er det at en av de mest prominent plasserte kunstnerne, i festivalens hovedbygning, er en for lengst avdød billedvever fra Trøndelag. Nå omtales Hannah Ryggen i kunstmagasiner og av kunstkritikere verden over. Tidsskriftet Art Agendas kritiker sammenligner Hannah Ryggens tepper med Picassos «Guernica» i sin omtale av årets Documenta: «my favorite works: Hannah Ryggen’s series of anti-fascist tapestries from the 1930s and ’40s (..) they blew my mind».
- At Hannah Ryggen nå er representert på Documenta, understreker det flere har insistert på i lang tid: Dette er et kunstnerskap som må revideres og få sin rettmessige plass. Kunsthistorien må skrives om. Det er ikke mange år siden Hannah Ryggen var mer omtalt i svensk kunsthistorie enn i norsk kunsthistorie, sier Tommy Olsson, ledende stemme i norsk kunstmiljø som kritiker i Morgenbladet og på kunstkritikk.no.
- På Documenta har hun fått en gunstig plassering, og bildene hennes framstår svært slående. Det er en narrativ i bildene hennes, de må leses. Det så jeg tydelig på Documenta: De sklir rett inn i vår tid, understreker han.
Før Hannah Ryggen hadde billedvev vært mest dekorasjon, hun gjorde det til kunst, skrev Ryggens biograf Inga Elisabeth Næss. Hannah Ryggen kombinerte elementer fra malerkunst og tradisjonshåndverk, og lagde sine vevbilder spontant, som kommentarer og reaksjoner til sin samtid. Hun og mannen hans var begge engasjert på venstresiden i norsk politikk, og fulgte med på utviklingen i Europa utover 30-tallet, da hun etablerte seg som kunstner. Fra 1935 vevde hun en serie eksplisitt antifascistiske bilder, som utgjør hovedtyngden av de seks teppene hennes som nå henger på Documenta.
Vevde martyrer
Det første, «Etiopia» (1935), lagde Ryggen som protest mot Mussolinis innmarsj, der en etiopier holder Mussolinis hode på et spyd. Teppet ble stilt ut på verdensutstillingen i Paris 1937, men med Mussolinis ansikt tildekket, av frykt for å støte fascistregimet i Italia. Hun vevde tepper som navnga og portretterte fascismens ofre og motstandere, som Carl von Ossietzky og Kaj Munk. Under okkupasjonen vevde hun norske motstandsfolk og serbiske krigsfanger på Ørlandet som martyrer, og vevde teppet «Grini» der mannen Hans Ryggen satt i fangenskap. Da de antifascistiske bildene hennes ble stilt ut etter krigen, ble Hannah Ryggen rene folkehelten. Det prestisjetunge utsmykningsoppdraget i Høyblokka er ett bevis på hennes posisjon i etterkrigstiden. Men utover 80- og 90-tallet gled hun bort fra den allmenne bevissthet, ettersom hennes samtidige kunstnere og publikum døde ut, og nye generasjoner kunstinteresserte så andre veier. De siste årene har dette endret seg:
- Plutselig har det vist det seg at svært mange i den norske kunstoffentligheten, uavhengig av hverandre, er svært opptatt av henne, sier Tommy Olsson, som har kalt Ryggen «en av Norges beste kunstnere noensinne». Marit Paasche organiserte en større utstilling av Ryggens bilder på Kunsthall Oslo i 2011, og sier:
- Hannah Ryggens bilder viser en sterk tro på kunstens betydning som ytring, at det å lage et bilde kan telle like mye som språklige utsagn. Hun utviste en stolthet på kunstens vegne, som kunstmiljøet har trengt de siste årene.
«Hva teppet følte»
«22. juli 2011 eksploderte en bombe og ødela teppet jeg hadde sett året før (..) Jeg lurer på hva teppet følte da bomben eksploderte» skriver Documentas hovedkurator Carolyn Christov-Bakargiev, i sitt programhefte for Documenta 13. Sommeren 2010 var Documenta-sjefen i Oslo for å se nettopp «Vi lever på en stjerne», sammen med Marta Kuzma, leder for Office of Contemporary Art Norway. Kuzma sitter i programgruppen for Documenta, som allerede før 22. juli diskuterte vold, ødeleggelse og gjenbygging som tema for Documenta 13.
- Jeg introduserte Hannah Ryggens verker for Documentas kurator Carolyn Christov-Bakargiev sommeren 2010. Det at «Vi lever på en stjerne» hang i Høyblokka, ga Carolyn ideen til å inkludere Ryggen på Documenta 13, forteller Kuzma, som allerede da hun begynte å jobbe i Norge for sju år siden, ble gjort oppmerksom på Ryggens kunstnerskap, og oppfordret til å løfte det fram. Kuzma har laget programheftet om Hannah Ryggen til Documentas serie med skrifter om årets kunstnere og temaer. Her setter hun Ryggens kunst inn i datidens kontekst av globalt økonomisk sammenbrudd og framveksten av fascisme. Likhetene til nåtidens Europa er åpenbare:
- Jeg ville vise hva som foregikk politisk da hun skapte sine verker, og hvordan det er historiske paralleller til dagens europeiske krise. Ikke bare hva gjelder fascismen, men også hvordan økonomisk sammenbrudd skaper fremmedfrykt, følelsen av at «de andre» stjeler fra oss. Vi må også huske at Ryggen protesterte mot alle former for autoritetsmisbruk, understreker Marta Kuzma.
- Hennes verker ble til i en tid med framvekst av nasjonalsosialisme i Tyskland, og et okkupert Norge. Det er langt mellom slike kunstnere som handler når reell fare truer dem. Picasso lagde «Guernica» som et bestillingsverk. Hannah Ryggen reagerte på det hun hørte på radio og leste i avisen, og overførte det umiddelbart til veven. Hun var svært modig, understreker Kuzma.
Såret verk
Da teppet kom til konserveringstjenesten i Hordaland i begynnelsen av august i fjor, var det et gapende flenge i høyre hjørnet. Flengen er sydd igjen, men man ser tydelig en lang revne i det nedre høyre hjørnet.
- Hannah Ryggens teppe ble skadet i terrorangrepet 22. juli, av en med noen av de samme politiske ideene som Hannah Ryggen kjempet mot i sin levetid. Det viser gyldigheten av det politiske engasjementet som hun la for dagen hele livet. Det er et monument, men også et såret verk, sier Marit Paasche.
Etter sommeren starter arbeidet med den store Henie Onstad-mønstringen om 22. juli, støttet av Fritt Ord, der en rekke inviterte norske og internasjonale kunstnere skal bidra. Utstillingen åpner januar 2014, med «Vi lever på en stjerne» som et sentralt verk i prosjektet.
- «Vi lever på en stjerne» var det siste store teppet Hannah Ryggen lagde. Det tok henne tre år: Ett år til å lage fargene, karde og spinne, to år til selve vevingen. Motivet med en kvinne og en mann som møtes på en bru, i et stort intet, viser hvor utsatt livet er og hvor avhengige vi er av hverandre. Hannah Ryggen var veldig glad i teppet selv, forteller Marit Paasche.
- Teppet fungerer som et bilde på Norge, i dette lille landet lever vi på en stjerne, på sett og vis, koblet fra resten av verden. Samtidig må vi ta inn over oss at Hannah Ryggens politiske kamp må vekkes til live igjen. De store begrepene som 22. juli berørte - normalitet, galskap, ondskap, kjærlighet - må vi diskutere på ny.
bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no